For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               15 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


En læresalme!

Sal 45:1-2; 6-9

   1 Til sangmesteren. Etter Liljer*. Av Korahs barn. En læresalme. En sang om kjærlighet. 2 Mitt hjerte strømmer over av liflig tale. Jeg sier: Min sang er om en konge. Min tunge er en hurtigskrivers griffel.
   6 Dine piler er skarpe – folkene faller under deg – de trenger inn i hjertet på kongens fiender. 7 Din trone, Gud, står fast for evig og alltid, rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav. 8 Du elsker rettferd og hater ondskap, derfor, Gud, har din Gud salvet deg med gledens olje fremfor dine medbrødre. 9 Av myrra og aloë og kassia dufter hele din kledning. Fra elfenbensslott fryder deg strengespill.


   Poesi her, ja! En salme av Korahs barn, og vi spør: Hva var det som fylte disse Korahs barn hjerter? Vet du hvordan jeg oppdager hva som fyller ditt hjerte? Ja, det vet du vel? Jeg merker meg hva du helst taler om! Hva var det Jesus sa i Matt 12:34b: «For det hjertet flyter over av, det taler munnen.» Det er blitt et slikt kjent ordspråk også utenfor kristne kretser.
   Men hva sier Jesus i første del av det verset, og det understreker et alvor vi gjør vel i å ta innover oss: «Ormeyngel! Hvordan kan dere tale godt, dere som er onde?» Hvordan kan du tale godt dersom hjertet flyter over av ondt? – eller vi kan si: Dersom hjertet flyter over av annet enn den ene som er god? Det er bare én som er god, sa Jesus i Matt 19:17. Da burde vel hjertet vårt vært fylt av Ham, ikke sant? Det må vel være det eneste riktige! Men er det slik? Kanskje vi skulle ta en liten pause og tenke over det – eller kjenner du svaret umiddelbart? Kan hende må du svare: Nei, det er nok ikke så! Mitt hjerte flyr hit og dit etter de mange ting i denne verden, både av godt og ondt!
   Det behøver jo ikke være noe ondt og syndig i seg selv, vet du. – som disse vi leser om i Luk 14, som sa nei til himlenes rike med et: Ha meg unnskyldt! Til og med i sin avvisning av Herrens innbydelse åpenbarte de ikke noen synlig ondskap, men tvert imot høflighet! Takk som byder, men det er noe annet som trekker mer!
   Hvordan er det her i kveld? «Men alle som én begynte de å unnskylde seg. Den første sa til Ham: Jeg har kjøpt en åker og må gå og se på den. Jeg ber deg: Ha meg unnskyldt! En annen sa: Jeg har kjøpt fem par okser, og går for å prøve dem. Jeg ber deg: Ha meg unnskyldt! Og en tredje sa: Jeg har tatt meg en hustru, og derfor kan jeg ikke komme.»
   Det var da ikke noe av dette som var ondt i seg selv, men det holdt dem på den brede vei til helvete, for de valgte det fremfor Ham, som hadde en slik kjærlighet til dem, at Han var villig til å betale med de største smerter, ikke for deres godhets skyld, men for deres synder – at de ikke skulle bli dem til en evig dom!
   Hvordan ble vel ikke denne salmen vår betegnet: En sang om kjærlighet! Han! – Han var det som fylte disse Korahs barns hjerter, da de hadde fått nåde til å se inn i det apostelen Johannes forkynner oss i 1 Joh 4:9-10: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.»
   Denne Gud var blitt åpenbart for deres hjerter og fylt dem, så de må synge ut: «Mitt hjerte strømmer over av liflig tale. Jeg sier: Min sang er om en konge. Min tunge er en hurtigskrivers griffel.»
   Det er ikke slik du vitner om en du bryr deg så der om – nei, her fyller Han hele hjertet!

E.K.

   Men mennesket er ondt, skremmende ondt! Bare du får se det, så blir Guds frelse ufattelig! Hvordan kunne Han gjøre dette for meg! Hva sier Han ikke om sitt folk, som Han elsker - Jes 41:14: «Frykt ikke, Jakob, du usle makk, du Israels lille flokk! Jeg hjelper deg, sier Herren, din gjenløser er Israels Hellige.»
   Han legger ikke lokk på sannheten Han, vet du! – du usle makk! Men altså – jeg elsker deg, og jeg gjenløser deg!
   Jesaja skriver i Jes 64:5, om deres rettferdighet: «Vi ble som den urene (den urene er jo først og fremst djevelen, den urene ånd – vi ble som ham, vitner profeten her, og hør!): - alle sammen. (Ingen unntatt!). All – ALL - vår rettferdighet ble som et urent klesplagg. Som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort.»
   Det er altså ikke deres åpenbare synder og ugudelighet han taler om her – det må du merke deg, ellers mister du noe viktig! – nei, det er deres rettferdighet som tok seg slik ut i møte med Den Hellige! Det finnes altså ikke noen annen rettferdighet enn Kristi rettferdighet som kan bestå som ren for Gud, og derfor blir deg til frelse! Det beste du kan komme opp med, blir stående som et urent klesplagg!
   Det var dette profeten fikk se, forstår du! – og så er spørsmålet: Har du sett det? Ser du etter denne rettferdigheten og helligheten i deg selv? – er det det som fyller ditt hjerte? – er det det du heller vil ha? Det går ikke å skjule noe for Herren, vet du. «Og ingen skapning er skjult for Ham. Alt ligger nakent og bart for Hans øyne som vi skal stå til regnskap for,» leser vi i Hebr 4:13, så be om å få være sann for Ham, om Han taler til deg her i kveld! Vi har ingen andre muligheter i livet for frelse enn de hellige øyeblikk, må vi kalle dem, da Herrens ord taler til våre hjerter! Sier du: Ha meg unnskyldt, men osv.?
   Hva ble salmen vår også kalt? – jo: «En læresalme.» Lær av Korahs barn, med andre ord! De synger ikke om seg selv – nei, det er en annen som har fylt deres hjerte med sang, som en sangforfatter så klokt har oppfattet, og skrevet: «Det er brudgommens sang båret frem av Hans brud!» Og Per Nordsletten, som ikke akkurat er kjent for å legge noe imellom, som vi sier: «
Jeg som til helved skyldig var, er Jesu brud og Gud min far.»
   Hvordan er det mulig? Ja, når du ser svaret på det spørsmålet, da begynner du også å synge! Som Rosenius – han sier noe slikt et sted: «Der det er loven som råder, der forstummer sangen, men der det er evangeliet/nåden som råder, der bryter sangen frem av seg selv!»