Det som slår en når en leser denne teksten av Davids lovprisning til Herren, er jo at en nærmest finner Fader vår flettet inn her, noen tusen år før Jesus lærte oss å be den.
   David var en mann etter Guds hjerte hører vi av Skriften (1 Sam 13:14), og som vi ser av Davids lovprisning – som var sann og ekte, i og med at den i det hele tatt er gjengitt her – så var det også Herren som fylte dette hans hjerte!
   Han var ikke mannen etter Guds hjerte fordi han var en perfekt mann på alle måter, for det ser av Skriften selv, at han ikke var, men at han, når Herren gikk ham i møte eller i rette med ham, så erkjente David straks og gav Gud rett! Han søkte sin hellighet og sin rettferdighet i Herren alene, det vil si at han la sitt eget i støvet, og søkte det i Herren alene, som vi ser for eksempel i hans bønn i Sal 51:12: «Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inne i meg!»
   Skap i meg, ber han. Å skape det betyr jo som kjent å virke noe ut av ingenting, det vil altså da si noe helt nytt! – noe det ikke var forutsetning for! – på samme tid ser vi Davids erkjennelse i det han ber om at Herren må fornye en stadig ånd i ham. Alt må Herren virke! ALT! – og det er også hva jeg ønsker å stanse særlig for, ut fra siste del av teksten vår – vers 14: «For hvem er vel jeg, og hva er mitt folk, at vi skulle være i stand til å gi en frivillig gave som denne? Fra deg kommer det alt sammen, og av det som din hånd har gitt oss, har vi gitt deg.»
   Ja, hvem er vel jeg? – hvem er vel du? Dette kan du bare svare sant på ut fra et sant møte med Den Herlige og Hellige og Opphøyde! – som der Han går i rette med Job i Job 41:2: «Hvem gav meg noe først, så jeg skulle gi ham vederlag? Alt under himmelen hører meg til.» - eller hør Job 39:36-38 «Da svarte Job Herren og sa: Nei, jeg er for liten. Hva skulle jeg svare deg? Jeg legger min hånd på min munn. En gang har jeg talt, men jeg tar ikke mer til orde - ja, to ganger, men jeg vil ikke si noe mer.»
   Jeg er for liten! – slik er det når vi virkelig har Herrens elv for oss og ikke bare et bilde vi har laget oss selv – det blir som døperen sier: Han vokser, jeg avtar! Det henger nøye sammen det – jo, større Herren blir for deg, jo mindre blir du – det vil si, i ditt eget omdømme!
   David var en kriger og en mektig hærfører, men innfor Herren var han liten og hjelpeløs. Vi skulle ta lærdom ved å se på David, hvor stygt han falt da han opphøyde seg selv, og hvor ydmyk han var innfor Herren, og så kan vi måle oss på det. Loven taler til oss gjennom mange ting i Skriften!
   Kommer vi bort fra denne sannhets erkjennelse, «selv er jeg intet, men Jesus mitt alt,» så ender vi nettopp i denne selvopphøyelse som leder i fall.
   Vi ser av 1 Kor 4:7, hvor apostelen måtte vekke korinterne ved et ransakende spørsmål: «Hvem gir vel deg forrang? Hva har vel du som du ikke har fått? Men har du fått det, hvorfor roser du deg da som om du ikke hadde fått det?»

E. K.

   Tenk da på Davids ord i teksten vår – vers 14: «For hvem er vel jeg, og hva er mitt folk, at vi skulle være i stand til å gi en frivillig gave som denne? Fra deg kommer det alt sammen, - alt sammen - og av det som din hånd har gitt oss, har vi gitt deg.»
   - av det som din hånd har gitt oss, har vi gitt deg. Det er noe underlig dette, som vi har vanskelig for å forstå – bare hør: Skal du ha noe å gi Gud, så må det være noe Han har gitt deg! Vi har altså ikke noe å gi Ham ut av oss selv! – det kan aldri være rent, men alltid smittet av vårt kjød! Dette det her er tale om er altså det som kalles åndelig frukt! Han planter noe i oss og det bærer frukt. Det bærer frukt! Både frøet som plantes og frukten som vokser av det er av Ham! Det er Herren som virker alt i sitt rike ved sin Ånd! Vi er bare mottakere! Vi får alt for intet, og i det øyeblikk vi ikke lenger er i stand til å ta imot alt av nåde, fordi vi av en grunn har vokst i egne øyne, da dør vi åndelig!
   Det var det som skjedde med de første menneskene i fallet, de åt av en frukt som ikke var gitt dem av Gud!
   Jeg vil spørre deg: Er du i stand til å ta imot alt av nåde? Bare tenk noe over det! Hvor mange går ikke iblant oss i en stadig gnagende uro – er det i orden med meg? – burde jeg ikke være bedre i det og det! – hvorfor kommer det opp så mye elendighet i meg dersom jeg nå virkelig er en kristen? Hva skal jeg gjøre for å bli bedre? Ja, du hører det, ikke sant? – hva skal jeg gjøre!
   Dette er ikke kristenliv, det er trelldom! – det er bare ett vis dette kan bli til velsignelse for deg, og det er om det får drive deg til den uforskyldte nåde i Jesus Kristus! – at du får fest ditt blikk på den gave Gud har gitt deg synderen i Ham, av nåde blott, fordi du ikke hadde noe Han kunne ta imot som vederlag! Du måtte få av Ham det du trengte for å kunne stå for Ham hellig, ren og rettferdig – Han måtte gi deg sitt liv, og det var nettopp hva Han gav deg i sin Sønn, Jesus Kristus!
   Ser du ikke hva Han har gitt deg?  Han har gitt deg det evige liv og dette liv er i Hans Sønn! Kan hende ser du det ikke fordi du har ditt blikk vendt mot deg selv idet du ennå venter deg noe godt derfra! Det er bare en som er god, sier Jesus, og det er Gud!
   Dette har David sett, og derfor hører vi denne lovprisning fra hans lepper – vers 10-13: «Og David priste Herren mens hele forsamlingen var vitne til det, og han sa: Lovet være du, Herre, vår Far Israels Gud, fra evighet og til evighet! Herre, din er storheten og makten og æren og herligheten og høyheten, ja, alt i himmelen og på jorden! Herre, ditt er riket, og du er opphøyet over alt og har alt i din makt. Rikdom og ære kommer fra deg, du råder over alle ting, og i din hånd er styrke og makt til å gi storhet og kraft til alle. Så priser vi deg nå, vår Gud, og lover ditt herlige navn.»