Vi stanser der - men slik fortsetter denne salmen gjennom sine 48 vers: Folket svikter, Herren griper inn til redning, folket priser Hans navn, men svikter snart igjen osv. En runddans du kan hende kjenner til?
   Guds ord priser et rettskaffent liv - troskap, ærlighet, rettferdighet, gudfryktighet osv., som vi leser det her i salmen: «Salig er de som tar vare på det som rett er, den som gjør rettferdighet til enhver tid.» (v.3).
   Ja, som du ser så ikke bare priser Guds ord det, men det priser vedkommende salig! Men det var vel noe ved dette verset som gjorde deg urolig kan hende - dersom du lyttet oppmerksomt? La oss lese det en gang til og merke oss hva som virkelig står her: «Salig er de som tar vare på det som rett er, den som gjør rettferdighet til enhver tid.» Ikke bare nå og da, ikke ofte og ikke mye – men til enhver tid! Det vil jo si, aldri noe annet!
   Da blir jo spørsmålet: Hvem gjør det? Er det i det hele tatt noe menneske som gjør det? Men om vi må svare benektende på dette - og det må vi jo, om vi skal si sant - så er det jo ingen som er salige for Gud ved noen egen gjerning! Så ser vi også at salmisten straks følger på med en begjæring til Herren: «Kom meg i hu, Herre, i din nåde mot ditt folk. Kom til meg med din frelse.» (v.4).
   Vi bør lese Guds ord med oppmerksomhet! Så kan Han få vise oss noe av det som vi ikke kan se ut fra vår naturlige forstand på åndelige saker.

   Ingen er salige for Gud fordi de står på for Ham i noen virksomhet - driver forening, forkynner, gir eller samler inn midler, reiser ut som misjonær eller hva som ellers kan nevnes. Ingen får noe av evighetsverdi fordi de gjør noen gjerning for Gud - men det finnes mennesker på jord, som gjør noe fordi de har fått noe av evighetsverdi av Ham.
   Hvorfor frelste Han dem da, tross all deres gjenstridighet? Han straffet dem riktignok, men Han slettet dem ikke ut. Hvorfor? Svaret på det, er et salig svar - om vi nå bare riktig kunne høre det. Han sier det selv i teksten her: «Men Han frelste dem for sitt navns skyld, for å gjøre kjent sin veldige kraft.» (v.8).
   Dette har med evangeliet å gjøre. Vi skal se det. Først dette med Hans navn. Vi leser hos profeten Jes 43:25: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.»
   To ganger, sier Han det - Han gjentar det altså - at det er Han som gjør det: «Jeg, jeg ...» Og for min skyld, sier Han. Ikke for deres - for hva sier Han om dem?: «Men du har ikke påkalt meg, Jakob, så du gjorde deg umak for meg, Israel! Du har ikke brakt meg brennofferlam og ikke æret meg med dine slaktoffer. Jeg har ikke trettet deg med matoffer og ikke voldt deg strev med virak. Du har ikke kjøpt kalmus-krydder til meg for sølv og ikke mettet meg med dine slaktoffers fett. Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger.» (Jes 43:22-24).
   Litt av en attest dette! Jo, Jesus kom virkelig for å frelse virkelige syndere! Ikke slike som tross alt hadde en porsjon gudsfrykt også. Ikke slike som hadde vilje til å gjøre Guds gjerninger også! Nei, de som «bare trettet meg med sine synder, og voldte meg møye med sine misgjerninger.» Bare! Og så sletter Han altså dette ut - for sitt navns skyld!
   Herren fikk et underlig navn, da Han skulle stige inn i denne verden som menneske - dette navnet ble formidlet ved en engel: «- du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder.» (Matt 1:21).
   Det er altså hva Hans navn betyr: Han ved hvem Gud frelser syndere! For mitt navns skyld, sa Han. Her møter du Han igjen, Han som lovte ved profeten Jesaja å slette våre synder og misgjerninger ut - det er Han som nå kommer som mennesket Jesus fra Nasaret.
   Og så sa Han mer: «- for å gjøre kjent sin veldige kraft.» Hva er det for en kraft? Gud kan knuse fjell og legge havet tørt. Er det den kraft det er tale om? Nei, det er en kraft som er direkte knyttet til Hans navn - og Hans navns betydning! Det er en kraft som ikke blir aktet noe særlig på av mennesker, for den er ikke spesielt synlig - det er ikke noe bulder og brak - men det er en veldig kraft, noe som først forstås når mennesket har begynt å innse hvor fremmed og langt borte det er fra Gud ved sin synd - Han som er en fortærende, hellig ild, imot all synd! Ja, imot den som ikke til enhver tid «tar vare på det som rett er, og gjør rettferdighet!»

E.K.

   Paulus - denne tidligere egenrettferdige fariseer og forfølger av menigheten - peker på og vitner om denne kraft for oss i Rom 1:16: «Jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror.»
   Denne Guds kraft er blitt åpenbart for deg her i kveld! Eller hørte du det ikke? Den åpenbares for syndere!: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.»
   Har du noen misgjerninger? Har du noen synder? Så du kan si av hjertet at du ikke bare trenger, men er totalt avhengig av denne synderes frelser, Jesus? Uten deg går jeg til grunne, Jesus! Uten deg er jeg fortapt her og nå - for jeg har ikke noe å møte Gud med utenfor deg!

   Se på dette folket vi leste om i teksten her - ligner vi ikke påfallende på dem? Hvor snart glemmer ikke vi Hans gjerninger? Så er vi også i behov av den samme nåde - at Herren ser helt bort fra oss og våre gjerninger, og kun regner med sine egne - ja, at Han gjør det ene og alene for sitt navns skyld!

   Hvordan skulle du - der du står overfor den hellige Guds lovs strenghet - bli frelst, om Han ikke hadde forordnet din frelse helt uavhengig og helt utenfor deg? Det er jo nettopp hva Han har gjort i sin nåde og kjærlighet, og profeten Jesaja uttrykker det så treffende i Jes 53:6b: «Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham.»
   Er du da frelst? Ja, om du ser på Jesus, så er du jo det! Den frelse du der ser, den er for alt som heter menneske! Men vender du deg bort fra det, til ditt eget - er du da frelst? Nei, du er hjelpeløst og evig fortapt, for du har forkastet Guds Sønn - du har forkastet hele Guds frelsesverk ved sin Sønn!
   Det ligger snublende nær for oss å begynne å regne med noe eget - noe av det vi er med på og gjør. Noe av det vi bidrar med - eller rettere mener vi bidrar med. Men det eneste som regnes med i Guds rike, det er den virksomhet som er en direkte frukt av evangeliet i et menneskes hjerte. Da mener jeg ikke regnes med til frelse - for der er det bare Jesu verk som teller for Gud, men det som fremmer Guds rike på jord.
   Så får vi prøve oss selv i kveld også! Guds rike er iallfall åpent fremdeles for syndere! De som må si med salmisten her: «Vi har syndet med våre fedre, vi har gjort ille og levd ugudelige.» (v.6).
   Men hør hva store ting han ber Herren om - til tross for at han må bekjenne seg som synder for Ham: «Kom meg i hu, Herre, i din nåde mot ditt folk. Kom til meg med din frelse, så jeg kan se dine utvalgtes lykke, glede meg med ditt folks glede, og prise meg lykkelig sammen med din arv.» (v.4-5).
   Synes du ikke du hører Jesu ord som et svar på denne bønn i Joh 15:11?: «Dette har jeg talt til dere for at min glede kan være i dere, og deres glede bli fullkommen.» Og i Joh 17:13: «Og dette taler jeg i verden for at de skal ha min glede fullkommen i seg.» Og om sin fred i Joh 14:27: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!»

   For sitt navns skyld, leste vi. Det skal også du få regne med - du som ser at du ikke har noe annet som holder!

   «La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!» Ja, det var Jesu ord til oss! Frykter du på grunn av det du ser kommer over verden i disse tider? Hør det vi leste fra salmen vår - det er Guds ord til oss, som tar vår tilflukt til Ham «Han frelste dem av hans hånd som hatet dem, og forløste dem fra fiendens makt.» (v.10).
   Og Gud forandrer seg jo ikke!