Det fjerde bud

Hedre din far og din mor.

Dette fars - og morskallet har Gud prist framfor alle andre kall og stender som er under Ham. Han har nemlig ikke bare befalt at en skal elske foreldrene sine, men også hedre dem. Mot brødre, søstre og andre medmennesker i sin alminnelighet befaler Han ikke noe høyere enn at en skal elske dem. Han setter altså far og mor i en særklasse framfor alle andre personer på jorden og stiller dem ved siden av seg selv. Å hedre er nemlig noe meget høyere enn å elske. For det å hedre omfatter ikke bare kjærlighet, men også en lydighet, ydmykhet og ærbødighet, som mot en skjult majestet. Han krever heller ikke bare at en skal tiltale dem med vennlighet og ærefrykt, men aller mest at en både av hjertet og i sin ytre oppførsel viser at en holder dem i høy ære og anser dem som de øverste nest etter Gud. For den som en skal ære av hjertet, den må en sannelig akte for høy og stor.

Derfor må en lære de unge til å anse foreldrene sine i Guds sted. De må ha det klart for seg at selv om foreldrene er uverdige, fattige, svakelige og mangelfulle, så er de likevel far og mor, gitt av Gud. De skal ikke bli fratatt denne ære på grunn av sin ytre stilling eller enkelte feil. Derfor skal en ikke se på hvem personen er, men på Guds vilje, som skaper og ordner det slik. Ellers er vi riktignok for Guds øyne alle like, men mellom oss må det være en slik ulikhet og ordensforskjell. Derfor har Gud befalt at den skal opprettholdes, så du altså må adlyde meg, som din far, og jeg må ha makten.

Lær nå for det første hva det er å ære foreldrene sine, som dette budet krever. Det betyr altså at en framfor alt skal holde dem i akt og ære, som den høyeste skatt på jorden. Videre må en også i ord oppføre seg pent mot dem, ikke snakke usømmelig til dem, heller ikke trette med dem, men tie stille og la dem ha rett - selv om de skulle gå for langt. Dessuten må en også vise dem slik ære i gjerning, det er, med legeme og gods, at en tjener, hjelper og forsørger dem når de er gamle, syke, svakelige eller fattige. Og det er heller ikke nok med at en gjerne vil vise slik hjelpsomhet, men en må gjøre det med ydmykhet og ærbødighet, som om det var gjort for Gud. For den som vet hvordan han skal anse dem i sitt hjerte, han vil ikke la dem lide nød eller sult. Han vil sette dem over eller ved siden av seg selv og dele det han har, med dem.

For det annet skal du legge merke til hvor stor, god og hellig gjerning som her blir pålagt barna. Men denne gjerningen blir dessverre helt foraktet og slått hen i vær og vind, så ingen husker på at Gud har befalt det og at det er en hellig og guddommelig tale og lære. For hvis man hadde holdt den for det, så hadde enhver kunnet trekke den slutning at de som levde etter disse ordene, også måtte være hellige mennesker. Da hadde man ikke behøvd å innrette noe klosterliv eller munkeordener, men ethvert barn hadde holdt seg til dette budet og hadde kunnet si i sin samvittighet for Gud: Skal jeg gjøre gode og hellige gjerninger, så vet jeg ikke noe bedre enn å vise all ære og lydighet mot foreldrene mine, for det har Gud selv befalt. Det som Gud befaler, må jo være av meget større verdi enn alt det vi selv kan tenke ut. Og siden det ikke finnes noen større eller bedre lærer enn Gud, så kan det sannelig heller ikke finnes noen bedre lære enn den Han gir. Nå lærer Han jo rikelig hva en skal gjøre for å øve rette og gode gjerninger. Og ved at Han befaler det, viser Han at Han liker dem godt. Når det da er Gud som befaler dette og ikke vet å stille opp noen bedre gjerninger, så vil jeg aldri kunne gjøre det bedre.

Dette hadde vært den riktige måten å undervise og oppdra et fromt barn på. Da hadde man beholdt det hjemme i lydighet og til tjeneste for foreldrene, så de hadde kunnet glede seg over det. Men slik har man ikke villet akte på Guds bud. Det har man latt ligge eller sprunget over, så barna ikke har kunnet overveie det. Isteden har de gapt etter det som vi har funnet opp, uten å spørre om Guds vilje.

La oss derfor engang for Guds skyld lære at de unge først og fremst skal se på dette budet når de vil tjene Gud med rette og gode gjerninger. De må da vende seg bort fra alle andre ting og gjøre det som er kjært for far og mor eller andre som står i foreldrenes sted. Det barnet som vet og gjør dette, har for det første en stor trøst i hjertet. I motsetning til alle som er flittige i sine selvvalgte gjerninger, kan det barnet rose seg og si: Den gjerningen liker min Gud i himmelen godt, det vet jeg helt sikkert. Det er den trøsten et lydig barn har. Og la da alle de andre med sine mange store, sure og tunge gjerninger komme fram og rose seg. Da skal vi få se om de kan framføre en eneste gjerning som er større og mer verdt enn lydighet mot far og mor. Denne lydigheten har Gud innstiftet og befalt å være den høyeste nest etter lydighet mot sin majestet. Når Guds ord og vilje blir øvd og utrettet, skal altså ikke noe gjelde mer enn foreldrenes vilje og ord. Men det må alltid være slik at også den er underlagt lydighet mot Gud og ikke strider mot de foregående bud.

Derfor skal du av hjertet være glad, og takke Gud for at Han har utvalgt deg og gjort deg verdig til å gjøre en gjerning som er så dyrebar og behagelig for Ham. Hold den for stor og dyrebar, selv om den blir sett på som den aller minste og mest foraktelige. Gjerningen er ikke stor for vår verdighets skyld, men fordi den er innbefattet i det klenodie og den helligdom som heter Guds ord og befaling. Hvor mange penger skulle ikke alle karteusere(*fotnote 6), munker og nonner gi for at de med alt sitt åndelige vesen kunne bringe Gud en eneste gjerning som var gjort etter Hans bud! Hvor mye skulle de ikke gi for at de med et glad hjerte kunne si for Hans  øyne: Nå vet jeg at denne gjerning er behagelig for deg. Hvordan vil det gå med de stakkars elendige mennesker når de skal stå med spott og skam for Gud og verden like overfor et lite barn som har levd etter dette budet, og må bekjenne at de med hele sitt levnet aldri har vært verdige til å rekke barnet et glass vann! De har jo vært så djevelsk forvendte at de har trådt Guds bud under føtter. Derfor er det også til pass for dem at de har plaget seg med selvoppfunne gjerninger til ingen nytte, og at de nå får skam og skade til lønn.

Når en nå går til sitt arbeid og gjør det en er befalt, kan en med rette si: Se, dette er bedre enn all karteuseres hellighet, selv om de faster seg til døde og ber på sin knær uten stans. Skulle ikke dette få et hjerte til å hoppe og smelte av glede? I dette budet har du nemlig et pålitelig ord og et guddommelig vitnesbyrd om at Han har påbudt dette at en er lydig i sitt kall. Munkenes egne gjerninger har Han derimot ikke befalt med et eneste ord. Men verdens ulykke og sørgelige blindhet er at ingen tror dette. I den grad har djevelen forhekset oss med falsk hellighet og egne gjerningers skinn.

Derfor ville jeg gjerne, sier jeg enda en gang, at man åpnet øyne og ører og tok dette til hjerte, så vi ikke på ny skulle bli ført bort fra Guds rene ord til djevelens løgn og oppspinn. Da ville også foreldrene kunne ha mer glede, kjærlighet, vennlighet og enighet i hjemmene sine, og barna kunne da virkelig vinne foreldrenes hjerter. Men hvis de på den annen side er uskikkelige og ikke gjør det de skal før en bruker kjeppen på dem, så fortørner de både Gud og foreldrene sine. Da tar de fra seg selv denne skatt og glede i samvittigheten, og samler seg allslags ulykke. Derfor går det så galt i verden i våre dager. Alle klager over at både unge og gamle er ville og ustyrlige, at de ikke har noen frykt eller skam, at de ikke gjør noe uten at de blir drevet med slag. Og vender en ryggen til dem, gjør de meget mindre enn det de skal gjøre. Derfor må også Gud straffe dem, så de kommer i allslags nød og elendighet. I alminnelighet kan heller ikke foreldrene noe selv. Den ene dåren lærer den andre. Slik som de har levd, slik lever barna etter dem.

Dette skal være det første og største som skal drive oss til å holde dette budet. Og hvis vi da ikke hadde noen far eller mor, skulle vi ønske at Gud ville stille fram for oss tre og stein, som vi kunne kalle far og mor. Men når Han nå har gitt oss levende foreldre, skulle vi ikke da meget mer glede oss over å kunne få vise ære og lydighet mot dem? Vi vet jo at det er til behag for den høye majestet og alle engler, og til ergrelse for alle djevler. Vi vet også at det er den høyeste gjerning en kan gjøre, nest etter den høye gudstjeneste som de foregående bud handler om. Å gi almisse eller gjøre noen annen gjerning mot nesten er ikke å ligne med denne. For Gud har satt foreldrestanden øverst, ja, Han har satt den i stedet for seg på jorden. Denne Guds vilje og velbehag skulle være grunn og tilskyndelse nok til at vi gjør det vi kan med villighet og lyst.

Dessuten er vi jo også for verden skyldige til å være takknemlige for alle de velgjerninger og alt det gode som vi får av foreldrene våre. Men også i dette har djevelen fått herredømmet i verden, så barna glemmer foreldrene sine, liksom vi alle glemmer Gud. Ingen tenker på hvordan Gud nærer, bevarer og beskytter oss og gir oss så meget godt til legeme og sjel. Og særlig når en ond tid møter oss, knurrer vi i vrede og utålmodighet. Da har vi plutselig glemt alt det gode vi har fått i vår livstid. Akkurat på samme måten gjør vi mot foreldrene våre. Det er ikke noe barn som tenker over og erkjenner dette uten at den Hellig Ånd virker det.

Gud vet godt hvor forvent verden er, og derfor minner og driver Han den ved bud, for at alle skal tenke over hva foreldrene har gjort for dem. Da vil de finne ut at de kan takke foreldrene sine for legeme og liv, og at de også er blitt ernært og oppdradd av dem. Ellers ville de omkommet i sin egen søle hundre ganger. Derfor er det riktig det som gamle og vise folk har sagt: Deo, parentibus et magistris non potest satis gratiæ rependi, det er: Gud, foreldre og lærere kan en aldri få takket eller gjengjeldt nok. - Den som betrakter og overveier det, han vil vel vise all ære mot foreldrene sine uten å bli drevet til det. Han vil nok bære dem på hendene, og huske på at det er ved dem Gud har gjort alt godt mot ham.

En annen viktig grunn som skal drive oss enda mer til å holde dette budet, er at Gud føyer til et legemlig løfte: Han sier: så dine dager må bli mange, og det må gå deg vel i det landet Herren din Gud gir deg.

Legg her merke til hvor alvorlig Gud mener det med dette budet. Han gir ikke bare til kjenne at det er behagelig for Ham, og at Han har lyst og glede av det. Men Han sier også at det skal bringe oss lykke og bli til beste for oss, så vi skal få et rolig og behagelig liv med alt godt. Derfor priser apostelen Paulus dette budet og sier: Det er det første av budene som det er knyttet løfte til - for at det må gå deg godt, og du må leve lenge i landet (Ef. 6,2). Riktignok har også de andre budene sitt løfte innesluttet i seg. Men så tydelig og uttrykkelig er det ikke føyd til ved noen av dem.

Frukten og lønnen er altså at den som holder dette budet, skal ha gode dager, lykke og velferd. På den annen side ser vi også straffen for den som er ulydig. Han skal omkomme så meget før, og ikke få noen glede av livet. For når Skriften taler om å leve lenge, mener den ikke bare å komme høyt opp i årene. Den mener også å ha alt det som hører til et langt liv, som sunnhet, hustru og barn, næring, fred, godt styre osv. Uten disse godene kan livet ikke nytes med glede og heller ikke oppnå noen lengde. Vil du nå ikke adlyde far og mor og la deg oppdra av dem, så adlyd øvrigheten. Adlyder du ikke den, så adlyd døden. Den skal nok få bukt med deg. Gud vil ha ett av to. Hvis du adlyder Ham og tjener dine foreldre i kjærlighet, vil Han rikelig gjengjelde deg med alt godt. Hvis du derimot setter deg opp mot Ham, vil Han sende både øvrigheten og døden på deg.

Hva er grunnen til at det er så mange forbrytere, som må henges, halshogges eller radbrekkes? Kommer det ikke av ulydighet, at de altså ikke lot seg oppdra med det gode? Når da Gud må straffe dem, går det så vidt med dem at det er et ulykkelig og hjerteskjærende syn.

For det er svært sjelden at slike ryggesløse mennesker dør en alminnelig eller naturlig død.

De fromme og lydige har derimot den velsignelse at de lever lenge i fred og ro, og ser sine barnebarn i tredje og fjerde ledd.

Vi erfarer også at hvor det er gode, gamle slekter som står seg godt og har mange barn, der kommer det av at noen er blitt ordentlig oppdradd og har rettet seg etter foreldrene sine. På den annen side står det skrevet om de ugudelige: La hans etterkommere bli utryddet, la deres navn bli utslettet i neste slektledd (Salme 109,13). Legg derfor godt merke til hvor stor en ting lydigheten er for Gud. Han setter den så høyt, Han liker den så godt, og Han belønner den så rikelig. Derimot bruker Han strenge straffer på dem som handler mot denne lydigheten.

Alt dette sier jeg for at en kan innskjerpe det grundig for de unge. For det er ingen som tror hvor nødvendig dette budet er. Hittil under pavedømmet er det ikke blitt aktet på eller lært. Det er enkle og lette ord, mener alle. Derfor kan de dem fra før. Derfor farer en forbi dette budet og gaper etter andre ting. Imidlertid ser og tror en ikke at en fortørner Gud i høyeste grad når en ikke bryr seg om det. Heller ikke tror en at en gjør så herlige og velbehagelige gjerninger når en følger dette budet.

Under dette budet må vi også tale om allslags lydighet mot overordnede, som har å befale og regjere. All myndighet går ut fra foreldrenes myndighet. Hvis en far ikke greier å oppdra barnet sitt alene, så får han en skolelærer til å undervise det. Hvis faren er for svak, tar han vennene eller naboene sine til hjelp. Hvis han ligger for døden, overlater han myndigheten og makten til andre, som blir satt til det. Like ens må han også ha tjenere og tjenestepiker under seg, til å stelle i huset. Alle som kalles herrer, er altså i foreldrenes sted, og av dem får de myndighet til å styre. Skriften bruker betegnelsen fedre på alle dem som i en overordnet stilling utfører farsembetet og må ha et faderlig hjerte mot sine underordnede. Fra gammel tid har romerne og andre hedninger kalt herrene og fruene i huset for patres et matres familias, det er, husfedre og husmødre. Således har de også kalt sine fyrster og konger for patres patriæ, det er, landets fedre. Her har hedningene gjort stor skam på oss som vil være kristne, fordi ikke vi også kaller dem slik eller iallfall holder og ærer dem for det.

De pliktene som et barn har mot far og mor, de samme pliktene har også alle de som tjener i huset. Derfor skal tjenere og piker se til at de ikke bare er lydige mot sine herrer og fruer, men at de også ærer dem som sine egne fedre og mødre. De må også gjøre alt det de vet at herrene og fruene vil de skal gjøre. Dette må ikke skje av tvang og uvillighet, men med lyst og glede. Grunnen til alt dette er den vi nevnte ovenfor, nemlig at det er Guds befaling og at det er velbehagelig for Ham framfor alle andre gjerninger. Derfor skulle de endog betale for at de kunne få herrer og fruer, så de kunne ha en så glad samvittighet og vite hvordan de skulle gjøre rette og gylne gjerninger. Hittil har dette vært glemt og foraktet, mens folk isteden har løpt i kloster, til valfarter og avlat etter djevelens vilje - til skade for seg selv og med ond samvittighet.

Kunne man nå få overbevist de stakkars menneskene om dette, så ville en tjenestepike hoppe og springe av glede, og love og takke Gud. Ved omhyggelig arbeid - som ellers bare skaffer henne kost og lønn - ville hun få en skatt som alle de såkalte hellige ikke har. Når du gjør din daglige gjerning i huset, er det bedre enn alle munkers hellighet og strenge liv. Er det ikke herlig at du kan vite og si det? Dessuten har du fått det løftet at det skal bli til lykke og velsignelse for deg. Kan du da være mer salig eller leve mer hellig - hva gjerningene angår? For Gud er det nemlig bare troen som gjør deg hellig. Den tjener Ham, men gjerningene tjener menneskene. Da har du alt godt, beskyttelse og bevarelse av Herren. Da har du en glad samvittighet og en nådig Gud, som vil betale deg det med hundre foll. Du er da virkelig en stor mann, når du bare er from og lydig. Men er du ikke det, da får du for det første ikke annet enn vrede og unåde av Gud. Du får ikke noen fred i hjertet, og plager og ulykker vil møte deg.

Den som ikke vil la seg bevege og gjøre from av dette, han overlater vi til øvrigheten og døden. Enhver som vil ta imot råd, må derfor tenke over at Gud ikke er å spøke med. Du må vite at Gud taler med deg og krever lydighet av deg. Hvis du adlyder Ham, så er du Hans kjære barn. Men forakter du det, så får du skam, elendighet og hjertekval til lønn.

Det samme må også sies om lydighet mot den verdslige øvrighet. Som nevnt hører den helt og holdent til fedrestanden og har det aller videste omfang. For her er det ikke snakk om en far for noen få, men en far for så mange mennesker som den har borgere og undersåtter under seg. Gjennom øvrigheten gir og bevarer Gud næring, hus og hjem, beskyttelse og sikkerhet for oss - akkurat som gjennom foreldrene våre. Siden den da med ære bærer et slikt navn og en slik tittel, som sin høyeste pris, så er vi også pliktige til å ære og akte den som den mest dyrebare skatt og klenodie på jorden.

Den som nå er lydig og tjenestvillig og gjerne gjør alt det som han kan få æret øvrigheten med, han skal vite at han gjør Gud til behag og får glede og lykke til lønn. Men hvis han derimot ikke vil gjøre det med kjærlighet, men viser forakt, gjenstridighet eller ustyrlighet overfor øvrigheten, så skal han vite at han ikke har noen nåde eller velsignelse. Mener han å vinne en daler med det, vil han på et annet sted tape ti ganger så meget, eller falle i hendene på øvrigheten, omkomme ved krig, pest eller dyrtid. Han vil nok heller ikke oppleve noen glede av barna sine, men vil lide skade, urett og vold fra tjenestefolk, naboer, fremmede og tyranner. Da vil han få den lønnen som han søker, og som han også fortjener.

Om vi engang ville la oss overbevise om at slike gjerninger er så behagelige for Gud og blir så rikelig belønnet! Da ville vi bli ubeskrivelig lykkelige, og da ville vi ha det som hjertet vårt ønsker. Men fordi man viser en fullstendig forakt for Guds ord og bud, som om en eller annen sladderhank hadde talt det, så la oss få se om du er den mann som kan stå deg mot Ham! Hvor vanskelig vil det være for Ham å betale deg igjen? Derfor ville du nok leve bedre med Guds nåde, fred og lykke, enn med unåde og ulykke. Hva mener du er årsaken til at verden er så full av troløshet, skjensel, elendighet og mord for tiden? Kan det være noen annen grunn enn den at enhver vil være sin egen herre og fri for alt som heter øvrighet, ikke bøye seg for noen andre, men gjøre alt det han selv har lyst til? Derfor bruker Gud den ene bedrageren til å straffe den andre med. Hvis du altså bedrar eller forakter din herre, så kommer en annen som gjør likedan med deg. Ja, du må i huset ditt utstå ti ganger så meget av kone, barn og tjenestefolk.

Det er nok så at vi føler vår ulykke og knurrer og klager over troløshet, vold og urett. Men vi vil ikke se at vi selv er ulydige og har fortjent straff, men ikke blir noe bedre av det. Vi vil ikke ha nåde og lykke. Derfor er det vel rett og rimelig at ulykken kommer over oss uten noen barmhjertighet. Men siden Gud ennå lar oss beholde så meget godt, må det vel fremdeles finnes noen fromme mennesker på jorden. For vi fortjente ikke engang å få beholde så meget som en krone i huset eller et grasstrå på marken.

Jeg har måttet bruke mange ord for å få innprentet dette. Det var da å håpe at i det minste noen få kunne ta det til hjerte, så vi kunne bli kvitt den blindheten og elendigheten som vi er sunket så dypt i. Da først kan vi få den rette erkjennelse av Guds ord og vilje, og ta det til hjerte med sant alvor. Det ville da lære oss hvordan vi kunne få nok av glede, lykke og salighet både i tid og evighet.

I dette budet blir det altså stilt fram for oss to slags fedre. Vi har kjødelige fedre, og de som er fedre på grunn av sitt embete eller den omsorg de har for hus og land. Dessuten har vi også åndelige fedre. Jeg mener da ikke slike som under pavedømmet, som riktignok kalte seg fedre, men ikke utførte noe faderlig embete. Åndelige fedre er ingen andre enn de som ved Guds ord regjerer og leder oss. Paulus roser seg således av å være en far, når han sier: Jeg har avlet dere i Kristus Jesus ved evangeliet (1.Kor. 4,15). Siden de nå er fedre, så har de også krav på ære, og det framfor alle andre. Men her ytes den aller minst. For verden ærer dem på den måten at en jager dem ut av landet og ikke unner dem så meget som et stykke brød. Kort sagt, de må være utskudd i verden, som avskum for alle, som Paulus sier (1.Kor. 4,13).

Men de som vil kalles kristne, er skyldige for Gud til å vise dobbelt ære mot dem som pleier deres sjeler. De er pliktige til å gjøre godt mot dem og forsørge dem. Da vil Gud også gi dem nok, så de ikke skal lide noen nød. Det er nødvendig at dette blir ettertrykkelig innskjerpet for folk. Men slike plikter kvier og krymper alle seg for. Vi er bekymret for at vi skal sulte i hjel. Nå kan vi ikke engang fø én rettskaffen prest, mens vi før har fødd ti fråtsere. Derfor har vi fortjent at Gud tar fra oss sitt ord og sin velsignelse, og igjen lar løgnpredikanter oppstå, som fører oss til djevelen og dessuten suger både svette og blod av oss.

De som derimot har Guds vilje og bud for øye, har det løftet at de skal få rikelig igjen alt det de ofrer på sine åndelige og legemlige fedre og gjør til deres ære. De skal ikke få det igjen på den måten at de skal ha brød, klær og penger et år eller to. Nei, de skal få et langt liv, næring og fred, og i evighet skal de være rike og salige. Gjør derfor det du er pliktig til, og la Gud sørge for å ernære deg og skaffe deg det du trenger. Når Han har lovt det og ennå aldri har løyet, så vil Han heller ikke lyve mot deg.

Dette skulle vel lokke oss og få hjertet vårt til å smelte av lyst og kjærlighet til dem som vi skal ære. Vi skulle da oppløfte hendene våre og i glede takke Gud, som har gitt oss slike løfter. For slike løfter skulle vi gjerne løpe til verdens ende etter. Selv om hele verden slo seg sammen, maktet den ikke å legge en time til vårt liv eller gi oss et korn av jorden. Men Gud både kan og vil gi deg alle ting til overflod etter ditt hjertes lyst. Den som forkaster dette og slår det bort, han er ikke verdig til å høre et ord fra Gud. Det er nå til overflod sagt til alle dem som hører inn under dette budet.

Samtidig vil vi også lære foreldrene og andre som har fått et embete, hvordan de skal forholde seg mot dem de er satt til å styre over. Dette er rikelig befalt på mange steder i Skriften, selv om det ikke uttrykkelig står i de ti bud. Gud vil også at det skal bli tatt med nettopp under dette budet, hvor Han taler om far og mor. For Han vil ikke ha onde mennesker eller tyranner til dette embetet. Han gir dem ikke heller æren, det vil si makt og rett til å styre, i den hensikt at de skal la seg tilbe. Foreldrene skal huske på at de selv er under lydighet mot Gud, og at de framfor alt skal ta seg av kallet sitt i oppriktighet og troskap. De skal altså ikke bare ernære og forsørge sine barn, tjenere og undersåtter legemlig, men de skal aller mest oppdra dem til Guds pris og ære. Tenk derfor ikke at dette er overlatt til ditt eget forgodtbefinnende, men at Gud har befalt og pålagt det strengt. Og Ham skal du også gjøre regnskap for.

Også her støter vi på den store plage at ingen legger merke til eller gir akt på Guds befaling. Vi lever som om Gud gav oss barn for at vi skulle ha dem til lyst og tidsfordriv. Og vi lever som om Han gav oss tjenere for at vi bare skulle bruke dem til arbeid, akkurat som ei ku eller et esel. Og undersåttene mener vi at vi kan behandle etter vårt behag. Vi lar altså både barn, tjenere og undersåtter greie seg selv, som om det ikke vedkom oss hva de lærer eller hvordan de lever. Ingen vil innse at det er den høyeste Majestets befaling, og at Han krever at det blir fulgt; i motsatt fall vil Han straffe det. Ingen vil heller innse at det er så nødvendig at man tar seg alvorlig av ungdommen. For hvis vi vil ha flinke og dyktige folk både til det verdslige og åndelige regimente, må vi sannelig ikke spare på flid, møye eller omkostninger på barna våre for å lære og oppdra dem til å tjene Gud og være nyttige i verden. Vi må da ikke bare tenke på hvordan vi kan samle penger og gods til dem. Gud kan vel ernære dem og gjøre dem rike uten oss. Det ser vi også hver dag at Han gjør. Men Han har gitt oss barn for at vi skal oppdra og regjere dem etter Hans vilje. Ellers hadde Han ikke noe som helst bruk for far og mor. Derfor skal enhver vite at Han - under tap av den guddommelige nåde - er pliktig til framfor alt å oppdra barna sine til gudsfrykt og kunnskap om Gud, og dessuten - hvis de har anlegg for det - også å la dem lære og studere noe, så de kan brukes til noe som er nødvendig.

Hvis man nå gjorde dette, ville Gud også velsigne oss rikelig. Han ville da gi oss nåde til å oppdra mennesker som kunne være med å forbedre land og folk. Sikkert ville Han også gi oss gode og veloppdragne borgere, og tuktige og huslige kvinner, som igjen kunne oppdra fromme barn og tjenestefolk.

Tenk over hvilken dødelig skade du gjør hvis du forsømmer dette og ikke gjør hva du kan for at barnet ditt skal få en nyttig og kristen oppdragelse! Dessuten bringer du synd og vrede over deg selv, og således gjør du deg fortjent til helvede for dine egne barn - selv om du er aldri så from og hellig ellers. Fordi dette blir foraktet, straffer Gud verden så fryktelig at vi verken har tukt, regimente eller fred. Dette er noe vi alle klager over, men vi ser ikke at det er vår egen skyld. Fordi vi har oppdradd dem slik, derfor har vi også fått uskikkelige og ulydige barn og undersåtter. - Dette får være nok til formaning. Å utlegge dette noe grundigere er det ikke tid til her.