Den femte bønn

Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere.

Denne bønnen gjelder vårt stakkars, elendige liv. Selv om vi har Guds ord, tror, gjør og tåler Hans vilje og nærer oss av Hans gaver og velsignelse, så kan vi nemlig ikke føre vårt liv uten synd. Vi snubler likevel hver dag, og gjør det vi ikke skulle gjøre. For vi lever her i verden blant mennesker som gjør mye vondt mot oss og gir oss anledning til utålmodighet, vrede, hevn osv. I tillegg til dette har vi djevelen bak oss, og han angriper oss fra alle kanter og kjemper mot alt det vi bad om i de foregående bønner, som vi tidligere har hørt. Derfor er det ikke mulig alltid å bli stående urokket i en slik utrettelig kamp.

Dette gjør det derfor høyst nødvendig for oss å be og rope: Kjære Far, forlat oss vår skyld ! Nå er det jo ikke slik å forstå at Han ikke forlater oss synden uten og før vår bønn. Han har jo gitt oss evangeliet, og i det er det syndsforlatelse, før vi har bedt om det, eller i det hele tatt tenkt på det. Men det er om å gjøre at vi erkjenner og tar imot en slik forlatelse. For kjødet, som vi lever i hver dag, er jo slik at det ikke tror eller forlater seg på Gud, men stadig rører seg med syndige lyster og ondskap. Derfor synder vi daglig både i ord og gjerninger, både med det vi gjør og det vi forsømmer. Dette bringer ufred i samvittigheten, så den frykter for Guds vrede og unåde. Da mister den også den trøsten og tilliten som evangeliet kan gi. Alt dette gjør det nødvendig at en uavlatelig løper hit og henter trøst til å oppreise samvittigheten igjen.

Dette skal imidlertid tjene til at Gud kan bryte vår stolthet og holde oss i ydmykhet. Om noen da vil påberope seg sin fromhet og forakte andre, så skal han betrakte seg selv og holde denne bønnen fram for seg, så vil han finne at han ikke er frommere enn de andre. Derfor må vi alle ydmyke oss for Gud og være glade for at vi kan få forlatelse. Denne retten har Gud forbeholdt seg. Og ingen må heller tenke på å komme så langt i dette livet at han ikke trenger slik forlatelse. For å si det kort: Hvis Gud ikke tilgir uten opphør, så er vi fortapt.

Meningen av denne bønnen er da at Gud ikke vil se på vår synd og gå i rette med oss etter det vi daglig fortjener, men handle nådig mot oss og tilgi oss, slik som Han har lovt. På den måten vil Han gi oss en glad og frimodig samvittighet til å stå fram for Ham og be. For hvis hjertet ikke står i et godt forhold til Gud og har denne tillit, så vil det aldri våge seg til å be. Men en sann tillit og et frimodig hjerte kan mennesket ikke få uten at det vet at syndene er forlatt.

Til denne bønnen er det imidlertid føyd et nødvendig, men likevel trøstefullt tillegg: som vi òg forlater våre skyldnere. Han har lovt at vi skal være sikre på at alt er forlatt og ettergitt oss, men på den betingelse at vi også tilgir vår neste. For liksom vi hver dag synder mye mot Gud, og Han likevel tilgir oss alt av sin nåde - slik må også vi stadig tilgi vår neste, når han tilføyer oss skade, vold og urett, når han er ondskapsfull mot oss osv. Tilgir du ikke ham, så tenk heller ikke at Gud skal tilgi deg. Men tilgir du ham, så har du den trøst og sikkerhet at du får forlatelse i himmelen. Men det får du ikke på grunn av det at du har tilgitt din neste. Nei, Gud gjør det for intet, av bare nåde, fordi Han har lovt det, som evangeliet lærer oss. Men Han har tilføyd dette til bestyrkelse og sikkerhet for oss, og som et fast merke ved siden av løftet som stemmer overens med denne bønnen: Ettergi, så skal dere bli ettergitt (Luk. 6,37). Derfor gjentar Kristus dette løftet like etter Fadervår og sier: For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, da skal også deres himmelske Far tilgi dere (Matt. 6,14).

Derfor er et slikt tegn føyd til denne bønnen, for at vi under våre bønner skal huske på løftet, og tenke så: Kjære Far, jeg kommer og ber at du vil tilgi meg mine synder, men ikke fordi jeg mener å kunne gjøre fyllest for dem eller fortjene det med mine gjerninger. Men jeg ber om tilgivelse fordi du har lovt det og satt ditt segl på det, for at jeg skal være like sikker på det som om jeg hadde mottatt syndsforlatelse av din egen munn. Vi vet at dåpen og nattverden er stilt som ytre, sanselige tegn. Men like mye som de tegnene formår, like mye formår også dette tegnet å styrke vår samvittighet og gjøre den frimodig. Og nettopp av den grunn er dette tegnet tilføyd framfor noe annet, for at vi kan bruke det og øve det hvert øyeblikk, siden vi alltid har det hos oss.