1.Tim.6,16.
Joh.l,18.

§ 2. Gud som den opphøyete, oververdslige.

      ( Guds transcendens )

Gud "bor i et lys hvortil ingen kan komme".  Intet menneske har sett ham eller kan se ham.

Hvem Gud er etter sitt vesen, går ut over muligheten for menneskelig erkjennelse og forståelse.  Dette kalles Guds transcendens.

Anmerkning: Transcendens er presens part. av det latinske: Transcendere: "gå ut over", "gå hinsides", "gå forbi' (Sammensatt av prep. "trans": over, på den annen side" og "Scandere":  Stige, klatre oppover.)
I dette tilfelle er det brukt for å betegne det som går hinsides den menneskelige erkjennelses mulighet.  Det er dette vi mener med "oververdslighet."

Guds vesen kan altså ikke rommes i menneskelig erkjennelse.  Derfor kan det heller ikke uttrykkes i menneskelige ord.  Når Skriften taler om Gud i hans opphøyethet og oververdslighet, skjer det stadig på negativ måte:

Ingen er som Gud. 5.Mos.33,26: Ingen og intet kan en sammenlikne ham med, Jes.40,12 og 25.  Han kan ikke avbildes, da det er umulig å finne noe som likner ham. Jes.40,9-25.  Ja, det å prøve å avbilde ham, er egentlig å spotte ham. 5.Mos.4,12-19; jfr. Rom.l,l8ff.

Med menneskelige ord kan vi altså bare si hva Gud i sin opphøyethet ikke er: Han har ingen begynnelse og ingen ende; han har ingen årsak, ingen grunn; han har ingen grad og intet mål.  I Gud er intet først og intet sist.

l.Tim.l,17;
6,16.15.

I sin opphøyethet er Gud Den Herlige.

Denne herlighet kan intet menneske tåle synet av.

Vi  finner mange uttrykk i Skriften som viser dette:
2.Mos.33,15-20; Dom.6,22; 13,22; Jesaja 6,5.  Vi skal også nevne l.Joh.l,5: "Gud er lys".  Som øyet ikke tåler å se direkte på solen, tåler intet menneske å se Herren i hans herlighet.  For å tåle det, må vi først bli ham lik, l.Joh.3,2.

Av dette ser vi at Gud i hans opphøyete herlighet er en for oss ukjent Gud.  Og vi må spørre:  Forblir han da alltid ukjent?  Blir det aldri mulig å erkjenne hans herlighet, så vi kan si noe positivt om ham?

Hvis Gud ikke hadde åpenbart sin herlighet på en måte så vi kunne tåle den, ville det vært umulig.  Men nå har Gud åpenbart sin herlighet på en slik måte i sin Sønn.  "Ingen har noensinne sett Gud; den enbårne Sønn, som er i Faderens skjød, han har forklaret ham".  "Vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet."

Hebr.l, 2:
Kol.l,16;
jfr. Ordspr.
8,22-36.
Dom. 6,22;
Dan.l0 m.fl
2.Mos. 3, 2-6.

At det er gjennom sin Sønn Gud har åpenbart seg, gjelder både den gamle og den nye pakt.  Like fra skapelsen av, er det gjennom Sønnen Gud formidler sitt forhold til det skapte. Ved Sønnen er alt skapt.  Gjennom Sønnen åpenbarer Gud seg for sine skapninger.  Før Sønnen kom til jorden og åpenbarte seg i kjød, møter vi ham som "Herrens Engel".  Ved sin historiske inntreden i verden åpenbarer Sønnen seg "i kjød", som menneske: Jesus Kristus.

Når vi i l.Mos.32,30 hører Jakob si: "Jeg har sett Gud åsyn til åsyn og enda berget livet", så er det Sønnen som har møtt ham og kjempet med ham.  På samme måten er det med Moses, da han så Gud åsyn til åsyn.

Alt det som vi positivt kan tenke og si om Guds vesen, har vi fra Sønnen.  Som vi har nevnt i § 1 (s.22) er det ikke den fullkomne åpenbaring eller den fullkomne beskuelse, slik den blir i det fullkomne Guds rike, vi får.  Men det er allikevel den sanne åpenbaring av Gud, både i eksistens og vesen.

Nærmere bestemt kan vi si: I eksistens tilkjennegir Sønnens åpenbarelse at Gud erEn og dog Tre, Tre og dog En: Den treenige Fader, Sønn og Ånd.  I Vesen tilkjennegir Sønnens åpenbarelse at Gud er en fylde av nåde og sannhet.

 Det som vi etter Guds ord prøver å beskrive om Gud: hans Enhet, hans Treenighet, hans Vesensfylde:  allmakt, allvitenhet, vilje, hellighet, vrede, kjærlighet, nåde, det er alt sammen åpenbart for oss i hans Sønn.

Det som er sagt i denne § viser at det er umulig for noe menneske å gi en definisjon av hvem og hva Gud er. For å definere noe, må det kunne knyttes til et artsbegrep.  Men i forbindelse med Gud eksisterer nettopp ikke noe artsbegrep:  Ingen og intet er som Han.  Han alene er Gud. Derfor gir vi avkall på enhver form for definisjon.  Men vi prøver å beskrive ham slik han selv ved sin Sønn har åpenbart seg i Skriften.

§ 3. Den Ene og Eneste Gud.  

Denne overskriften gir uttrykk for en dobbelt sannhet: Gud er En.  Og han er Alene.

2. Er Gud En, så er han også Gud alene.  Den Eneste.  

l.Kor.8,4-6;
10,19-20. 

Jer.2,5;
Jes.44,17-18.

5.Mos.6, 5; 
Mrk.12,30.

Rom.2,31.

§ 3.  At Gud er Den Ene og Eneste har etter Skriften stor praktisk, kristelig betydning:  Gud har rett på hele vårt hjerte, all vår kjærlighet.  Og videre: Er Gud Gud for et menneske, slik han er det i Jesus Kristus for hver som tror, så kan ingen være imot det menneske.

Mot Guds enhet kan ikke innvendes at Skriften ofte taler om "guder" i forbindelse med avgudene.  Det er ikke for å betegne dem som virkelig Gud, men bare et refererende uttrykk for å betegne hva de kalles av falne mennesker, og uttrykk for hvordan disse såkalte "guder" - onde ånder - har makt over falne menneskers hjerter.

Heller ikke kan innvendes at Skriften kaller mennesker for "guder"  Salme 82,6; Joh.l0,34.  "Guder" er her betegnelse for at Guds ord var utgått til dem. I Salme 82 vel å anføre om øvrighetspersoner som hadde embetsmyndighet fra Gud, så de kunne tale på Guds vegne til folket om hans vilje. -  I N.T. er det egentlig å anvende på de troende, gjenfødte mennesker!  uttrykk for at de har del i guddommelig natur, jfr. 2.Pet.l,4. 

Den fulle forståelse av Gud som Len Ene og Eneste får vi ikke før vi samtidig også er blitt klar over Guds evige, ugjentakelige enfold.  At Gud er Den Ene og Eneste gjør det umulig å tale om mangfold i forbindelse med ham.
Hva menes da med Guds enfold?

En rett forståelse av det sikrer en rett forståelse av alt vi sier om Gud.  Og svikter forståelsen av det, svikter det i hele vår lære om Gud.

Svaret kan sammenfattes i dette:
For det første: Gud kan ikke graderes, begrenses eller utvides, deles eller sammenføyes, forstørres eller forminskes.  Der hvor Gud åpenbares og så ofte som han åpenbarer seg, åpenbares han i hele sin fylde, der er han selv tilstede

Dette er helt avgjørende å ha klart for seg for å forstå Skriftens lære om Jesu gudmenneskelighet. like fra oldtiden av, arianismen, har teologiske retninger hevdet en forminsket guddommelighet i forbindelse med Jesu person.  I 19. og 20. århundre møter vi det i den såkalte "kenoseteologi." (Kenose betyr "uttømmelse", og læren knytter seg til ordet i Filip. 2,7.. "Kristus uttømte seg selv").  Den går ut på at Jesus "uttømte" seg for sine guddomsegenskaper under sitt liv på jorden.  Han "avla" dem, som det også kalles.

Holder vi fast ved Skriftens lære om Guds enfold, vil vi skjønne at en slik lære om Kristi person er ens betydende med å nekte at han er Gud. Da forstår vi at Gud kan ikke være mere eller mindre av det han er. Enten er han det han er, eller så er han det overhodet ikke.

For det annet:  Hva Gud er, er han uten motsigelse eller spenning, uansett om det synes så for oss eller ikke.

De forskjellige åpenbaringsglimt av Gud sprenger vår logiske evne.  Vi er tilbøyelige til å se motsetning mellom Guds hellighet og Guds kjærlighet.  Likeså ser det ut som en motsetning for oss at Gud er allvitende og Guds Sønn "ikke vet" dagen eller timen for sin gjenkomst, o.s.v.  Og allikevel er slike trekk tilstede i Gud uten noen motsigelse.  Guds kjærlighet er en hellig kjærlighet, og Guds hellighet en kjærlig hellighet, o.s.v.

For det tredje:  Vi kan ikke på teoretisk måte løse Guds vesen eller egenskaper fra Gud selv.  Guds vesen og eksistens er ett og det samme.  Skriften taler ikke om Guds "vesen," men om hane navn.  Hvor Guds navn er, der er han selv.  

Å forstå dette er av avgjørende betydning for å forstå læren om nådemidlene.  Slik som forkynnelsen og sakramentene nevner Herren, slik er han til stede og utfører det som Ordet sier og navnet angir.  Under det navn vi møter Gud, møter vi ham selv og slik handler han med oss.

For det fjerde:   Gud er ugjentakelig. - Det gis ikke flere eksemplarer av Gud.  Hans egenskaper gjentar seg ikke. Hos menneskene f.eks. gjentar egenskapene seg i flere eksemplarer.  De forskjellige mennesker representerer de samme egenskaper.  Egenskapene er uttrykk for arten.  Få samme måten er det med andre skapninger.  F.eks. plantens egenskaper gjentar seg i et utall av enkeltplanter.  Men slik er det ikke i Gud.  I forbindelse med ham kan ikke tales om arter.  

§ 5.  Guds navn.

Blant de navn Gud har åpenbart seg under er det ett som står i en særstilling, fordi det på enestående måte er Den Ene og Den Enestes navn: JHVH.  (I våre bibler oversatt med: Herren).

Guds retteste navn er altså: "Jeg er."

Dette navn skrives på hebraisk: JHVH, og ingen vet hvordan det skal uttales.  I de senere år er det blitt uttalt Jahve, i eldre tid Jehova.  Det eneste sikre vi kan si er at det i hvert fall ikke skal uttales Jahve.  Likesom det ikke er noe menneske gitt å fatte innholdet i Guds egentligste navn, således skal det heller ikke kunne uttales av mennesker.

JHVH betyr:  "Jeg er", og betegner Gud som den egentlig Værende:  Den som alene har liv og gir liv. Dermed er han også betegnet som den som alene har rett til å "fylle alt i alle." 

I den eldste greske oversettelse av G.T. (Septuaginta (LXX) oversettes JHVH med "Kyrios": Herren. Denne oversettelse er siden gått videre til andre oversettelser av G.T., således som nevnt, også i vår norske oversettelse.  Overalt hvor JHVH er brukt i den hebraiske grunntekst heter det "Herren" i oversettelsen.  De første kristne, fra og med apostlene, tok opp "Kyrios" (Herren) som betegnelse for Jesus, og dermed er avlagt den bekjennelsen om Jesus at han er "JHVH i kjød."  Lette er en av N.T.'s grunnsannheter, og  åpner et veldig perspektiv m.h.t. til å forstå dets lære om Kristi person.  

Det er allerede antydet i den sproglige anmerkningen ovenfor: Han er den i hvem alt liv er og fra hvem alt liv utgår.  Nærmere bestemt kan vi si at Gud i dette navn gir seg til kjenne som en levende person, den person i hvem hele livsfylden er.  Gud er ikke "urkraften" eller liknende. Han er et "Jeg", treffende er han kalt et "Livsfyldens Jeg". Nå bruker Skriften visstnok ikke "person" om Gud, men det personlige er uttrykt med betegnelsen "Åsyn", hvor "Herrens åsyn" er, der er han selv personlig til stede.  Der skjer alltid store ting, fordi Herren personlig handler.

Navnet JHVH vil derfor si at. Gud lever i og med den skapning han har skapt.  Han styrer, leder, oppholder og fortsetter å skape.

Det er meget illustrerende å se bruken av Guds navn i skapelsesberetningen.  I l Mos. l. hvor hovedsynspunktet er Gud som det store subjekt og skapningen som objekt brukes hele veien navnet "Elohim".  Der er han betegnet som Den Allmektige, Opphøyete Majestet.  I kp. 2 derimot, hvor hovedsynspunktet blir Guds personlige forhold til og nærvær i det skapte, innføres straks betegnelsen JHVH, ved siden av Elohim.  JHVH betegner altså meget sterkt at Gud er personlig, og ikke upersonlig.

Har en først fått syn for dette, må en legge merke til hvor forunderlig dette "Jeg er" går igjen i Guds munn overalt hvor han åpenbarer seg i historien, både i G.T. og N.T. 

Joh.8, 58;6,48;
8,12; 14,6;
Åpenb.l,18; jfr.
Jesaja 44,6.

Eksempler fra G.T.: "Jeg er Herren, din Gud." "Jeg vil være med deg."  "Jeg hjelper deg."  "Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min." "De skal lære å kjenne at jeg er den som sier: "Se, her er jeg."

Fra N.T. må vi særlig merke oss hvordan dette "Jeg er" stadig går igjen i Jesu munn: "For Abraham var - jeg er" (grunntekstens ordstilling).  "Jeg er livets brød."  "Jeg er verdens lys."  "Jeg er veien, sannheten og livet." "Jeg er den første og den siste." Mange flere eksempler kunne nevnes.  Det er tydelig at Jesus med slike ord betegner seg selv som en og den samme som JHVH i G.T..  Og slik vil han bli trodd på!

Sammenholder vi dette med det som er sagt i § 2-4, skulle vi ha nevnt det viktigste som er å si om Guds enhet. Gud er Den Ene, Sanne, Levende, Personlige.  I hvert åpenbaringsglimt møter han oss slik han er, i hele sin vesensfylde.  Han er levende, personlig, nærværende, den fra hvem alt godt kommer, den som gir alt og alle liv, den som har rettmessig krav på å bli "alt i alle".  Dette "alt i alle"