Matt. 22,30  

Rom.5,12ff.

§ 25.  Hvem er englene?

Englene hører med blant Guds ypperste skapninger: personvesenene.  De er både like og ulike menneskene.  Engler og mennesker er like i det at de er åndspersonlige bevisste skapninger.. Men ellers er de meget ulike.  Mennesket er skapt som en slekt, englene derimot som enkeltindivider.  Englene forplanter seg ikke.  

Denne forskjell kommer også til uttrykk i Skriften på den måten at englene står enkelt individuelt ansvarlig overfor Gud for alt de er og gjør.

Menneskene derimot står ansvarlig som slekt: Det en har gjort, det har de alle gjort.

Hvis en engel synder, blir bare han ansvarlig for det.  Da mennesket syndet, ble hele slekten underlagt synd, de ble alle syndere.

Dels av denne grunn og dels av den grunn at englenes synd er den kvalifiserte synd sier Skriften at Guds Sønn ikke tok seg av englene, men bare av Abrahams ætt.

Hebr. 2,16

Jes. 53,6
o.m.a.
Hebr.l,3.

Kol.l.16.

l.Mos. 2,2-4.  

Når ble englene skapt'?

Det som har betydning for oss er at englene møter oss i Guds frelsesåpenbaring, og de spiller en stor rolle i den.  Og der møter vi dem som usynlige, åndspersonlige vesener med med individuelt viljeliv og erkjennelsesliv.  Derfor kaller vi dem Guds overjordiske skapninger.

§ 26.  Englenes tjeneste.

Navnet engel betyr sendebud, og er egentlig et embetsnavn. Det sier ikke noe om englenes vesen, men om deres tjeneste. Og vi vet fra Skriften langt mer om deres tjeneste enn om deres vesen.  Eller rettere:  Det vi vet om deres vesen kommer til vår kunnskap gjennom deres tjeneste i frelsesåpenbaringen.  

5.Mos.33,2; Gal.3,19.
Luk.l,26:2 9; 24,4 ff

Ved alle viktige og grunnleggende begivenheter i Guds rike møter vi dem:

Ekspl.: De er med ved lovgivningen på Sinai.  De forkynner Jesu unnfangelse og fødsel.  De er med som vitner om oppstandelsen.  De spiller en stor rolle ved Kristi gjenkomst.

Stort sett kan vi si at engleåpenbrelsen spiller en veldig rolle gjennom hele den gamle pakt:

F.eks. l.Mos.19,2 ff; Dan.6,23 og mange andre steder på liknende måte.

De spiller en særlig rolle før og omkring Kristi fødsel og fullbyrdelsen av hans gjerning og i forbindelse med den første menighets tilblivelse.  

I alle disse tilfelle dreier det seg om synlige engleåpenbarelser.  Derimot synes de synlige engleåpenbarelser å spille mindre rolle i tiden fra frelsens fullbyrdelse og inntil Jesus kommer igjen.

Men det betyr ikke at ikke englene har en stor betydning også i denne tid. 

l.Pet. 1,12
Ef.3,l0.

Luk. 15,10.

Matt. 18,l0.
Apgj. 12,15
Luk. 16,22.  

De er interessert i Guds menighets liv og vekst. For det første attrår de å skue inn i frelsens hemmelighet.

Et slående eksempel på englenes interesse for frelsens åpenbarelse og samtidig uttrykk for at de ikke kan erkjenne den er det som fortelles om Kornelius i Apgj.10.  Englene kan åpenbare seg for Kornelius for å hjelpe ham; men de kan ikke forkynne evangeliet til frelse for ham; de ber ham sende bud på Peter.

For det annet gleder englene seg over hver synder som omvender seg.

I det hele tatt følger englene nøye med i det som skjer. Det er ord som tyder på at hver kristen har sin personlige engel.  I hvert fall er det sikkert at hver menighet med sin leder er tildelt en særskilt engel.

Se innledningen til sendebrevene i Åp. 2,1.8.12.18 og 3,1.7.14.

I en sum: det er en nøye forbindelse mellom mennesker og engler.  Men denne forbindelse er i alminnelighet (d.v.s. bortsett fra de spesielle engleåpenbarelser) bevisst bare på englenes side. På menneskets side er den ubevisst.  Det har sin hovedgrunn i at Gud ikke vil at mennesket skal dyrke englene. Enhver form for å prøve å gjøre forholdet til englene bevisst ved å dyrke dem, er synd.

Særlig alvorlig taler her ordet i Joh.Åp.19,10 og 22,9-10:

Johannes vil falle ned og tilbe den engel som åpenbarer seg for ham; men da advarer engelen ham: "Var deg for det!  Jeg er din og dine brødre profetenes medtjener og deres som tar vare på ordene i denne bok. Gud skal du tilbe!"

Åpenb.19,10;
22,9-10.

l.Kor.11,10.
l.Tim. 5,21.  

2 Pet. 2, 11.

l.Kor.6,3. 
1.Pet. 1,12.
Job.4,18.  

Visstnok taler ordet om at det er rett av en kristen å stelle seg så at han ikke pådrar seg englenes avsky.  Og det er kristelig rett å regne med det Guds ord sier om englene, som konkrete kjensgjerninger.  Men en kristen må ikke sette sin lit til engler, ikke tilbe dem eller på noen annen måte dyrke dem.  En kristen har bare en grunnvoll for sin tro: Guds nåde i Jesus Kristus slik den er åpenbart i evangeliet. Hvordan er englenes makt?

P.d.e.s. sier Guds ord at englene er "større i styrke og makt enn menneskene.  Men p.d.a.s. sies det også at de troende skal være med og "dømme engler".  Englene erkjenner alt som Gud sender dem til å utføre.  Men - som vi har sett - fatter de ikke evangeliets hemmelighet.  Gud "finner ufullkommenheter" hos dem.

Job.4,18 bar vært brukt som begrunnelse for at englene ikke skulle være etisk fullkomne.  D.v.s. at det fra Skaperens side skulle klebe noe ved dem, som gjorde at noen av dem kom til å sette seg opp mot Gud.  Men det behøver ingen nærmere påvisning hvor skriftstridig og gudsbespottelig en slik anvendelse av dette ordet er.

Hittil er bare talt om englenes oppgave i forhold til menneskene.  De har også en annen oppgave: Å hylle og tilbe Gud. Guds Hellige Majestet er omgitt av englehyllest.  Om denne englenes oppgave kan vi intet si, - annet enn det at Guds ord legger stor vekt på den.

De viktigste ord her er: Jes. 6,3:  Åpenb. 4,8, Salme 103,20-21 og likn. uttrykk i andre salmer.

§ 27.  Om rangordningen blant englene.

Skriften taler om mange verdighets- og rangtrinn i forbindelse med englene:  

Dan. 10.
Efes. 6,10-18.

Matt.26,53.

Åp.19,14.

1. Tess. 4,16.

l.Mos. 1,26-27. 

Hvordan det nærmere bestemt har seg med denne rangordning vet vi ikke.  Vi skjønner bare at hver engel har sin rang etter som Gud har skapt ham og gitt ham tjenesten.

Dette er så fast ordnet at endog etter sitt fall, beholder de falne engler innbyrdes seg imellom denne rangordning.  Det ser vi både av Dan.10 og av Efes.6,10 ff.

Men om vi ikke kan si noe om denne rangordning i detalj, så vitner dog Skriften klart nok at hele englehæren er undergitt Sønnen, og står til hans særlige tjeneste.

Se f.eks. Matt.26,53; For den saks skyld kunne Sønnen be Faderen og han ville ha sendt 12 legioner engler.

Sønnen er overhodet og fyrsten over alle engler.  "Hærene i himmelen" følger ham.  Av denne grunn kalles Kristus også en "overengel" (erkeengel).

Alt i alt er det ikke meget vi kan si om englene, og enda mindre forstår vi.  Men det er klart at de spiller en viktig rolle siden Guds ord taler så meget om dem.  Det viktigste for oss er da å regne med dem akkurat slik som Guds ord vitner om dem.

Hva Skriften sier om de onde, falne engler kommer vi nær­mere inn på i forbindelse med kapitlet om synden.

§ 28.  Menneskets skapelse.

Det viktigste av alt som sies om menneskets skapelse, er at det er skapt i Guds bilde:

"Og Gud sa:  La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse.  Og de skal herske over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over feet og over all jorden og over alt kryp som rører seg på jorden.  Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bildeskapte han det, til mann og kvinne skapte han dem."  

Hva betyr det at mennesket er skapt i Guds bilde?  Hva inneholder gudlikheten?

Etter Skriften vil vi gi et dobbelt svar på det: et generelt og et mer spesielt svar.

Generelt er svaret dette:  Mennesket er et åndslegemlig personvesen med individuelt vilje- og erkjennelsesliv.  Det er skapt til å leve sammen med Gud i verden, og det - så lenge det er i denne verdensordning - bundet av rom og tid.  

Gudbilledligheten kommer først og fremst til uttrykk i menneskets sjel og ånd: Det har en udødelig sjel. Og det har evne til å erkjenne Gud og vilje som stemmer overens med Guds vilje.  Mennesket har i ordets virkelige betydning en fri vilje.

Nettopp disse ting: udødeligheten, evnen til å erkjenne Gud og den frie vilje er det som viser at mennesket er skapt i Guds bilde.  Mennesket har et sjelsliv som er kvalitativt for skjellig fra dyrenes.

l.Mos.2,7 
l.Tess.5,23.

Nå taler Skriften om mennesket på dobbelt måte:  Dels todelende (diohotomisk): sjel og legeme, og dels tredelende (triohotomisk): ånd, sjel og legeme.  Hvilken inndeling en bruker er likegyldig bare en fastholder gudbilledligheten og menneskesjelens kvalitative forskjell fra dyresjelen.

Derimot er det å hevde at forskjellen på mennesket og dyrene er den at dyrene har sjel og legeme mens mennesket har ånd, sjel og legeme misvisende.  Og hvis man sier at menneskets gudbilledlighet består i at mennesket har ånd foruten sjel og legeme, mens dyrene bare har sjel og legeme, da blir det rent galt.  Forskjellen ligger ikke bare at mennesket har ånd + sjel og legeme, men deri  at det har et sjelsliv av helt annen art enn dyrene.

Det rette er å hevde at enten det i Skriften bare kalles sjel eller det kalles sjel og ånd, så menes det den ene og samme ting.

Menneskets gudbilledlighet ligger altså først og fremst i den åndelige side ved menneskets personlighet.  Men ut ifra det får gudbilledligheten sine følger for hele menneskets liv og vesen.  Derfor kan vi tale om menneskets gudbilledlighet også på en mer spesiell måte.

Menneskets gudbilledlighet kommer til uttrykk; 1) i menneskets individuelle forhold til Gud, 2) i menneskenes innbyrdes forhold (den sosiale side ved gudbilledligheten) og 3) i menneskets forhold til skapningen (den kulturelle side ved gudbilledligheten).  Disse vil vi prøve å betrakte hver for seg.

1)   Den individuelle side ved gudebildet.

Den består i menneskets syndfrihet.  Visstnok nevnes ikke ordet "syndfrihet" i skapelsesberetningen.  Men den danner forutsetningen for det som fortelles i 2,17.  

Det karakteristiske ved denne lydighetsprøve er at mennesket fikk et forbud som det ikke kunne forstå hvorfor det skulle overholde og som det ikke kunne ha noen egeninteresse av å overholde. Det ble ikke sagt: Den og den plante må du ikke ete av, for den er skadelig.  Da hadde mennesket kunnet forstå hvorfor det ikke skulle ete av den, og da hadde det hatt egeninteresse av å holde seg borte fra den.  Nei, det fikk forbud mot å ete av et tre som ville gi mennesket noe det var bestemt til å oppnå.  Hvorfor? Fordi mennesket skulle lære å være lydig for Guds skyld, og fordi det var på erfaringens vei det skulle lære å kjenne forskjell på godt og ondt.  Ved lydighet mot Gud og gjennom samliv med ham skulle mennesket utvikles til å bli fullkomment.

Denne lydighetsprøve viser at mennesket hadde evnen til, muligheten for (disposisjonen til) ikke å synde, og dermed til å fullkommengjøres ved bevisst personliv.

Livet skulle gi kunnskapen. Eller om vi vil si det slik: kunnskapen skulle vinnes på erfaringens vei, ikke på teoriens vei.

Nå er menneskets gudbilledlighet blitt ødelagt gjennom syndefallet; men denne grunnlov står allikevel fast også i frelsesutviklingen for mennesket:  Det er på erfaringens, ikke på teoriens vei mennesket skal vinne kunnskap om godt og ondt og - gjennom helliggjørelsen - bli lik Gud. Teoretisk kunnskap om Gud og om "godt og ondt" som ikke utfolder seg i samfunn med Gud, er også i dag farlig for mennesket.

Sammenfattende må vi derfor si om menneskets individuelle gudbilledlighet at det var syndfritt, men også "uferdig", uutviklet, men med alle muligheter for å utvikles til å bli det Gud hadde tenkt med det: lik Gud i å kjenne godt og ondt.

2) Gudsbildet i menneskets innbyrdes liv.  Den sosiale side ved gudebildet.

Den består i at mennesket er skapt som mann og kvinne. Merk vekslingen mellom entall og flertall i l.Mos.l,27:

"Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem."  

Først som mann og kvinne er mennesket det Gud har tenkt og villet med det.  Det er ingen tilfeldighet at dette understrekes så sterkt nettopp i forbindelse med at mennesket er skapt i Guds bilde.

Det enkelte menneske representerer ikke den fullstendige gudbilledlighet.  Fullstendig blir den først i menneskets samfunn med andre mennesker, og da naturligvis først; og fremst - primært - i forholdet til ektefelle og barn.

Det som karakteriserer ekteskapet er at de to mennesker er ett.  

l.Mos.2,24.
Matt.19,4-6. l.Mos.l,26-27.  

Det er gitt som det karakteristiske uttrykk for hva ekteskapet egentlig er både i skapelsesberetningen og i Jesu lære om ekteskapet.

Av sammenhengen i l.Mos.l,26-27 får vi det fulle lys over hva det betyr at "de to er ett kjød."  Tvekjønnetheten omfattes og sammenbindes av en høyere enhet  og denne enhet er ikke at både mann og kvinne er mennesker og har menneskets felles artskjennetegn (i så fall var jo alle mennesker ett kjød, men det er ikke det som skal sies med dette uttrykk). Den høyere enhet som overgriper og omfatter mann og kvinne i ekteskapet er at ekteskapet som sådant er med og fullstendiggjør gudbilledligheten.

Det kan kanskje synes for meget sagt, men det er en realitet i det etter Guds ord; Det er en analogi (ikke kongruens!) mellom Treenigheten og det at mennesket er skapt som mann og kvinne. "Analogien mellom Gud og mennesker består i sosial henseende deri at som den ene Gud er uoppløselig tre personer, således dannes ved toheten av mann og hustru såvel to personer som et overgripende enhetsbånd mellom dem. (o.v.-s.) Det som ikke kan bli likt er at Treenigheten tillike er en person, ett Jeg; det vil aldri kunne sies om mann og hustru annet enn i uegentlig betydning.

Når vi tenker på hvilket opphøyet syn Guds ord har på ekteskapet og hvilken grunnleggende betydning det tillegges, er det ikke underlig, om nettopp ekteskapet er blitt særlig angrepet av sjelefienden, som vi senere kommer til å se. - I det hele tatt blir nettopp de uttrykk menneskets gudbilledlighet har spesielt gjenstand for hans angrep. Det er da heller ikke så underlig at både hedenskap og såkalt teologi som forlater Guds ord og glir over i verdslig filosofi, nekter dette syn på mann og kvinne.  I hedenskapet kommer det til uttrykk i kvinnens undertrykte stilling - ofte likefram fornedrete stilling. I den såkalte teologi kommer det til uttrykk i at man nekter "de to skal være ett kjød" er å oppfatte om mann og hustru.  Det er i barna, ikke i det innbyrdes  forhold - de to er ett kjød.  Dermed har man i virkeligheten fornektet et grunnleggende ord Gud har gitt om mennesket.

3) Menneskets gudbilledlighet i forhold til skapningen. Den kulturelle side ved gudsbildet.

l.Mos. l, 26.28.  

Merk særlig uttrykkene: "de skal herske.. .."  Og "Oppfyll jorden og legg den under eder." Jfr. v,29: "Se, jeg gir eder..."

Her er gudbilledligheten tydelig.  Likesom Gud er Herre over alle ting, så skal mennesket herske - på Guds vegne - over alt på jorden.

Derimot å utstrekke menneskets herredømme til skaperverket utenom jorden (universet) går ikke.  Men luften må regnes med til jordens sfære.

Det er da heller ikke underlig at sjelefienden på en spesiell måte prøver å ødelegge denne menneskets herskerstilling over jorden ved å få det til å misbruke den.  

Det er da også meget karakteristisk at utgravningene i Mesopotamia og Palestina viser at endog skriftsproget har vært velutviklet i meget gammel tid.

Prinsipielt må vi altså se naturvitenskap og teknisk utvikling som noe gudvillet, som noe som hører med til menneskets sanne vesen.  Inn under dette går, siden syndfallet brakte sykdom og lidelse inn i verden, også legevitenskapen.  Det kan ikke ut fra Skriften hevdes at det er noe prinsipielt urett i at en kristen søker lege.

Visstnok ble også menneskets kulturoppgave skjemmet og ødelagt av synden.  Men Gud har like lite fratatt mennesket den som han har opphevd ekteskapet etter syndefallet.  Derfor ser vi også at Gud gjentar det han har sagt om menneskets herskerstilling over jorden, etter syndefallet.