§ 38.  Hvordan er det onde kommet inn i verden?

Det har alltid ligget for mennesket å spekulere på dette spørsmål.  Vi kjenner spørsmålene: Hvorfor har Gud skapt mennesket med mulighet for å synde?  Hvordan kan Gud, som har forutsett alt, tillatt at mennesket ble fristet, når han visste hvordan det ville gå? o.s.v.

Men vi må engang for alle være klar over at all slik spekulasjon ikke bare er nytteløs, men også farlig.  Den fører uvegerlig til en av to ting: enten til vranglære om synden eller til fornektelse av den.

I denne sammenheng kan det være særlig påkrevd å anføre en senere luthersk teologs ord: "En rett teolog må ikke bare lære å tale som Guds ord.  Han må like meget lære å tie der hvor Guds ord tier."

Spørsmålet er her, som ellers, for oss: Hva sier Skriften om syndens opprinnelse?

"Tre kjensgjerninger står fast etter Guds ord: 1) Det onde stammer ikke fra Gud,  2) heller ikke fra den skapte materie,  3) men fra en åndspersonlig skapning." (O~V.-S.)

Her lærer Skriften vesensforskjellig fra all hedensk religiøsitet og filosofi.  Sistnevnte møter oss i tre hovedformer: Guddommen er opphav både til det onde og det gode. (Monistisk panteisme)
Den synlige materie er det onde eller er årsak til det onde.

Det onde er evig og uskapt.

Det er underlig å se hvordan all spekulasjon om det ondes opprinnelse fører til det som ligger i en av disse satser (hvis den da ikke fører til likefram å nekte at det er noe som objektivt sett er  "ondt").

Vi må holde oss til de kjensgjerninger som Skriften bærer vitnesbyrd om, og tro at Guds ord også her gir oss sannheten. Og i korthet går Skriftens vitnesbyrd her ut på at det onde er blitt en kjensgjerning ved at en opprinnelig god skapning har satt seg opp mot Gud og er falt i synd, Satan.

§ 39. Hvordan skjedde Satans fall?

Noen direkte lære om Satans skapelse eller fall gir Skriften oss ikke.  Men vi har mange indirekte vitnesbyrd som lærer oss alt vi behøver å vite.

Jes.44,24.

Job.l-2.
l.Joh.3,8.

2.Pet.2,4.
jfr.Dan.10.

Efes.6,12.
Joh.8,44.
Efes.2,2;
Joh.12, 31. 16,11;;2.Kor.4,4.
Matt.25,41.
Kol.l,16.

Matt.4,8-11.  

Da Gud skapte var han alene.  Alt er skapt - unntatt Gud selv.  Derfor må Satan være en av Guds skapninger. Skriften omtaler ham som en engel, og sier at "han synder fra begynnelsen", d.v.s. han er skapt god, men har falt umiddelbart etter at han er skapt.  Videre lærer Guds ord at det sammen med ham er falt mange engler; det tales nemlig om "engler som Gud ikke sparte da de syndet. Blant disse falne engler som utgjør en "ondskapens åndehær" står Satan som den ledende, anføreren, generalen. Han kalles nemlig "løgnens far" "høvdingen over luftens makter," "denne verdens fyrste," "denne verdens Gud." Og Jesus taler om "Djevelen og hans engler".

Guds ord lærer at Gud har skapt englene med en bestemt makt og myndighet og med forskjellig rang: "makter, myndigheter," "troner" og "herredømmer."  Når vi sammenholder det med det vi ovenfor har nevnt om Satans fall, forstår vi at Satan var en meget høytstående engel - den høyeste i rang av de falne - og muligens endog den høyeste av alle engler.  Det siste kan vi ikke slå fast; men etter ordet om Jesu fristelse har Satan makt over verdens riker og deres herlighet".  Og det er vel sannsynlig å tenke seg - etter ordet om rangordningen Gud har skapt englene til - at denne makt over verden er Satan skapt til, slik at han ikke fikk den etter fallet, men beholdt den gjennom fallet.  Er det riktig. da er han den høyeste engel, og har bare Gud over seg.

Skriften sier intet om hvordan det gikk til, da Satan falt.   Men den sier atskillig om hva hans fall innebærer: 

Åpenb.12,9-17.
l.Joh.2,18; 4,1 ff.
Matt.4,l-11.  

Hebr. 2,16.  

Det er Sønnen, Jesus Kristus, Satan omfatter med et uforsonlig hat.  Han søker å utrydde Sønnen og enhver som tror på ham.   Han oppreiser Antikrist.  Antikrist betyr samtidig en som er imot Kristus og i stedet for Kristus D.v.s. en som gjør krav på å innta den plass hos menneskene som rettelig tilkommer Sønnen og samtidig er Sønnens rake motstander og motsetning.  Dette kan tyde på at Satans fall har bestått i å ville bli lik Gud (jfr. målet for menneskets fristelse:   "I skal bli som Gud") d.v.s, ikke lik Treenigheten, men lik Sønnen i ære, makt og yndest hos Faderen og innta Sønnens plass overfor menneskene, d.v.s. at han av menneskene gjør krav på å tilbes som Gud.

Resultatet av Satans fall er at han er blitt Guds motsetning: løgnens far, den store ødelegger og forderver og Guds fiende framfor alle fiender.

§ 40.  Hvordan er den sataniske synd?

Det skriftmateriale vi har sett på i § 39 sier oss atskillig om hva den sataniske synd egentlig er.

Dypest sett er den Det å selv ville være Gud.  Den er det kvalifiserte hovmod: den bevisste, villete selvopphøyelse forenet med det bevisste, villete gudfiendskap.

Det gis ingen unnskyldning for den satanisk synd, intet formildende moment, ingen mulighet for bot og omvendelse. Derfor lærer også Skriften uttrykkelig at Jesu stedfortredergjerning ikke gjelder de falne englers synd. 

Hebr.10, 26; 6,4-7; Matt.l2,3l.4 
1.Joh.5,16.

1.Joh.4,lff.

1.Tim.4,lff.

2.Pet.2,l ff 

2.Tess. 2,3 ff.

Åpenb. 17-19.

 Jfr. Matt.4,8-11.  

Etter Guds ord kommer den sataniske synd  til mer og mer å ville gjøre seg gjeldende i det historiske kulturliv. Det oppstår antikrister og forførende ånder.  De har gjort seg gjeldende fra tid til annen mer og mindre.  Men det er tydelig at etter hvert skal veien mer og mer banes for den siste egentlige Antikrist, han som djevelen skal gi hele sin makt til.  Og det går også tydelig fram at veien banes på tredobbelt måte: politisk, økonomisk og religiøst.

Politisk møter vi den antikristelige tendens i diktatorens (tyrannens) person.  Den utemmete selvfølelse, den kyniske selvhevdelse som diktatoren kan legge for dagen, er ikke annet enn den djevelske impuls til selvopphøyelse.  Det er trang til selv å eie den absolutte makt og innflytelse over menneskene.

Økonomisk møter vi den antikristelige tendens i monopol - og sosialiseringstendensene.  Samfunnslivet organiseres slik at en myndighet kan få det økonomiske herredømme. Dette er forutsetningen for det som Åpenbaringen vitner om dyrets (Antikrists) merke. - Det er jo kjent nok at den som har den økonomiske makt i samfunnet, er den som egentlig får sin vilje med menneskene.

Religiøst møter vi den antikristelige tendens i pavedømmets vesen.  Det går ut på at et menneske skal representere Guds makt på jorden, bokstavelig være i Guds sted overfor menneskene. På den måten inntar pavedømmet Sønnens stilling som mellommann mellom Gud og mennesket.

I Antikrist forener og fullbyrder alle disse tendenser seg.  Og da er den sataniske makt fullbyrdet i menneskeslekten.

§ 41.  Menneskets fall i synd?

Mennesket er skapt godt.  Som tidligere nevnt betyr det ikke fullkomment, men skapt med forutsetninger for utvikle seg til fullkommenhet i samliv med Gud. (Jfr. § 28). Hvordan er da mennesket blitt ondt?  D.v.s. hvordan er det syndfrie menneske blitt syndig? 

Det er nødvendig å understreke at det her dreier seg om historiske kjensgjerninger, ikke sagn, legende eller dikterisk liknelse.  (En oppfatning som hos oss har talsmenn i Mowinckel, Harris Birkeland m.fl.)  Å oppfatte l.Mos.3,lff mytologisk (d.v.s. som forbilledlig historie om noe overhistorisk) er det samme som å nekte dets innhold.

I teologiske framstillinger kan en ofte møte denne fremstilling i forbindelse med G.T.s eldste fortellinger:  Er de å forstå forbilledlig eller historisk?

Selve problemstillingen røper et uholdbart skriftsyn. Det kan aldri bli spørsmål om forbilledlig eller historisk; bare om historisk og forbilledlig.  For bare det om faktisk har skjedd kan være forbilde på noe som eksisterer.  Det som ikke er skjedd, f.eks. sagn, dikterisk liknelse, myte o.s.v., kan bare illustrere noe tenkt, eller være uttrykk for en vurdering, en anskuelse eller liknende.  Det kan, kort sagt, bare uttrykke en subjektiv oppfatning, ikke illustrere en objektiv virkelighet. Bare det som i seg selv er virkelig kan være forbilde på en virkelighet.

Hvis de gamle bibelske fortellinger ikke hadde vært virkelige, hadde de heller ikke kunnet tolke virkeligheten.  Derfor er enhver mytologisk oppfatning av G. T. ensbetydende med å forkaste Skriftens virkelighetsforklaring.  Den reduserer det hele til hva enkelte mennesker (de som er opphavsmenn til myten) kan ha ment om virkeligheten. Og det er uten enhver interesse.  Å nekte at de gamle bibelske fortellingen er historiske er altså ett og samme som å forkaste dem som åpenbaring.

1.Kor.15,22.21.  

Spørsmålet blir altså ikke: Historisk eller forbilledlig.  Men:  Historisk og (derfor) forbilledlig.

Hvilken forskjell er det på Satans fall og menneskets fall i synd?

Forskjellen er av dobbelt art.

For det første skjedde Satans fall uformidlet mens menneskets fall skjedde gjennom en formidling (Satans fristelse).  Av den grunn (og av andre) kan mennesket også frelses fra sitt fall ved en formidling.   Dette innebærer jo også en stor psykologisk forskjell:  Satans fall var et bevisst, villet opprør mens mennesket blir bedratt inn i synden.

For det annet er forskjellen betinget av forskjellen på englenes og menneskets skapelse.  Englene er skapt som enkeltindivider med en bestemt rangordning til en bestemt tjeneste (§§ 25-27) og deres, og da særlig Satans  fall skjer i overensstemmelse med det. Satans fall er et bevisst opprør mot Gud i hans rang og stilling (§§ 39 - 40) Mennesket er skapt til å bli en slekt, der alle blir ansvarlige i en og en i alle.  (Mer om det i en flg. § under arvesynden).  Og det er visstnok skapt syndfritt, men "uferdig," d.v.s. til utvikling.  Og fallet skjer på dette "uferdige" stadium.  Derfor er gjenopprettelsen mulig for mennesket.

Det som er nevnt her er ikke nok til at vi kan si vi forstår spørsmålet om forskjellen på Satans og menneskets synd.  Men det er i hvert fall fakta som Guds ord viser oss.

På samme måten er det også med spørsmålet om hvordan det psykologisk er mulig at mennesket kunne falle.  Vi kan ikke svare på det; men får nøye oss med å konstatere at svaret ligger i den kjensgjerning som Skriften holder frem. Mennesket var skapt til utvikling i samfunn med Gud, og det benytter sjelefienden seg av.

Dermed kommer vi til spørsmålet om hvordan menneske fall i synd skjedde.  Og det som Guds ord sier om det, kaster igjen lys over de spørsmål vi nettopp har hatt for oss.

§ 42.  Hvordan skjedde menneskets fall i synd?  

Mens vi i § 41 særlig stanset for det faktum at fallet er skjedd, ligger tyngden i denne § på hvordan det skjedde.  Derfor kunne vi også kalle denne § for fristelsens vesen.  Og vi tar det opp, fordi l.Mos.3,lff legger så stor vekt på det.

Det første vi da ser, er at sjelefienden ikke kunne lede mennesket til fall uten først å få det bort fra Gud ord. 

Rom. 5,12 ff. 

Derfor tar sjelefienden sitt utgangspunkt i Guds tale til mennesket.  Og under skinn av å bekrefte søker han å avkrefte Guds ord for menneskene.

Uttrykket i l.Mos.2: "Har Gud virkelig sagt?" er på grunnteksten samme uttrykk som "Visselig har Gud sagt. "Enten man ville bekrefte Guds ord eller man ville dra det i tvil og avkrefte det, er det, karakteristisk nok, samme uttrykk på hebraisk.

For å oppnå dette, må sjelefienden få mennesket på sin egen tankegang.  Dette kunne han oppnå, fordi de første menneskene ikke hadde hørt noen annen enn Gud tale til seg før fristelsen.

Og det umiddelbare inntrykk de første menneskene måtte ha, da sjelefienden talte til dem gjennom slangen, var at det var Gud som ville dem noe gjennom denne tale. På den måten blir menneskene lurt inn i sjelefiendens tankegang uten riktig å forstå det selv. Dette unnskylder ikke de første menneskene, for hadde de holdt seg til Guds ord, hadde dette blitt avslørt for dem.  Det lykkes imidlertid sjelefienden å få dem inn på sin tankegang.  Og derfra er ikke veien lang til å få dem til å dra Guds ord i tvil. (Vantro).  Og fra vantroen er ikke veien lang til selve fallet.

Fristelsens vesen kan altså kort uttrykkes slik: Mistillit til Guds ord - vantro - lyst til det onde - selve fallet.  Det kan stå som et paradigma på fristelser i stort og smått.

Til fristelsens vesen hører også fristelsens formål:

"I skal bli som Gud . . "  Sjelefienden vil gjennom fallet plante det sinn inn i mennesket at det skal være sin egen Gud.  Det er hovmodet som på den måten blir innpodet i menneskenaturen.  Sammenlikner vi det med det som tidligere er sagt om den sataniske synd, forstår vi at mennesket kommer under sjelefiendens makt gjennom hovmodet.   Der hovmodet får utfolde seg i mennesket, får sjelefienden uføre sin vilje gjennom det.

Mer er ikke nødvendig å si om fristelsens vesen i denne sammenheng.  Vi kommer nå ganske naturlig over til et annet spørsmål:  Hva er følgen av menneskets fall i synd.

§ 43.  Hva er følgen av menneskets fall i synd?

I denne § skal det bare nevnes rent generelt. Og da kan vi sammenfatte følgende av menneskets fall  i synd slik Gudsbildet er ødelagt.  Det falne, naturlige menneske er ikke det gudbilledlige menneske. Synden kom inn i verden og fortsetter i menneskenaturen som syndighet og arvesynd: Synden er medfødt hos mennesket og ligger i selve dets natur. -  I og med synden kom døden inn i verden.   Fra nå av hersker døden over mennesket, hele tilværelsen er underlagt dødens krefter.

Rom.8,7.  

1.  Tapet av gudsbildet har ikke noe med det å gjøre at mennesket er opphørt å være et "jeg" (person, personlighet).  Mennesket er fremdeles et "jeg" forskjellig fra all annen skapning med sitt egenartede viljeliv, erkjennelses liv, følelsesliv.  Tapet av gudsbildet kan ikke på noen måte utlegges dit hen at mennesket er kommet på like fot med den øvrige skapning, f.eks. med den høyere dyreverden. Mennesket er og blir menneske, også etter syndefallet. Tapet av gudsbildet har altså ingen ting med det å gjøre at mennesket skulle miste sin særstilling som menneske i skaperverket.

Tapet av gudsbildet består i at menneskets personlighet er blitt forandret overfor Gud. Og dermed får menneskets personlighet også et helt annet etisk innhold enn det opprinnelig hadde.  Menneskets opprinnelige grunnholdning (grunninnstilling, hjertebeskaffenhet) har veket plassen for en ny grunnholdning (grunninnstilling, hjertebeskaffenhet).  Som en generell karakteristikk av den forandring som skjedde med mennesket ved fallet kan vi si:  Det gudbilledlige menneske er Gud-tilvendt - det falne menneske er Gud-fravendt (Gud-fremmed).  Fra å være Guds venn er mennesket blitt Guds fiende.  Gud - sympatien hos mennesket er blitt Gud - antipati.  Det naturlige menneske kjenner seg ikke samhørig med Gud og synden som noe fremmed, men omvendt:  de kjenner samhørighet med synden og Gud som noe fremmed.  

Matt.15,19.

Joh.3,4.
Rom.7,14.

Rom.7,23-24.  

"Synd er lovbrudd", anomia.  Og "loven er åndelig." d.v.s. loven kan bare oppfylles med hjertet.  Likesom lovoppfyllelsen, nomia, bare kan springe ut fra hjertet, så kan lovbruddet, anomia, også bare springe ut fra hjertet. - Når legemet også kalles syndens sete, som f.eks. i Rom.7, er det bare for så vidt som det er redskapet for sjelen.  Legemet er aldri fremstilt som opphavsstedet for synden, men som stedet hvor synden som springer ut fra hjertet, utfolder seg. -  Dette er akkurat det motsatte av det som vi møter i hedenskapet, hvor legemet kalles det egentlig onde og sjelen det egentlig gode. Denne dualisme er stikk imot Bibelens ord.  

Joh.8,44  

Joh.8, 31-44

Joh.12,31.
2 Kor.4,4  

Rom. 3,9-20

Jes. 53,6;  
1 Kor.2,14    
Rom. 8,7. 

I Rom. 3,9-20 finner vi samlet en rekke av Skriftens vitnesbyrd om det falne, naturlige menneske.  For å forstå dette skriftavsnitt må vi huske på at Skriften bare har en målestokk på det naturlige menneske:  Den historisk åpenbaring av den treenige Gud i Skriften.  Det betyr at det naturlige menneskes etiske og religiøse beskaffenhet avsløres ved dets holdning og innstilling til denne historiske åpenbaring av den treenige Gud.  Og da er det uten videre både historisk og psykologisk sant: "Alle er avveket - alle er udugelige (uten evne til gudsfrykt) - ingen er forstandig - ingen søker Gud - ingen gjør noe godt - gudsfrykt er ikke for deres øyne." - "Enhver har vendt seg sin egen vei". -  Intet menneske fatter av seg selv det som hører Guds Ånd til.  "Kjødets attrå er fiendskap mot Gud."

Salm. 51,7

1)   i menneskets individuelle forhold til Gud,  

2)   i menneskets innbyrdes forhold som mann og kvinne (den sosiale side ved gudbilledligheten) og

3)   i menneskets forhold til skapningen (den kulturelle side ved gudbilledligheten)   Tapet av gudsbildet kommer til uttrykk nettopp i disse tre henseender.

Den individuelle side ved gudsbildet er gått tapt på den måten at i stedet for å være rettet på Gud, er mennesket blitt rettet på seg selv: det er blitt selvisk.  Ikke Gud, men mennesket selv er sentrum for dets liv.  Alle ting blir orientert og bedømt i forhold til det selv, ikke i forhold til Gud.

Den sosiale siden ved gudbilledligheten er gått tapt på den måten at den utfoldelse av personligheten som Gud hadde tenkt i forholdet mellom mann og kvinne, overhodet ikke frembyr seg som noe attråverdig mål for det naturlige menneske.  Tvekjønnetheten dominerer det falne menneskets seksualitet.  Seksualiteten blir mål, ikke middel.  Derfor har ekteskapet for den ugifte lett for å bli ansett for å være en lyststand og for den gifte en slavestand   Hvor seksualiteten forvilles og intensiveres, blir den perversitet.

På liknende måte er også den kulturelle side ved gudsbildet gått tapt.  Ikke på den måten at mennesket har mistet sin evne til å underlegge seg og nyttiggjøre seg naturlovene.  Men på den måten at mennesket bruker kulturmidlene til å herske over hverandre i stedet for å herske over naturen og nyttiggjøre seg den.  I samme grad som mennesket mister evnen til å beherske seg selv, får det trang til å herske over andre.  Og det fører til at kulturmidlene blir brukt til krig, ødeleggelse og undertrykkelse, til å volde nød og ondt, i stedet for til det som er nyttig og gagnlig.

Det går tydelig fram av Guds ord at mennesket kommer til å gjøre fremskritt like til tidenes ende i det å underlegge seg jorden og beherske naturlovene.  Men jo lenger menneskene kommer i dette, desto vanskeligere og farligere blir det å være menneske på jorden.

Det er menneskehjertets grunnretning som bestemmer om et kulturmiddel skal bli til velsignelse eller forbannelse   Hvor en kynisk maktvilje hos en enkelt person, et parti, en retning o.s.v. tar det i bruk, blir det et farlig ødeleggelsesmiddel

2. Vi nevnte arvesynden som den annen følge av fallet. Selve ordet "arvesynd" forekommer ikke i Skriften, men saken er klar:  Skriften lærer at på grunn av fallet går synden i arv blant menneskene. Hvert eneste menneske unnfanges i synd og fødes i misgjerning.

Rom. 5, 12ff.

Syndigheten arves fra far og mor sammen med alle andre egenskaper som arves.  Derfor sier Skriften uttrykkelig at synden kom inn i verden ved ett menneske.

Derfor betyr arvesynden at alle er ansvarlig for én og én for alle.  For det naturlige menneske er dette et forferdelig anstøt.  Skulle ikke enhver ha nok med å være ansvarlig for seg selv?  Er det rettferdig av Gud å kreve en for alle og alle for en?

Intet menneske vil noensinne kunne forstå dette, men Guds råd, slik det er forkynt i Skriften, er meget klart: Det er Guds vilje og vesen som kommer til uttrykk i at Gud skaper mennesket som en slekt.  Det er uttrykk både for hans hellighets avsky for synden og for hans kjærlighet og nåde. Ved å gjøre alle ansvarlige for én (tilregne alle ens fall) åpnet Gud seg vei til å gjøre en ansvarlig for alle.  På den måten forkynner Skriften både Adam og Kristus som stedfortredere i menneskeheten:  Adam stedfortreder i syndfallet - Kristus stedfortreder i forløsningens gjenopprettelse (tilregner alle den enes lydighet).

Det er altså en analogi i stedfortredelsen mellom Adam og Kristus. Og den fremstilles klart og enkelt i Rom.5,14 ff.

                  Vi vil ta en oversikt over det i det følgende:  

    Adam som stedfortreder.

De mange er døde ved den enes fall.  

    Kristus som stedfortreder.

Nåden og gaven i det ene menneske Jesu Kristi nåde er blitt overvettes rik for de mange.  

Den arvede synd er altså selve syndigheten hos mennesket.  D.v.s, den er hjertets og viljens grunnretning bort fra Gud.  Hos barnet er den ubevisst synd, hos den eldre er den "lønnlig brøst,"  Syndighetens ytringer er nøyaktig de samme som vi mener med slike ting som f.eks. selviskhet, kjødelighet, ond lyst, egoisme, hovmod o.s.v. Og vi forstår at syndigheten er selve opphavet til de konkrete synder.  De enkelte konkrete synder er syndigheten i aktiv og konkret utfoldelse. 

3.   Som en tredje følge av syndfallet nevnte vi døden.

Ef.2,l-3.
Kol.l,21.
Ef.4,l8.
Kol.2,13.
Ef.5,l4

Med den åndelige død forstås den tilstand i vårt liv, i vår person, som er inntrådt med tapet av gudsbildet.

Åndelig død er å være "død i overtredelser og synder, idet vi gjør kjødets og tankenes vilje," å være "fremmede og fiender ved sinnelaget, i de onde gjerninger;" å være "fremmedgjort for Guds liv ved den vankundighet som er i oss p.g.a. hjertets forherdelse."

Derfor kalles også det å bli omvendt og gjenfødt en "overgang fra død til liv;"  det kalles også rett og slett "levendegjørelse."

Med den legemlige død forstås den atskillelse i vårt personlighetsliv som inntrer ved at sjel og legeme skilles.

5.Mos.~4,6 
1.Tess.4,l7

1 Mos.5,24; 
Hebr .11,5. 
2.Kg.2,11.

Da Gud skapte Adam og Eva var det sikkert nok ikke meningen at de skulle leve i evig udødelighet på jorden.  Det tør være en nokså nytteløs hypotese å spørre hvordan det var gått, hvis syndefallet ikke var skjedd.  Men det er sannsynlig å tenke seg at i så fall skulle mennesket ha levd på jorden til det hadde nådd det mål av personlig fullkommenhet som Gud regnet med.  Da ville det blitt flyttet over til evighetens herlighets tilværelse på en liknende måte som de bortrykkelser vi leser om i Skriften.

(Jfr. det som fortelles om Enok, Elias, de troende som lever ved Kristi gjenkomst).

Ved den evige død forstås den endelige, evige atskillelse mellom Skaperen og hans skapninger, som inntrer ved Kristi gjenkomst og dom, og som rammer enhver som ikke ved troen har fått del i forløsningen i Kristus.

Den beste karakteristikk av den evige død er vel å kalle den en evig undergang uten på noen måte å mene at evig undergang er ensbetydende med eksistensens opphør.  

Rom. 5.l4.

Rom.8,2.  

Døden fremstilles altså ikke på noen måte som opphør av eksistens, men som en eksistens utenom samfunnet med Gud. Og døden fremstilles i Skriften som et maktområde. Det sies at døden hersker over menneskene,  Det tales også om "syndens og dødens lov."  Mennesket er i sin naturtilstand undergitt dette herredømme og denne lov.

Det betyr ikke at mennesket ikke får utfolde sine evner og krefter, menneskelig sett.  Men det betyr at alt som mennesket er og gjør, er undergitt disse forferdelige krefter som karakteriseres som dødens krefter, syndens og dødens lov.  Og det innebærer at mennesket mangler evnen til å kunne innrette seg riktig på jorden.  Det kan ikke skape gode tilstander og gode, levelige kår.  Hvordan mennesket enn vil innrette seg, så blir det krig, nød, ondt, og uholdbart i verden;  fordi det lever i en eksistens atskilt fra Gud.  Alt som er godt og nyttig rent menneskelig sett, alt som kan skape gode kår for menneskene på jorden, er betinget av at mennesket lever og arbeider i samfunn med Gud og innretter seg etter hans ordninger.  

Rom. 8,19-22.  

4.  Lidelsen kom inn i verden med syndfallet,  Det kommer av at jorden ble forbannet på grunn av menneskets  fall. Gud la skapningen under forkrenkelighet.

Vi kan derfor tale om lidelse i skapningens liv, og lidelse i menneskelivet.

.Om lidelsen i menneskelivet taler skriften svært meget. Her kan vi bare gi en prinsipiell antydning.  Først melder da spørsmålet seg:

Hva er lidelse?

Å gi et svar som er en klar definisjon, lar seg ikke gjøre.  Det er noe uutsigelig og uutgrunnelig over lidelsen. Men vi vet at lidelse er noe som går over oss, som regel uten at vi kan hindre eller avvende det, som fører oss inn i nød og smerte, eller i ve og vånde - av legemlig eller sjelelig art,  I daglig tale kaller vi lidelsen for "onder."  De kommer over oss som følge av vår egen synd, som følge av andres synd - eller som følge av den alminnelige syndighet i menneskeslekten.

Er lidelsen direkte følge av våre egne synder, så kaller vi det gjerne "selvforskyldt (fortjent) lidelse."   Hvis lidelsen derimot, så langt vi kan skjønne, ikke har sammenheng med vår egen synd, kaller vi det gjerne "uforskyldt (ufortjent) lidelse.''   Det første kan vi tale om med rette etter Guds ord; men ikke det andre.  I følge Bibelen finnes ikke noe som kan kalles  "uskyldig lidelse''.  All tale om det beror på et ensidig individualistisk - etisk synspunkt som er fremmed for Guds ord.