KAPITEL 10: BIBELEN OG HISTORIEN.  

§ 48. Kan vi tale om et spesifikt kristelig historiesyn

§ 49. Åpenbaringshistoriens to grunnforutsetniger

 

 

Gen. 3. 

 

 

§ 48.  Kan vi tale om et spesifikt kristelig historiesyn?

Etter syndefallet - d.v.s. etter at det har hendt som Gen. 3.  taler om - er alle de vilkår til stede som menneskelivet siden utfolder seg under her på jorden.  Fra da av begynner det som vi med ett ord kaller  "historien."  Og mennesket - slik det er etter syndfallet - er identisk med det historiske menneske.

Bibelen forteller nå hvordan menneskelivet utfolder seg på jorden under disse vilkår.  Og det viser seg alltid å gå mot katastrofen.  Men dette er ikke Bibelens hovedformål. Hovedtemaet i Den Hellige Skrift er å forkynne Guds selvåpenbaring i historien, og påvise hvordan den Treenige Gud forholder seg til den historiske menneskeslekt som Han selv har skapt, men er blitt som den er blitt i syndefallet.

Guds selvåpenbaring er historisk for det første på den måten at Gud åpenbarer seg for historiske mennesker (som f.eks. for fedrene og Israels folk), og at Han åpenbarer seg ved historiske mennesker (f.eks. profeter og apostler).  For det annet er Guds selvåpenbaring historisk på den måten at Han åpenbarer seg som menneske (Guds Sønn kommet i kjød, Gud-mennesket Jesus Kristus). Derfor blir Den Hellige Skrift både en historie om hvordan Gud har åpenbart seg selv fra tid til tid og om de mennesker og deres historie som har mottatt Guds åpenbaring.

Den "historie" eller "verdenshistorie" som Guds åpenbaring finner sted i, er identisk med menneskeslektens livsgang på jorden gjennom de skiftende tider.  Historien utgjør en eneste stor og ubrytelig sammenheng der alle begivenheter i individenes og folkenes livsløp enten stadig griper inn i hverandre eller løper parallelt med hverandre.

Den kjensgjerning at Gud åpenbarer seg i dette historiske forløp gjør følgende spørsmål aktuelle for oss:  Hva er historiens vesen?  Hva er åpenbaringens vesen i og med at den er historisk?  Hvordan kan vi erkjenne den indre sammenheng i historien? - Disse spørsmål er egentlig spørsmål om å nå fram til et sant og gyldig historiesyn, og for den kristelige troslære betyr det problemet om det kristelige eller bibelske historiesyn.

Spørsmålet om hva historie egentlig er, er meget aktuelt for tiden.  Historiebegrep, sannhetsbegrep, hvordan historien skal forskes o.s.v. er tatt opp til revisjon både på filosofisk og teologisk hold.  Og det er høyst påkrevd.  I flere menneskealdre har Bibelens historiske karakter vært begrenset bare til det som Bibelen forteller om Jesus.  Bibelens beretninger om øvrige historie, hvori Gud har åpenbart seg, har vært overlatt til den såkalte "historiske kritikk."

"Historisk kritikk" er uttrykk både for en arbeidshypotese og et livssyn: den er begynt som arbeidshypotese og endt som livssyn og livsanskuelse.

For Bibelens vedkommende har denne "kritikk" gått ut på å påvise at Skriftens historiske beretninger enten er legendariske, mytologiske eller i alle falI ikke tilstrekkelige.  Historiske dokumenter har de ikke blitt anerkjent for å være; i alle fall ikke dokumenter om en reell åpenbaring av en levende Gud.  Derimot har de nok blitt ansett for å være "historiske dokumenter" på den måten at de gir en gjenspeiling av menneskets egne tanker om Gud. Det er i og for seg gledelig at de teorier om historien som ligger til grunn for denne "historiske kritikk" holder på å svikte, og at problemet for alvor melder seg: hva er egentlig historie?

Her har vi som kristne en veldig oppgave: vitne for den vantro verden Guds syn på historien.  Det skal ikke overlates bare til filosofer og historikere å uttale seg om hva historie er!  Det er i høy grad en plikt for all sann teologi, og skal også komme til uttrykk i all sann  forkynnelse.

Hva er altså historiens vesen og egenart?

Noen egentlig definisjon av begrepet "historie" finner vi ikke i Skriften; men det er allikevel klart at "historie" i den mening vi bruker ordet her bare kan brukes i forbindelse med mennesket.  Dyreriket og planteriket, stjerneverdenen og annen skapning har ikke historie i samme forstand som menneskeslekten.  "Historie" beror på ånds-personlig liv og innsats.  Det er menneskets ånds­personige liv som gjør slektens livsløp til historie.
Sml.l.Mos.5; 10;11;

 

 

 

 

F.eks. i Krøn.

 

Pred.3,1ff.

 

Pred.l,9-l0.

 

 

 

Pred.9,2,3.  

 

 

 

 

Vi ser i Bibelen at alle historieberetninger gjelder bare slektenes og familienes livsløp, eller enkelte personligheters livsløp f.eks Abraham, Isak, Jakob o.s.v. ) eller enkelte folks livsløp (f.eks. Israels folk). Planter og dyr har ingen historie i den mening vi bruker ordet her; fordi det dreier seg ikke om noen individuell historie der, bare om artens livsløp i sammenheng med andre arter og i sammenheng med liveforholdene ellers på jorden.

Karakteristisk for Bibelens syn på historien er de mange slektsregistere vi finner i den. Disse "slektsregistere"eller "ættetavler" (genealogier) er i virkeligheten den kortest mulige form for historieskrivning.  De er ikke gitt for å påvise avstamning, men nettopp for å skrive historie.  De påviser i konsentrert form det som er skjedd.  Disse kortfattede og summariske historiske oversikter gir ikke noen egentlig angivelse av historiens vesen og egenart.  Men vi finner allikevel en slik påvisning i Predikerens Bok og nøkkelordet er: "alt skjer til sin tid'.  Historien er en stadig veksel av individuelt liv i sammenheng med det alminnelige naturliv.  Og midt i denne veksel i individenes liv er det hele gjennomvevd av en viss ensartethet: det skjer egentlig aldri noe virkelig nytt under solen.  Alt som skjer, skjer under de vilkår som er gitt og som er oppstått på grunn av menneskets fall i synd.  Det som ser ut til å være nytt for en personlighet i hans liv eller synes nytt for en generasjon, det har klare analogier i andre personligheters liv og i andre generasjoner.  Det betyr: alt som skjer er innbyrdes analogt.  Derfor blir oppgaven for en sann betraktning av historien å finne fram til det som er analogt, d.v.s. se likhetene i ulikhetene.  Og denne betraktning av historien er av fundamental betydning for alle som ønsker å se Guds selvåpenbaring i historien.

En slik betraktning av historien ville frelse oss f.eks. fra noe slikt som: "Det passet på Paulus' tid, men passer ikke på vår." "Det gjaldt den gangen; men det kan umulig gjelde nå".

Betydningen av dette syn på historien ligger først og fremst i at de hjelper oss til å se det almengyldige i Guds selvåpenbaring.  Og dermed kommer vi naturlig over til det neste spørsmål:

Hva er åpenbaringens vesen i og med at den er historisk?  

Hebr. 1, 1; 
Åpb.l,9; 
Luk.2,1ff; 2.Mos.19-20; 
o.m.fl. 
 s.l.Mos.15,1;
  2.Mos.3,2:
o .fl.s. 
2.Mos.33, 9ff;
20,20. 
Luk.l,l ff; 
Salm. 78,3ff;
5. Mos.6,20ff. 

 Åpenbaringens historiske vesen kommer til uttrykk ved at det alltid blir sagt når og hvor den fant sted.  Det blir også alltid sagt hvem åpenbaringen er gitt til og ved hvem den formidles videre.

Åpenbaringen har alltid karakter av at evigheten kommer til uttrykk i tiden:  Gud meddeler seg til mennesker i vårt eget språk, på "vårt eget plan" på en slik måte at åpenbaringen både kan mottas og meddeles videre som kunnskap og budskap til andre.

Å definere åpenbaringens historiske vesen, lar seg ikke gjøre.  Men dersom vi tar imot Bibelens svar på disse to spørsmål: hva er historiens vesen? og hva er åpenbaringens vesen? så blir det allikevel klart for oss at det er Gud som åpenbarer seg og at Hans åpenbaring er almengyldig.

Dermed har vi i grunnen svaret på det tredje spørsmål vi stilte: hvordan kan vi erkjenne den indre sammenheng i historien?  Svaret blir ganske enkelt: ved å følge den bibelske åpenbaringshistorie

Den bibelske åpenbaringshistorie er identisk med virkeliggjørelsen av "Guds evige råd."  Derfor blir det naturlig å begynne med å peke på det Skriften åpenbarer om dette "råd."

§ 49:  Åpenbaringshistoriens to grunnforutsetninger.

Den første er som nevnt "Guds evige råd i Sønnen."  Den annen er: "åpenbaringen av Lov og Evangelium."

Alt som skjer i historien har sin siste grunn i evigheten,

i det råd Gud fattet hos seg selv.  Hele historien styres og ledes ut fra dette råd.  Det er åpenbart her i verden - ikke på uttømmende måte; men allikevel slik at vi kan se tiden i evighetens lys og erkjenne den indre sammenheng i all historie.

"Guds råd" er den egentlige realgrunn for åpenbaringshistorien.  Den åpenbares i Lov og Evangelium. Etter sitt vesen blir blir all åpenbaring Lov og Evangelium. Og derfor blir Lov og Evangelium erkjennelsesgrunnen for åpenbaringshistorien. 

Det første som vi derfor må ta opp i troslæren blir "Guds råd i Sønnen."   Det neste blir:  Lov og Evangelium.  Dermed har vi åpenbaringshistoriens to grunnfundamenter.

Men nå fullbyrdes denne åpenbaring i en verden som "ligger i det onde".  Derfor blir det naturlig videre å peke på: verdenshistorien som kampplassen mellom Gud og Satan.  Og ut fra det igjen er det naturlig å tale om Guds husholdning i historien etter Loven og etter Evangeliet.

Til sammen skulle disse avsnitt gi oss en oversikt over hvordan den Treenige Gud stiller seg til mennesket slik det er blitt etter syndefallet, og hvordan Han åpenbarer seg i historien.