§ 65.  Folkeslagenes historiske epoker.

Guds nådige riksplan omfatter uten videre alle disse folkeslag.

Den underlige Noa-profeti uttaler en særlig velsignelse over semittene (Gud er "Sems Gud"), og jafetittene (som skal arve Sems velsignelse, "bo i Sems telter") Mens hamittene forbannes til trelldom og sosial undertrykkelse. Denne profeti har gått i oppfyllelse inntil vår tid.  Dog vitner Skriften, som vi skal se, om at Gud også engang vil velsigne hamittene.

Guds plan med disse folkeslag virkeliggjøres i store verdenshistoriske epoker: Sems, Jafets og Kams epoker, som i alle fall for de to førstes vedkommende spenner over meget store tidsrom.  Hver av disse epoker innebærer dog ikke at alle grupper av hvert folkeslag samtidig opplever en særlig velsignet tid; men at hver epoke karakteriseres som Sems eller Jafets epoke fordi visse grupper av hvert folkeslag på en fremtredende måte preger tidsrommet, slik at tidsrommet får sin karakteristiske benevnelse etter det folkeslag som preger det.

Efter Skriften faller således Sems epoke i tiden fra Abraham til Jerusalems ødeleggelse (år 70 9,Kr.) Denne epoke er semitisk for så vidt som semitiske folkegrupper helt dominerer kulturhistorien (babylonerne, Hammurabi, israelitter, ismaelitter), og preger de religiøse, sosiale, økonomiske og politiske forhold.  Under en flerhundreårig forfallstid for Sem (før Kristus), begynner Jafets oppgangstid   Og Jafets epoke faller da egentlig i tiden fra apostlene (den store misjons­tid) til våre dager.  Denne epoke kjennetegnes ved at det alltid har vært indoeuropeiske folkegrupper som har dominert i kulturhistorien.

Gen.9,27.

Jvnf.Act. 28,25-29;
13,46;18,6
Slm. Gen.10, 2-3:
Esek. 38,2ff; 39, 1ff.
Åpb.20,8.  

Jvnf.2.Tess.2,3ff; Mt.24 10ff.

Jvnf.Mt. 24,14 

Rom.11, 25ff  

Det som slår en er at også her er det Noas profeti som går i oppfyllelse. Jafets største og mest epokegjørende innsats i historien faller i den tid da "Jafet bor i Sems telter", d.v.s. i den tid da Jafets folk har levd med "Sems Gud" som kristne folk.

Direkte og klare vitnesbyrd i Skriften om en Kams epoke finnes visstnok ikke.  Men indirekte regnes det med en slik epoke.  Det går særlig fram av Skriftens utsagn om tiden før "Kristi gjenkomst."

Jafets antagelse faller sammen med Sems (jødenes) forkastelse. Imidlertid forutsetter Skriften at også Jafet skal falle fra og forkastes henimot tiden for Kristi gjenkomst. Det er påfallende at nettopp jafettiske folkegrupper pekes ut som særlige antikristelige folk.  Og dette gjelder tydelig nok folk som tidligere har vært kristne og kommet inn i frafall.  Skriften vitner jo klart nok om et stort frafall mot endetiden.  Ved å kombinere profetiene på forsiktig og skjønnsom måte går det fram at frafallet skjer i Jafet og her står antikrist fram. - Vi må allikevel være forsiktige og varsomme med å slå fast mer enn Skriften gir oss rett til.

Men nå regner ikke Skriften bare med en stor frafallstid; men også med en enestående misjonstid mot endetiden.  Da denne særlige misjonstid neppe kan forekomme blant Jafet, som har hatt sin besøkelsestid, må vi anta at den finner sted blant Sems og Kams folkeslag.  I Skriften sies det da også uttrykkelig at jødene skal antas mot endetiden etter å være samlet som folk i sitt eget land.  I den forbindelse tales det også om en særlig inngang i Guds Rike av "hedningenes fylde".  Og de hedninger som skal gå inn i Guds Rike mot endens tid kan da visst nok bare være av hamitiske folk (i Asia og Afrika); fordi Guds Ord vil ikke bruke "hedninger" som betegnelse for dem som har hørt og tidligere trodd Guds Ord.

Kams epoke ser på den måten ut til å falle i den store misjonstid før Kristi komme.  

Mt.24,14; 28,19; Gen.12, 2ff;
Gal.3,16
Jvnf. Salm. 22,28; 72,11;
Mik.4,3;
Sak.2,15,
Jes.11,10;
o.m.a. st.

Åpb.5,9.
13,8;17,8;
20,15

Luk.2,lff.
Gal.4,4  

I og med disse tre verdenshistoriske epoker oppfylles ikke bare Jesu ord om at Guds Rike skal bli forkynt til et vitnesbyrd for alle folkeslag; men også løftet til Abraham om at i hans ætt, i Kristus, skal alle jordens folk velsignes, til sin tid og i den orden Gud finner for godt.  G.T. vitner meget om hedningfolkenes delaktighet i Guds velsignelser og nåde.

Gjennom disse verdenshistoriske epoker er det Gud virkeliggjør sitt evige råd i Sønnen om grunnleggelsen av et nåderike. Og gjennom Guds styrende og utvelgende hånds gjerning i disse epoker, er det Han skaper seg et "Guds folk" for evigheten, hentet sammen fra "hver stamme og tunge og folk og ætt", "kjøpt med Lammets blod", et folk hvis navn er skrevet i Livets bok fra verdens grunnvoll ble lagt.

Disse epoker er uttrykk for Guds verdenshistoriske husholdning.  De viser oss det samlede bilde av Guds åpenbaringsøkonomi. Dog er den første av disse epoker, Sems epoke, den som har grunnleggende betydning og spiller en særlig rolle i Guds åpenbaringsøkonomi.  Såvel Jafets som Kams epoker bygger på det Gud gjorde i Sems epoke.  For Sems epoke er tiden for forberedelsen for Kristi komme i kjød - og i vendepunktet mellom den utgående Sems epoke og den begynnende Jafets epoke faller den "tidens fylde" som N.T. taler om da Gud sendte sin Sønn i kjød, født av en kvinne.  På liknende måte vil Jafets epoke gå ut og Kams epoke begynne som innledning til "tidenes ende", den tid da Gud annen gang skal sende sin Sønn til jorden.  På grunn av den særlige rolle som Sems epoke spiller i Guds åpenbaringsøkonomi, skal vi her gjøre den til gjenstand for en nøyere undersøkelse. 

Gen.18,l8ff.
Gen.17, 20ff.

Gen.25,23; 27,29;  

Jvnf.
Deut. 7,6ff.
9,7.24.27.
Joh.4,22

Deut.4, 20-37;
7,6ff.
Rom.9,6-8; 2,28.
Joh.8,39;
Gal.3,29;
Åpb. 2,9.

Hebr. 7,3.
Mt. 1,1ff.
Luk. 3,23ff.

Gen.49,10.
Salm.78,68.
Rut 4,11.
1 Sam.16,12ff
Salm. 78,80.
1 Kong.1,48.
Mt.1,16.

§ 66.  Israelsfolkets åpenbaringsøkonomiske utvelgelse.

Gjennom Noas munn kalte Herren seg "Sems Gud." Det betyr at blant Sems folk skulle Herren åpenbare seg på en særlig måte. Men denne utvelgelse av Sem til å motta åpenbaringen på en grunnleggende måte, begrenses dog ved videre utvelgelse til det folk som springer ut fra Abraham, Isak og Jakob, Israels folk.  

Av Sems etterkommere blir Abraham utvalgt, av Abrahams to sønner, Isak og Ismael, blir Isak utvalgt, av Isaks to sønner, Esau og Jakob, blir Jakob utvalgt, og fra Jakobs slekt framgikk Israels folk.

Over Ismaels folk gikk en forkastende dom, som historisk stadfester seg i den muhammedanske forherdelse mot "Sems Gud" i Muhammeds vulgær-religiøse forvrengning av den gammeltestamentlige gudstro (Koranen).  En liknende forkastelsesdom gikk historisk over Esaus folk allerede i G.T.'s tid.

Guds utvelgelse av Israels folk skjedde ikke for dette folks egen skyld eller på grunn av noe særlig intellektuelt, moralsk, religiøst eller politisk fortrinn ved dette folk. Det skjedde utelukkende ifølge Guds frie, uransakelige råd.  Det har nå engang behaget Gud å la "frelsen komme fra jødene." Vi vet at det er så; men det er nytteløst å spørre hvorfor.

Israels utvelgelse er først og fremst som folkeutvelgelse - av åpenbarings-økonomisk art.

Når det hele folk kan betegnes som utvalgt, da innebærer dette ikke at hver enkelt israelitt i og med sin tilhørighet til folket er Guds sanne barn i følge et barnekårsvalg fra Guds side. "For ikke alle som er av Israels ætt, er derfor Israel;  heller ikke er alle, fordi de er Abrahams ætt, derfor hans barn; ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten" (det er de i sannhet troende som er det egentlige, sanne Israel). Folket er utvalgt som folk (enhet) alene for som helhet å tjene Guds plan med alle folk som helhet.

De åpenbaringsøkonomiske formål Israels folk skulle tjene kan da i hovedsaken bli sammenfattet på følgende måte:

For det første.  I dette folks midte skulle Guds Sønn komme til verden i kjød, til en frelse for alle folk og til verdensforsoning med Gud.

Skriften framhever derfor sterkt at Guds evige Sønn som er "uten far, uten mor, uten ættetavle, og verken har dagers begynnelse eller livs ende," dog etter sin menneskelige natur (kjødet), har stamtavle.  Det er et klart uttrykk for at Han tilhører en bestemt historisk sammmenheng. -

Av Jakobs tolv sønner ble Juda valgt ut, i hans ætt skulle "fredsfyrsten" komme.  Av Judas etterkommere ble Boas utvalgt til å få "en navnkundig Sønn i Betlehem," ab Boas' sønnesønn (Isais) åtte sønner, ble David valgt ut, og av Salomos sønner igjen ble Rehabeam valgt ut. Og i Rehabeams slekt ble til slutt Josef valgt ut.  I følge jødisk lov var det pleiefarens rettigheter som alltid overgikk til adoptivbarna.  Og da Josef i virkeligheten var den legitime tronarving i Davids slekt, gikk altså i følge jødisk lov hans arverett på Davids trone til hans adoptivsønn, Jesus, som var født av Maria ved Den Hellige Ånds unnfangelse. - Denne slektsrekke står der både som en historisk oversikt og som et eiendommelig vitnesbyrd om Guds utvelgende hånd i historien.

De to forskjellige stamtavler i Mt.l,lff og Lk.3,23ff har to forskjellige hensikter.  Mt. gir oss Josefs tavle fordi han legger vekten på Jesus som konge og dermed Hans arverett til Davids trone, og da var det bare pleiefaren som kunne komme i betraktning.  Lukas derimot legger vekten på Marias tavle fordi han understreker Jesu sammenheng med menneskeslekten, og derfor går hans historiske oversikt ikke bare til David og Abraham, men like tilbake til Adam, som et uttrykk for Jesu sammenheng med hele menneskeslekten.

For det annet.  I Israels folk skulle den fullkomne erkjennelse av Guds mangehånde nåde i Kristus legges til rette ved at Gud på en historisk måte oppreiste profeter, ordnet forbilledlige pakter, lovgivning og gudstjeneste.  

1 Kor. 10,11.

Rom.11,3ff.

Som vi har sett ble Evangeliet forkynt gjennom pakten med Abraham.  Det stedfortredende sonoffer ble forut forkynt gjennom pakten med forbilledlig offertjeneste i templet, og gjennom de profetiske løfter.  Loven ble forut forkynt gjennom pakten på Sinai.  Og slik kunne vi nevne mange eksempler.

For det tredje. Dette folk ble utvalgt for å bli et forbilde for alle folk på Guds måte å styre i folkenes liv ned gjennom historien.

Det som Israel opplevde i sitt historiske liv av Guds dom og Guds nåde, det kommer alle folk til å oppleve på tilsvarende måte - i forhold til hvor meget Guds Ånd har fått ta seg av dem og åpenbare for dem av sin nåde.

For det fjerde.  I dette historiske folk - "Israel etter kjødet" utvalgte Gud atter et åndelig folk - "det åndelige Israel" - "løftets barn" -: et åndelig folk av profetisk ånd, til et vitnesbyrd om at Guds Rike vel er i denne verden, men ikke av denne verden.

Ved siden av de kjødelig-historiske slektslinjer i Israel (jvnf. f.eks. stamtavlene i Krønikebøkene)₁ går det gjennom Israel en like så klar åndelig slektslinje som binder de forskjellige personer sammen i et åndelig-profetisk slektskap.  De er bundet sammen ene og alene ved Guds Ord og deres tro på løftet - uten hensyn til stand eller familie, bare gjennom felles åndelig eie i Guds løfter og Guds Ånd.  Denne åndelige slekt er det egentlige Guds Rike i Israel: blant dem var konger (David o.fl.), kongesønner (Jesaja), yppersteprester (Samuel), prester (f.eks. Esekiel), dommere (Samson), gjetere (Amos), bønder og fiskere (apostlene), håndverkere (Paulus), tollere (Matteus), ja, til og med forbrytere (røveren), osv..  Det var også mange kvinner blant dem.  (F.eks. Mirjam, Debora, Anna osv.).

Denne åndelige slektsrekke er det som har fortsatt seg videre utover Israels folk (Sem) inn i Jafets folk (f.eks. Ignatius Athanasius, Augustin, Bernhard, Luther, Calvin, Arndt osv.) - og som fortsetter seg videre i Kams folk.  

Gal.4,29  

Skriftens historiske beretninger er i en forstand beretningen om den åndshistoriske kamp som denne åndelige slekt ("løftets barn") uavlatelig har måttet føre mot det kjødelige Israel, den kjødelige slekt ("trelldommens barn").

Her kan det være aktuelt å gjøre en anmerkning:  Israels folks såkalte "religionshistorie" blir i nyeste tid forvrengt inntil det ukjennelige av den profanvitenskapelige historisk-kritiske religionsforskning.  De profanvitenskapelige forskere er uten noen som helst åndelig kongenialitet med det profetiske Israel (det sanne Israel), og forstår derfor ikke den profetiske kamp mot folkereligionen og folkereligiøsiteten (den "naturlige religiøsitet") i folkets store og brede lag.  Som en følge av det slår en rekke nyere religionsforskere Guds åpenbaringshistorie i Israel i ett med den babylonisk- assyrisk og orientalske religion, som jo i virkeligheten er hedenskap, sett fra Bibelens synspunkt.  De er uten syn og uten sans for den lidenskap hvormed de profetiske ånder i Israel faktisk kjempet imot dette hedenskap som jo Bibelen selv forteller prøvde å trenge inn fra Israels nabofolk. - På den måten avlegger den moderne religionsforskning selv vitnesbyrd om hvor falskt et historiebilde kan bli, når en ikke har tilegnet seg det kristelige historiesyn.

For det femte.  Innenfor Israels tolv stammer valgte Gud seg ut et særlig presteskap av Levi stamme - til et forbilde på hvordan Gud vil ha ordnet forholdet mellom folkeliv (staten og gudstjenesteliv (kirke).  Men dette kommer vi nærmere inn på i en senere del av troslæren.

Blant dette presteskap ble så ypperstepresten utvalgt - til et forbilde på Kristi stedfortreder - og forsonergjerning. Dette kommer vi også tilbake til i en senere del av troslæren.

Her er bare i store grunntrekk pekt på de forskjellige sider av Guds utvelgende hånd - i åpenbaringsøkonomisk henseende - i folkeslagenes og Israels historiske livsgang.  På den måten har vi samlet et veldig materiale for å utvikle og legge til rette kristent historiesyn, og vår oppgave i det følgende blir da å utnytte i detaljer det som er nødvendig for vår kristne troserkjennelse i sin alminnelighet.  

Hebr. 5,1-4;
Joh.11,49ff;
12,37-43
Jvnf. Mt.23,2ff.

§ 67.  Forholdet mellom nådevalget og den åpenbaringsøkomiske utvelgelse.

Vi nevnte i § 66 at mennesker kan være utvalgt av Gud i åpenbaringsøkonomisk henseende uten å være utvalgt til barnekår. De to slags utvelgelser løper alltid parallelt i historiske epoker; men er ikke identiske.

Skriften viser oss f.eks. hvordan yppersteprestene på Jesu tid var personer som var tatt ut og innsatt til tjeneste for Gud ved å forvalte et åndelig embete (nådemiddel) altså åpenbaringsøkonomisk utvalgt.  Men samtidig sier Skriften at personene var forkastet av Gud med hensyn til det evige barnekår. Det går altså an å være en Guds tjener i et åndelig embete uten å ha en plass i Guds Rike.

Forholdet mellom de to slags utvelgelse kommer derfor til sitt rette uttrykk når vi sier: den åpenbaringsøkonomiske utvelgelse skjer av hensyn til den historiske virkeliggjørelse av Guds barnekårsutvelgelse.  Og en nøyere redegjørelse for dette hører sammen med redegjørelsen for nådevalgets vesen. (Kap.15.)  

Johs.3,16; 1,29; l.Johs.2, 2;
2.Kor.5,12.l
Hebr.2,9;
Kol .1, 19ff 

Rom.5,8ff

l.Tim.2,4;
Tit.2,11;
2.Pet.3,9;
Esek.33,11

2.Pet.2,1;
Kor.8,11;
Rom.14,15;
Johs.3,17; 12,47

Jvnf. Johs.16,8.

Den som vil erkjenne sannheten om nådevalget, må ta sitt stadige utgangspunkt i Guds universale nåde. Om den vitner Skriften i sterke og umisforståelige ordelag.

I budskapet om den forsoning som er fullbrakt åpenbares det at Guds kjærlighet strekker seg uten unntak til alle mennesker, uansett hvordan de forholder seg til Gud.  Og denne universale kjærlighet er aktiv, dvs. en universal frelsesvilje.

Gud vil at alle skal bli frelst, og har åpenbart sin nåde til frelse for alle; ja, Gud vil ikke at noen skal fortapes, men at alle skal komme til omvendelse.  Gud har ikke behag i noen synders død, men i at han omvender seg.

Denne frelsesvilje i Gud er så sterk og levende at Gud har gitt Kristi død sonekraft endog for dem som går fortapt og fornekter den Herre Jesus.  Guds hensikt med å sende Sønnen til verden, var at verden skulle bli frelst.

Og denne frelsesvilje er Guds, dvs. i samme uavkortede grad Faderens og Sønnens og Åndens vilje.

Her må vi ikke fire en tomme!  Blir det den minste svikt i budskapet om Guds evige kjærlighet, så er det ikke bare umulig å gripe læren om forsoningen riktig; det blir også umulig å forvisses om sin egen nådestand hos Gud, og vi har intet vern for samvittigheten mot Guds absolutte hellighet.

Når det i enkelte calvinsk-reformerte skrifter hevdes at Gud ikke. elsker alle, må det karakteriseres som en grunnvillfarelse₄  Disse skrifter hevder at Gud bare elsker de forutbestemte til frelse, og at Kristus ikke har sonet for alle, men bare for de troende.  Ethvert forsøk for å fremstille Guds nåde som partikulær, er ubibelsk  Guds nåde er ifølge Skriften universal.

Efes.1,4;
2 Tess.2,l3:
Luk.10,20.
Åpb.13,8.

Rom.11,5.

2.Tim.l,9:
Jvnf.
l.Kor.l,26 ff.
Deut.7,7-8

Efes.1,4:
1.Pet.l ,1-2
Efes.l,5;
Rom.8,29;
l.Tess.l,4;  

§ 69;  Utvelgelse og forutbestemmelse som nådehandlinger. 

All Guds utvelgelse er fra evighet. Vi er utvalgt fra evighet, før verdens grunnvoll ble lagt, fra begynnelsen av (dvs. skapelsens begynnelse).  Våre navn er skrevet i Livets bok fra verdens grunnvoll ble lagt. - Det er Skriftens Ord.

Derfor er heller ikke denne utvelgelse skjedd ifølge Guds forutviten om hvordan vi kommer til å stille oss til Ham og Hans nåde.  For var den skjedd etter en slik forutviten, da var den skjedd ifølge gode gjerninger, fortjeneste og skikkethet, eller ifølge verdighet, dugelighet, rang e.1. Men Skriften vitner uttrykkelig at utvelgelsen alene er skjedd ifølge Guds frie nåde, ubundne vilje, ufattelige godhet, og evige kjærlighet.  Derfor kalles den også nådens utvelgelse. Og det sies uttrykkelig at den ikke skjedde etter noen gjerning hos oss (eller etter en Guds forutviten om våre gjerninger), men etter Hans forsett og nåde, fra evighet.

Utvelgelse og forutbestemmelse er evige nådehandlinger av Gud, og bare det.

Det går også fram av Skriftens måte å uttrykke dette på at vi er utvalgt i Kristus, til oversprengning med forløsningens blod.  Og vi er forutbestemt i kjærlighet til å få barnekår og til å bli likedannet med Kristus. "Vi er viss på at I er utvalgt, brødre; dere som er elsket av Gud.

Det gis bare én grunn i tid og evighet for utvelgelse og forutbestemmelse: Gud er kjærlighet, Gud er nåde mot syndere i Kristi forsoning.

Efes.1,6.
12.14.

Jvnf. 
Jes.42,8;
48,11; 43,25.

Rom.8,29.

l.Pet.1,2. det

Joh.15,16; 
13,18;
Jvnf. Deut.7,6 Act.9,15;
26,16;o.fl.s. Åpb.7,4;3,5;

Hebr.11,4.7.
8ff. 31; 
Mt.12,41; 
Luk.4,27;
Johs.4,39;

Efes.1,5.11; 
Rom.8,29;  

Efes. 1,4-5.
Rom.8,29.

Og det gis bare en hensikt i tid og evighet med utvelgelsen og forutbestemmelsen: Gud gjør det til pris for sin nådes herlighet, for å ære seg selv i forløsningen som Han ærer seg selv ved å skape. For like så lite som Han gir Sin ære for skapelsen til noen annen, like så lite gir Han mennesket noen ære for dets frelse.  For sin egen skyld gjør Han det.

§  70. Forholdet mellom  utvelgelse,  forutviten og forutbestemmelse.

Om Guds nådevalg er truffet fra evighet, aldeles uten hensyn til Hans forutviten om våre egenskaper, vet allikevel Gud fra evighet hva fortapelse er og hvem som går fortapt.  Men Hans forutviten om de frelste og de fortapte, er to helt forskjellige ting.

Når det i Rom.8,29 heter at Gud har "forutkjent" noen og disse "forut kjente" er blitt forutbestemt til herlighet, da er bibeltolkerne stort sett enige om at det her ikke siktes til den Guds forutviten om hvem som ville ta imot Hans kall. Guds "forutkjennethet" eller "forutviten" betyr her ganske enkelt det samme som Guds "forutvedkjennen" eller "foruttilkjennen" hvorved Gud fra evighet har "tilkjent seg noen som sine," dvs. utvalgt dem.

Guds utvelgelse og forutkjennen av de frelste er således samme.  Vi er "utvalgt ifølge Gud Faders vedkjennen".

Annerledes ligger det an med forholdet mellom utvelgelse og forutbestemmelse. - Utvelgelsen er nemlig et nådevalg som angår personer (hvem som frelses), men forutbestemmelsen angår arten av de gaver Han vil gi de utvalgte (hva de utvelges til).

Således taler Skriften stadig om at det er personer som utvelges: "Jeg har utvalgt eder."  Og denne måten å referere til personen på ved utvelgelsen, gjelder endog den åpenbaringsøkonomiske.  Utvelgelsen går således over historiske, navngitte personer og i det i et for Gud kjent, men for oss fullkomment ukjent antall.  For dette personvalg strekker seg over alle historiske epoker og tidsrom, og over alle folkeslag.  Fra tiden før syndfloden er uttrykkelig nevnt Abel, Enok og Noa. Fra Sems epoke er også nevnt uttrykkelig en hel del, og ikke bare jøder (Rahab, Ninives menn, syreren Na'aman, den samaritanske kvinne osv.)

Om forutbestemmelsen derimot tales det helt annerledes: det er bare de utvalgte som er forutbestemt.  Og de er forutbestemt til noe, nemlig til barnekår, til arvelodd, til å bli likedannet med Kristus. 

Disse to handlinger i Gud, utvelgelse og forutbestemmelse, er begge evige, og den ene er ikke "før" den annen. Derfor heter det:  Han utvalgte idet Han forutbestemte!  Allikevel regner Skriften med en "logisk" orden mellom disse to akter: "den Han forut kjente (dvs. utvalgte), har Han også forut bestemt."

Da disse akter er evige, bør vi for å forstå dem rett, huske på at "evighet" ikke er det samme som en "endeløs tid," men et "evig nå" som er stadig nærværende i Gud, uten begynnelse eller fortsettelse eller ende.  Utvelgelse og forutbestemmelse er derfor alltid like nærværende i Gud, og blir ikke en virkelighet først i og med tid i Ham, like så lite som Hans utvelgelse av oss er uvirkelig før vi blir født eller mer virkelig etter vi er blitt omvendt.  

Gen.2,17; 
Esek.3,17, 33,7f; 

Gal.6,7

Matt.25,41.  

§ 71.  Ingen utvelgelse eller forutbestemmelse til fortapelse. 

Skriften kjenner ikke det minste til at Gud skulle ha "valgt" noen til å fordømmes og fortapes, eller forutbestemt personer på denne måten.  Derimot har Gud etter sin evige, hellige vilje forutsagt og gitt den alminnelige lov fra evighet: den som synder skal dø.  Og derfor skjer alle ting i slektens historie etter den lov: "som et menneske sår, skal det og høste."  Som følge av denne hellighets ubrytelige lov, har Gud fra evighet visstnok forutbestemt at det skal gis noe som heter "fortapelse" og endog "beredt" for dem som faller fra Ham ("beredt djevelen og hans engler") ifølge Hans evige forutviten.  Men dette er noe helt annet enn å si at Gud har bestemt hvilke personer og hvor mange personer som skal gå fortapt.

Derfor må det betegnes som villfarelse, når Calvin og etter ham en rekke reformerte bekjennelseskristne og teologer, har lært at det gis en evig, dobbelt predestinasjon i Gud, en om de frelstes personer og antall, og en om de fortaptes personer og antall.  Predestinasjon av personer og antall omfatter utelukkende nådens valg til frelse.

En villfarelse er det også når først Augustin, og andre etter ham, har talt om en fortapelsens masse ("massa perditionis") som Gud har forbigått.  Det gis ikke noe sånt som "forbigåelse" fra Guds side.

Visstnok finnes det slike ord i Bibelen, ja, til og med mange av dem, som hvis en ser isolert på ordet,  ser ut til å forkynne "et vredevalg" med "forutbestemmelse til fortapelse." Men hvis vi  ser på disse ord i deres sammenheng i teksten, vil det vise seg om dem alle at det ikke blir mulig å tale om noe "vredevalg".  

Rom.9,22;
Jer.18,4;
l.Pet.2,8; 
Jes.64,7;
Rom.9,18.13;

Exod.4,21; 
Jes.6,9-10;
Deut.24; 
Johs.12,
38-41;  

Slike lett misforståelige uttrykk i Skriften er f.eks. at det finnes noe som kalles "vredens kar, dannet til undergang", at Gud "gjorde karet om igjen til et annet kar, slik som Han ville ha det."  Peter taler om noen "som er satt til å snuble ved sin vantro", Jesaja sier om det frafalne Israel: "et verk av din hånd er vi alle sammen".  Paulus skriver: "hvem Han vil forherder Han." "Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg".  Og vi kunne henvise til de skriftord i hvilke det tales om at Gud forherder, f.eks. Exod.4,21; Jes.6,9-10; Deut.24; Johs. 12,38-41; o.fl.st.

Tar vi disse skriftord for oss i deres sammenheng i Skriften, viser det seg ugjørlig å tolke dem som et "vredevalg".

Vi kan ikke her gå inn på noen detaljert gjennomgåelse av dem alle.  Vi må henvise til tolkningene (kommentarene).   Likevel kan vi understreke et par typiske eksempler.

Jesaja skulle tale til forherdelse (Gud vil forherde) som følge av at folket selv hadde forherdet seg, dvs. Gud forherder den som forherder seg selv.  Det er ved en sådan straffende forherdelse menneskene blir "vredens kar, dannet til undergang," og ikke er det så å forstå at Gud opprinnelig dannet noen til "vredens kar." Det samme kan nevnes om Farao i Exod.. Der står det først at Farao forherdet seg mot Gud, senere sier Ordet at Gud forherdet ham.  

2.Tess.2,10-11.

Rom.l,24.26.28.

Mt.23,37fg.
Act. 28,23-28.

Rom.9,17

Johs.17,12  

Dette forhold bringer apostelen til å uttrykke: "De går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannhet, så de kunne bli frelst".  Vi må også legge merke til det tre ganger gjentatte "derfor" som går igjen i apostelens fremstilling av hvordan og over hvem Guds vrede åpenbarer seg.  Dette tredobbelte "derfor" viser nettopp meget enkelt at Gud stiller seg til menneskene nøyaktig tilsvarende til hvordan de stiller seg til Ham og Hans åpenbaring. - Legg også merke til Mt.23,37fg. Act.28,23-28 o.fl.st..  Både om hedninger og jøder, altså om alle mennesker, gjelder det at deres fortapelse utelukkende skyldes deres egen synd og er en rettferdig gjengjeldelse for gjenstridighet og vantro. Jvnf. Rom.2,5-8;  Mk. 4,12; Lk.8,10.

Bare to kjente personer i Skriften synes å berede noen vanskelighet:  Farao og Judas.  Om Farao heter det i Rom.9,17: "just til dette oppreiste jeg deg, at jeg kunne vise min makt på deg."  Ser vi nærmere til så sier det dog ikke at Farao var forutbestemt til fortapelse, og hans undergang lar seg forstå som alle andres: Gud forherdet ham, fordi han forherdet seg selv. (jvnf. det vi nevnte ovenfor). - Judas kalles i Johs.17,2 "fortapelsens barn".  Dog er det intet sagt om Judas, som viser noe annet enn at også hans forherdelse var virket av Gud som en følge av hans egen vedvarende utroskap imot Jesus, som resulterte i et forherdet sinn. Her må vi nemlig ta i betraktning den hebraiske språkbruk "fortapelsens barn" som gjør at uttrykket ikke betyr en som på forhånd er utsett til fortapelse, men rett og slett et menneske som går fortapt.

Budskapet om utvelgelse og forutbestemmelse er det herligste gledebudskap og trøsteord som Skriften forkynner oss for å gi oss visshet om vårt barnekår i Kristus, og det er på ingen måte gitt for å fremkalle tvil, angst, uro eller anfektelse.  Dette budskap er derfor ganske det samme som at Gud "sverger ved seg selv" at den frelse Han har beredt oss i Kristus, står evig fast.

Får en noe annet ut av denne læren, så skyldes det enten at en på rasjonalistisk måte spekulerer seg til meninger som er falske om saken, eller at en hykler en omsorg for de fortapte, som ikke er av Gud.  For den som vil forringe Guds nåde over Hans barn for derigjennom å unnskylde de fortapte, eller ta bort anstøtet fra Evangeliet, gjør Guds Ord til intet med en aldeles falsk tankegang om nåden og sannheten.  

2.Pet.1,10.

Hebr.10 , 29f.

Filp.2,12;