KAP. 18:  FADEREN FORLØSER VED SØNNEN.

§ 85. Kristus: Guds løftes ja og amen

§ 86. Hemmeligheten i læren om Kristi person

 

 

Gal.4,4

l.Tim.3,16;

Johs.1.14f.
14,9;

1.Johs. 1,1ff.
2.Kor.1,2.

 

 

Jes.42,6

 

 

§ 85. Kristus: Guds løftes ja og amen.

I tidens fylde, i vendepunktet mellom Sems og Jafets epoke sett fra det synspunkt, for ca. 2000 år siden, sendte Gud sin Sønn til verden, født av en kvinne.  Fra da av forkynnes det i verden; Gud er åpenbart i kjød! Guds evige herlighet er blitt synlig, Guds røst høres og Gud møter oss på en sansbar måte.  I Hans velsignede person og navn, kommer forløsning til hele verden.  I Ham stadfestes og oppfylles alle Guds løfter.  Derfor er det å høre Ham, se Ham, kjenne Ham, det samme som å eie evig liv.  I Ham ble hele Guds Lov oppfylt.  I Han gjenopprettes fallet.  I Ham ble atter menneskets gudbilledlighet kjennelig, dvs. det går an å gjøre personlig erfaring om Gud hvem Han er, hva Han tenker, hva Han gjør, i Jesu Kristi person.  Hans person og Hans verk er selve Evangeliet: Han er Guds nådes pakt med den falne slekt.

Derfor er budskapet, vitnesbyrdet og læren om Ham den kristne menighets tale til verden og den evangeliske troslæres hovedsak.  Den som taler sannheten om Kristi person og verk, taler sannheten; den som tar feil her, ender i mørke og hjelpeløs villfarelse.

Derfor er det et grunnleggende spørsmål, et livsspørsmål i aller egentligste forstand vi skal ta opp i det følgende: hvem var Jesus av Nasaret?

§ 86.  Hemmeligheten i læren om Kristi person. 

Jesus Kristus er verdenshistoriens paradoks.  Det paradoksale ved Ham består i det at vi alltid må si to ting om Ham, fordi Han er to ting: Gud og menneske   Det er like anstøtelig for vår erkjennelse og naturlige religiøse følelse, som det er salig for vårt hjertes liv.  Derfor blir vi også ofte i kirkens historie vitne til at erkjennelsen ikke makter å holde tritt med hjertes trosliv: Han vi ærer og tilber som vårt hjertes  "Herre og Gud" kommer vi i skade for å vanære med vårt intellekt: 
Jvnf.
Joh.20 23.

slik kan det endog blant oppriktige troende komme til vranglære om Han.  Vi har ingen annen råd med det enn i ydmykhet be Gud bevare oss, slik at vi ikke besudler det hellige paradoks med vanhellige munner, og så gi akt på det som står skrevet.

Det er særlig to fristelser som ligger nær om alle våre tanker om Kristi person, og hvis de ikke begge overvinnes, så ender vi i vantro og frafall.  Den ene er fristelsen til en såkalt doketisk tenkemåte om Ham, den annen til en såkalt ebjonitisk tenkemåte om Ham.

Den doketiske tenkemåte oppsto allerede i aposteltiden blant de såkalte gnostikere.  Den består i det at man anser Jesu menneskelighet for helt likegyldig, som noe uvesentlig, ja endog uvirkelig - idet man lærte at Gud ikke er blitt menneske, men Gud har bare en tilsynelatende forbindelse med det menneskelige, idet Kristus "i virkeligheten" utelukkende er evig-guddommelig. (Imot denne tenkemåte er f.eks. første Johannes' brev skrevet for å imøtegå en fare som på den tid var aktuell i Lilleasia) - etter den moderne form av doketismen (Schleiermacher, Karl Barth, o.fl.) spiller Jesu menneskelighet heller ingen vesentlig rolle for troen, idet Han bare som et høyt og edelt historisk menneske så og si blir anledningen til at vi oppdager Gud, uten at man kan si at det å SE mennesket Jesus, er å se Gud selv.  Jesu menneskelighet er underordnet og uvesentlig.  Alle er gudmennesker i virkeligheten (panteisme).

Den ebjonitiske tenkemåte oppsto også i aposteltiden, særlig blant jøder og jødekristne.  Den gikk ut på at Jesus er et blott og bart menneske, og ikke evig Gud.   Også ebjonitismen bestrider at Gud er blitt menneske, om den enn lærer at Jesus var det beste og edleste av alle mennesker. - Etter den moderne form for ebjonitisme (de forskjellige avskygninger av den såkalte liberale teologi) er Jesus et historisk menneske - visstnok det edleste, av profetisk ånd og holdning, men ikke Gud selv.

Ved siden av disse to, kunne nevnes en tredje fristelse for våre tanker om Jesus, arianismen.

Arianismen bærer navn etter presbyteren Arius (i 4.årh.e. Kr.). Den består i det at man både vil medgi at Kristus er sant menneske - det edleste av alle, og at Han er guddommelig - allikevel uten å være Gud i evig forstand. Kristi guddom består da i det at Han er den første og høyeste av alle Guds skapninger, "nesten" så høy som Gud, men ikke Gud. - Den moderne arianisme (der såkalte "kenoseteologi") følger Arius i å hevde at Jesus er sant menneske, et enestående menneske, og sant guddommelig - dog uten å ha Guds hele og fulle vesen under sitt jordeliv, men en begrenset guddommelighet.

De tre fristelser som her er nevnt, som alltid ligger på lur for våre tanker om Kristus, kan vi bare overvinne idet vi uavbrutt ser på det bilde Skriften tegner av Jesus, og kontrollerer og renser alle våre tanker om Frelseren ved Ordet. Det gjelder ikke for oss å finne det bilde av Jesus som kan passe for det "moderne" menneske, eller klaffe inn i våre intellektuelle teorier om Gud og åpenbaringen og menneskelighetens vesen.  Det gjelder for oss å beskrive Jesu person­virkelighet i overensstemmelse med deres beskrivelse av ham (apostlene) som så og hørte ham, og som fra hans egen munn tok imot undervisning om hans persons hemmelighet.  Og N.T.'s ord om Jesus er ikke doketiske, ikke ebjonitiske, ikke arianske .

For å kunne tegne dette bilde riktig må vi framfor alt gi nøye akt på ordlyden av det som sies om Jesus, i den forvissning at denne ordlyd nettopp uttaler hvem Han er og hva. Ordlyden - og ikke mer eller mindre "historisk-kritiske" oppdiktninger eller estetiske "helhetsinntrykk" av Jesus - er nøkkelen til å erkjenne sannheten om Ham.

Det er i kirkens historie lagt ned usigelig meget dyktig og samvittighetsfullt arbeid på denne analyse av ordlyden i Jesu og apostlenes vitnesbyrd (eksegese).  I den såkalte systematiske teologis historie er det også ytet meget fremragende arbeid, ikke minst i den såkalte "tonaturslære" ifølge hvilken Kristus er en person i to naturer, Guds og menneskets natur.

I den senere tid er denne tonaturslære blitt ytterst upopulær hos en stor del teologer.  Men forkaster man tonaturslæren, så ender en uvegerlig i doketisme eller ebjonisme - eller arianisme.  Bare  "tonaturslæren" gjør rett for Kristi persons paradoksale hemmelighet: at vi alltid må si to ting om Ham:  Gud og menneske.

Tonaturslæren er i kirkehistorien oppstått fra og begrunnet i studiet av Skriftens ordlyd om Jesus.  Det ligger utenfor rammen av framstillingen her å etterfølge tonaturslærens historie ned igjennom tiden.  Bare et enkelt trekk, som får stor betydning i følgende fremstilling skal nevnes.

Idet man har forsøkt å samle og ordne det som Skriften sier om Jesu person, har det vist seg at det faller i tre grupper av utsagn, og over hver av disse grupper kan vi sette en grunnsetning ("aksiom") til overskrift.  Disse tre "aksiomer" uttaler da til sammen den historisk enestående virkelighet som heter Jesu person.  De tre aksiomer er disse:
1. Gud er (er blitt) menneske.  
 

Johs.l,14.  

 

Åpb.1,18.

 

Mt.28,18.  

 

Under denne overskrift kan vi samle alle de utsagn i Skriften som beskriver Jesu person ved å tillegge Guds evige Sønn (Gud) menneskelige egenskaper. F.eks. Ordet ble kjød.

2. Jesus Kristus er sant Gud-menneske.

Under denne overskrift kan vi samle alle utsagn som be skriver Jesu person ved samtidig å tillegge Ham guddommelige og menneskelige egenskaper.  F.eks.  Jeg er den første og den siste og den levende (det er Gud), og jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet (dvs.menneske).

3. Mennesket er (er blitt) Gud.

Under denne overskrift kan vi samle alle de utsagn som beskriver Jesu person ved å tillegge et menneske (Jesus av Nasaret) guddommelige egenskaper.  F.eks. "Meg er gitt all makt i himmel og på jord."

Vil vi altså tegne et bilde av Jesus slik det er i virkeligheten, så må vi bøye oss for paradoksets egenart, avstå fra å ville si alle ting i en eneste setning, og tegne Ham fra hver av disse tre sider. - Vi ordner da det følgende i to deler: 

1. Om Kristi person, og  

2. Om Hans forløsergjerning, idet det av mange grunner er praktisk å dele opp fremstillingen på denne måten.

Vi vet jo at det å forstå hvem den er som utfører noe, gir den beste forståelse av verket han har utført. Det å forstå hvem Jesus er, gir den rette forståelse av hva Han har gjort.