Mt.1,21;  
Jvnf. Act.4,12;
Mt.l,23; 

Luk.2,11; 1,32ff;

l.Sam .10,1; 16,12-13;
Ex.28,41;
Lev .8,12;
Salm.2,37; 68;72;93;
96-99;110;
132;138; o .a.
Jes.42,1ff;
61,10;
Jvnf. Luk.4,18ff

I N.T. regnes det med betydningen av disse ord.  "Han skal kalles Jesus; for Han skal frelse sitt folk fra deres synder." Navnet Jesus er saklig sett det samme som navnet "Immanuel" (Gud er med oss). - Allerede ved Jesu fødsel ble det sagt at Han var den av jødene ventede "Messias" - "Kristus, Herren i Davids stad" som skulle arve  sin far Davids trone." Tittelen "Den Salvede" peker hen på en særlig tjeneste ved en særlig innvielse.

I GT. var det ved tiltredelse til kongeembete og yppersteprestembete at personen ble salvet med olje.  Det er derfor naturlig nok at alt i GT.'s profetier om Messias fremstilles Han dels som konge, dels som yppersteprest (kongelig prest, prestelig konge) - Profetene i GT. ble ikke i alminnelighet salvet med olje, men de var allikevel regnet som salvet, fordi de ved Guds utvelgende kall fikk Ånden.  Og det å få Ånden regnes i GT. som en salvelse.  GT.'s profetier sier da også at Messias skulle ha denne salvelse.

Når da Jesus kalles Kristus, så legger både GT. og NT. det i dette navn at Jesus er den av Gud salvede til å være Profeten, Kongen, ypperstepresten.

Mt.3,13-17;

Mrk.l,9fg; 
Luk.3,21ff;  

§ 105.  Jesu dåp og salvelse med Guds Ånd.

Inntil sitt 30. år, levde Jesus i stillhet i Nasaret i Galilea.  Da kom Han til Johannes "for å bli døpt av ham." Og her mottok Han salvelsen med Guds Ånd.  Det er tre trekk i dåpsberetningen som framhever dens helt enestående betydning og dens egenart overfor enhver annen dåpshandling i GT.'s eller NT.'s tid:  

Mt.3,15; 
Johs.19,28.30;

Johs.l,29-35;

Salm.2,7; 110,4;

Jes.42,1-7;  

Jesu egne ord betegner denne dåp som "en fullbyrdelse av all rettferdighet" - dvs. som en begynnelse på oppfyllelsen av Guds frelsesråd.  Det viser oss at Jesu dåp er inngangen en særlig Evangelietjeneste. Jesu Ord i dåpen: "La oss fullbyrde all rettferdighet" og Jesu ord på korset: "Det er fullbrakt" danner rammen om Hans offentlige liv.  Jesu dåp var en innvielse til stedfortredergjerningen. (Derfor ser vi at døperen i Johs. l. presiserer at han ikke på forhånd visste at Jesus var Guds Lam som bærer verdens synd;  men fikk denne vissheten idet han var vitne til Jesu dåp).

Faderens ord ved Jesu dåp: "Dette er min Sønn, den elskede," utpeker Jesus direkte som den messianske prestekonge som det vitnes om i Salm.2,7 og 110,4.

Åndens komme over Jesus i en dues skikkelse vitner at denne Jesus skal bli en fredspakt og være salvet til å gi det profetiske, forløsende lys.

På den måten betyr Jesu dåp en offentlig inngang og innvielse til denne tredobbelte tjeneste: som Profeten, som Stedfortrederen (Ypperstepresten) og som Kongen.  I helheten og summen av disse tre tjenester er Jesus Guds freds- og nådepakt med hele verden. Den i hvem det hele Evangelium og alle Guds løfter samles og oppfylles.  I og med disse tre tjenester er Han verdens lys og livets brød, veien og sannheten og livet, døren og den gode hyrde, oppstandelsen og livet.

I de tre følgende avsnitt skal vi prøve å fremstille denne tredobbelte forløsergjerning.  

Jvnf. Act.3,22-23;
7,37;

Jvnf. Deut.18,19;

Joh. 6,63-68.

§ 106.  Jesu profetembete.

Allerede GT. forutså som nevnt, at Messias skulle bli profeten, profeten fremfor alle profeter.  Som profet framtrådte også Jesus, og Han krevde å bli betraktet som sådan: "En er eders lærer, Kristus."  Og som profet betraktet Hans første disipler Ham.

I dette profetembete lå innesluttet Jesu alt omfattende læremyndighet. Her ble det eneste ord som gir den forløsende erkjennelse med evig liv talt.  Jesus talte det ord som alene fortjener navnet sannheten.  Han talte det for ethvert menneske absolutt bindende  ord som ingen i sannhetens navn har rett til å unndra seg.  

Jvnf. 1 Kor.7,10;

Ef. 2,20;
1 Pet.2,6.

Hebr.2,1;

Joh.3,11-12.32.
Joh.3,12;

Sml. Hans myndige "I har hørt det er sagt - men jeg sier eder" i Bergprekenen.  Hans stadige uttrykksmåte "sannelig, sannelig sier jeg eder."  I Bergprekenen opptrer Jesus i virkeligheten som den talende autoritet i Skriften.

Denne Hans myndighet anerkjente alle apostlene som ubetinget forpliktende og bindende for seg.  "Et ord av Herren" gikk de aldri forbi.  De bøyde seg ubetinget under det.

Denne læremyndighet hadde de også, for øye når de kalte Jesus for menighetens hovedhjørnesten.

Jesu læremyndighet ligger både i selve personens enestående karakter, og i Hans tales innhold.  I sin person er Han Gudmennesket - derfor er Hans tale likefram Guds Ord, idet Gud her taler til oss som menneske, og ikke som gjennom de andre profeter ved et menneske.  Hans tales innhold er vitnesbyrdet om det himmelske - dog ikke å forstå på den måten som om Han ikke taler om det jordiske.   I sin tale "har Han sagt de jordiske ting også."  Hans ords autoritet og myndighet gjelder derfor på ingen måte bare i såkalte "religiøse" saker som angår det hinsidige.  Nei, Hans autoritet står bak hvert ord Han har sagt, uansett om det gjelder "himmelske" eller "jordiske" ting (religiøse, etiske, historiske, litterære osv.).

Johs. 15,1-7;
8,31;

2 .Kor.10,5: 

§ 107.  Jesu myndighet og verden.

Det er umulig å være en kristen uten at det betyr nøyaktig det samme som å "bli i Jesu Ord."  Vi kan ikke være i Kristus uten vi dermed mener å være i Kristi Ord.  De to ting er identiske.  En kristen er derfor et menneske som "omstyrter tankekonstruksjoner og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus."  En slik bundethet til Jesus Kristus er i den vantros øyne den rene dårskap, og er selv for mange som bekjenner Jesu navn et tungt anstøt.

Det er ikke noe å undre seg over at kristelig-religiøse kretser i verden har forsøkt å unndra seg og avvikle den Jesu myndighet på mange forskjellige måter. Disse måter unndra seg på kan vi kjenne gjennom den måten man tenker om Kristi person.  All ebjonitisk fornektelse av Hans guddom fører med seg at Han blir et tidsbegrenset menneske som er forpliktende for oss i den grad vi selv erkjenner det.  Ariansk og kenotisk reduksjon av Hans guddom anerkjenner Jesus som autoritet i  "religiøse" ting, men avviser Hans autoritet i jordiske ting som historie, Bibelsyn o.l..  Særlig yndet er det å putte alt under etiketten "fundamentalisme."  Doketisk fornektelse av Kristi menneskelighets betydning (panteisme, mystikk) avviser at Jesus har noen autoritet med den bokstavelige mening av sitt ord overhodet (spiritualisme, allegorisering). Det er således like fram til aller nyeste tid nøye sammenheng mellom den autoritet man tillegger Jesus i Hans tale og det som man lærer om Hans person.

Allikevel må vi si at den romersk-katolske kirke står noe i en særstilling her:  den har nemlig i sin alminnelighet en riktig (om enn utilstrekkelig) lære om Kristi person som gudmenneske, men tilintetgjør allikevel fullstendig Kristi autoritet ved sin ukristelige lære om tradisjonens og Pavens autoritet, som ikke bare sidestilles, mon likefrem overordnes Kristi og apostlenes autoritet.

Luk.2,34;   

Det er et kompleks av interesser og motiver, tilsynelatende og egentlige sannhetskrav som kommer i innbyrdes strid straks Jesu autoritet kommer på tale.  Han er i sannhet blitt et "motsigelsens tegn" i åndshistoriens verden.   Å innrette sin livs - og verdensanskuelse, sitt historie - og Skriftsyn, sin moralske og metafysiske erkjennelse, sin tro og gudsbekjennelse ubetinget etter Gudmenneskets profetiske forkynnelse, endog selve tanken på det fyller kjød og blod med anstøt og harme, forargelse og uvilje.  Hvilke konsekvenser ville ikke det få for vår "modernitet" og "vitenskapelighet"?  Og hvor ble det av vår "sanndrue omgang med kjensgjerninger i den historiske verden"? - dersom Jesus Kristus skulle være absolutt autoritet i historiesynet?

Hvem føler ikke det anstøtelige i det, og frykter for en indre umulighet av det?

Det er vel verd å merke seg at det er ikke den religiøse og moralske side som volder de største vansker her.  Det er spørsmålet om historiesynet.  Det er ikke tvil om for det første at Jesus har uttalt seg om det historiske spørsmål, og for det annet at Jesu oppfatning står i tildels radikal motsetning og strid med den moderne bibelkritiks historiesyn.  Hvem sier sannheten?

At Jesus ikke har uttalt seg om naturvitenskapelige spørsmål i den moderne betydning av dette ord (naturvitenskap som eksperimentiel (vitenskap), er klart nok for alle som kjenner Skriften.  Skriften uttaler seg overhodet ikke om om noe av det som angår teknisk beherskelse av og innsikt i naturfunksjoner.  For så vidt kan ganske enkelt ikke Jesus og Skriften komme i noe konfliktforhold til den eksperimentielle naturvitenskap.  Konflikten mellom kristendom og naturvitenskap inntreffer i det øyeblikk naturvitenskapen fra å befatte seg med den eksperimentielt-tekniske undersøkelse av naturfunksjoner begynner å forkynne sine hypoteser som verdensanskuelse og livsideologi, og blande opp sine resultater med subjektive vurderinger.  Men da er det ikke lenger konflikt mellom "åpenbaring og naturvitenskap", men mellom "tro og tro," mellom "åpenbaring og selvlaget religion."

Den som engang er blitt omvendt og overbevist om Ordets sannhet og Kristi sanndruhet, når det gjelder ens eget liv, kan i det lange løp ikke unndra seg at Jesu Kristi myndighetskrav over åndslivet utvides til å gjelde uavkortet i de ting hvordan Han har uttalt seg ifølge NT.  Er Han Gudmennesket så kan en ikke i det lange løp nekte å ta følgene av denne vår troserkjennelse.  Om dermed Guds menighet i verdens øyne blir å betrakte som en samling "dårer" og "tåper", det får stå sin prøve.

l.Kor. 14,32;

l.Kor. 7,22;  

Det er nå engang apostolisk å være villig til å være "en dåre for Kristi skyld."  For som det er et kjennetegn på profetisk ånd at "profeters ånder er profeter lydige," så er det i alle fall et kjennetegn på kristen ånd å gi seg inn under lydigheten mot Kristi Ord, uansett om en dermed vinner ære eller mister ære i verden.  En kristen er ikke sin egen Gud, slik som den falske vitenskapelighet gjør krav på være i forhold til seg selv.  En kristen ser det i øyet at han er Kristi Jesu fange og trell, og just deri har han - det er det hellige paradoks på dette punkt - sin frihet.  Jo sterkere et menneskes ånd er bundet til Kristi person og Ord, desto mer er det sant at det mennesket er fritt.  Den som da tillike vet hvem han er bundet til ved å være bundet til Kristus, nemlig at han er bundet i sin ånd til gudmennesket han beviser sir frihet i Herren ved ikke å la seg villede av ære - prestisje -   spørsmål, men ved å holde seg til Hans Ord.  

Acta.15,9 

Johs.15,3;

1. Pet .1, 22-25;  

1.Kor. 1,25.  

All Jesu tale har i seg en rensende kraft.  Ikke bare renser det hjertet ved troen som gir oss del i syndenes forlatelse.  Det renser også hjertets motivverden til en oppriktig vilje uten svik, og det renser hjertets grunnanskuelser om alt det som Ordet selv nevner.  Etter hvert som denne rensende kraft gjør sin virkning i vårt liv, tar vår erkjennelse forn av en kristelig livsanskuelse og en hellig livsholdning.

§ 108.  Jesus og Skriften.

Ifølge foregående § er det Jesus Kristus - og bare Han - som er en kristens høyeste og i én forstand eneste autoritet. Bare den som anerkjenner Jesus som sin autoritet anerkjenner Gud som sin autoritet.  Enhver annen autoritet er en avgud, senker ned i avgudsdyrkelse - uansett hvilke navn slike avguder bærer.  Jesus Kristus er Herren - for Han skal hvert kne bøye seg. Guds menighet bøyer seg i en frivillig ånd.
Om man kaller de autoriteter man setter ved siden av eller over Jesus for "paven," "tradisjonen," "kirken," "embete," "'samvittigheten" - eller "staten," "partiet," "føreren," "folket," "demokratiet," - eller "vitenskapen," "ideen," "metoden," "fornuften," eller noe annet navn av liknende art, så er det alt sammen bare avguder fra det øyeblikk et menneske i sin holdning og vurdering lar slikt overhodet komme opp ved siden enn si over Kristus og Hans Ord. 

Her støter vi imidlertid på det eiendommelige forhold at det absolutt bindende Kristi Ord kjenner vi bare gjennom Skriften. Vi kjenner ikke et eneste ord av Jesus, uten det er meddelt oss gjennom Skriften. Alle andre "Herreord" er i beste fall mistenkelige, som regel falske.

Det gis derfor ingen annen slags måte å holde seg til Kristi myndighet på eller bli i Hans Ord, enn å holde seg til å bli i Skriften.  (Bibelen). Her går vi i en ring vi aldri kan eller skal komme ut av:  Kristus kjenner vi bare gjennom Skriften (dvs. gjennom den forkynnelse som springer frem av, normeres av, kontrolleres ved og stadfestes av Skriften), Skriften skjønner vi bare i lys av Kristus.  Denne ring er uttrykk for den historiske enhet av Sønnen og Ånden, den indre enhet mellom profeten (Jesus) og Profetens Ånd (Den Hellige Ånd).  Derfor er Kristus Skriftens innhold og gjenstand, Ånden er Skriftens forklarer og erkjennelsesmeddeler.

Kristi menighet tror derfor på Kristus ved Skriften i kraft av Ånden.

Menigheten tror ikke på Kristus på grunn av Skriften - men formidlet ved Skriften.  Den tror på Skriftens Ord i kraft av Åndens vitnesbyrd og på grunn av at den tror på Kristus. Jesus Kristus er Skriftens Herre som Han er alle tings Herre: Han er den som ga oss Skriften, Han er Skriftens indre grunn, mening og sammenheng. Han er også den som ved sin Ånd gir oss lys og erkjennelse av og i og ved Skriften.

Etter dette grunnforhold mellom Jesus og Skriften, må hele den kristelige troslære innrette seg.

C:  JESUS KRISTUS  - STEDFORTREDEREN.

§ 109.  Om den rette tolkning av Jesu lidelseshistorie.

I det foregående har vi sett utførlig på hvordan Jesu liv på jorden var et liv i tjeneste.  Det førte med seg at Jesu liv ble et liv i fornedrelse.  Og denne fornedrelse er dypest i Jesu selvhengivelse i døden for oss. Hele Jesu liv på jorden er en lidelseshistorie; men "lidelseshistorien" i egentlig forstand er det som handler om avslutningen av Jesu gjerning på jorden, den som kulminerer i Hans død som en forbryter.

Denne historiske kjensgjerning: Jesu lidelse og død er den mest ufattelige av alle historiske kjensgjerninger; fordi den strider mot den naturlige menneskelige erkjennelse og livsforståelse.  Derfor er Jesu lidelseshistorie blitt et "problem" for menneskene.  Og Bibelen selv legger ikke skjul på at den historiske kjensgjerning er og blir umulig å forstå for oss Derfor brukes slike uttrykk om den som f.eks. "Guds dårskap og Guds svakhet."

Og det er noe særmerkt ved Jesu lidelse og død: spørsmålet simpelthen tvinger seg inn på oss: hvordan skal vi forstå dette? Mer og mindre har vi mennesker alltid trang til å forstå det som skjer, og det som er skjedd.  Men ingen historisk kjensgjerning bringer spørsmålet slik inn på oss som Jesu lidelse og død. Ingen kan høre om denne historiske kjensgjerning uten at spørsmålet om hvordan den skal forståes, tvinger seg inn på ham.

Derfor er det ikke å undres på at Kristi kors har fått mange tolkninger.  Det er blitt tolket av kristne og ikke-kristne, av jøder, av kunstnere, av filosofer. Som sagt, det er mulig å få historisk underretning om Kristi kors uten med det samme å bli påtvunget spørsmålet om hvordan dette kors skal forståes rett.  (Den historiske underretning påtvinger historisk tolkning).

Her må vi skjelne mellom historien om de forskjellige tolkninger av Kristi kors, og typologien for disse tolkninger. 
Historien om tolkningen av Kristi kors er identisk med' historisk fremstilling av hvordan man i de forskjellige og skiftende tider på forskjellige og skiftende måter har oppfattet Kristi kors.  Men å gi en slik fremstilling, ligger helt utenfor rammen av troslæren. Derimot er det nødvendig å peke på hovedtypene av disse tolkninger av Kristi kors.  Det eiendommelige er at så godt som alle de typiske tolkninger av Kristi kors som vi  møter ned gjennom historien, dem møter vi allerede hos de mennesker som var omkring Jesus i Hans siste dager. En trenger ikke å gripe til omfattende kirkehistorisk materiale for å fremstille disse hovedoppfatninger av Jesu kors. Spørsmålet er altså:  HVORFOR DØDE KRISTUS?  HVA VAR MENINGEN MED HANS LIDELSE?

Hvilke typiske svar finner vi på disse spørsmål?

For det første: Jesus var en forbryter.  Ifølge denne forståelse er Jesu kors den rettferdige straff for Hans forbrytelse.

Mt.26,65;
Mrk. 14,61-64;
Johs.10,33;

Dette er den ortodokse rabbinske tolkning av Kristi kors blant jødene: Jesus var en gudsbespotter og måtte som sådan lide døden etter Loven.  Andre "forbrytelser" enn "gudsbespottelse" har man allikevel ikke fått på Ham.

For det annet: Jesus var en opprører: ifølge denne forståelse av Ham blir Hans kors den historiske avslutning på et demagogisk oppviglerliv.

Dette er også en  jødisk tolkning av Kristi kors - særlig av mer sadduseisk natur.  Jesus ble ansett av dem - så vel som av fariseerne - for å være en opprører mot fedrenes tradisjoner; derfor en nasjonal og politisk fare for det bestående folkesamfunn. - Fra tid til annen er Jesus faktisk blitt hyllet av revolusjonære retninger som den "første revolusjonære."  I vår tid kan vi møte slike tanker på marxistisk hold.

For det tredje: Jesus var en martyr.  Ifølge denne forståelse er Jesu kors egentlig det samme som at Han led for sin egen tros og overbevisnings skyld.  

Dette er den vanlige hedenske forståelse og tolkning av Kristi kors.  Vi møter den først hos Pilatus: "Hva ondt har Han da egentlig gjort?"  "Jeg finner intet hos denne mann som fortjener døden." - Har Jesus intet ondt gjort, så må Han være en martyr for sin religiøse og nasjonale overbevisning, og drept enten ved en misforståelse eller en formørket blindhet i samtiden - slik at Hans død i hvert fall måtte være utenkelig under høyere kulturell eller religiøs utvikling.

Denne hedenske tolkning av Kristi, kors møter vi i vår tid bl.a. i den humanistiske religiøsitet og den filosofiske idealisme.

For det fjerde: Jesus var en avsindig svekling.  Ifølge denne forståelse av Kristi kors er det intet annet enn en ynkverdighet hos et menneske som oppgir seg selv i selvpinsel.  

Denne oppfatning av Korset representeres av soldatene som spotter Ham på grunn av Hans vilje til å frelse.  De ser det som noe latterlig tull.  - Dette er den brutale oppfatning av Kristi kors som kjennetegner den kyniske materialisme, og den animalistiske menneskebetraktning som anser makten i fysisk henseende for det mest attråverdige for et menneske. - I vår tid representert ved Nietzsche (nazismen bygger på Nietzsches ideologi). - For øvrig møter vi denne oppfatning også på marxistisk hold. Likesom vi møter den i det romerske diktatur, møter vi den også i diktaturstatene overhodet.

For det femte: Jesus var det religiøse ideal.  Etter denne forståelse er Jesu kors uttrykk for den rette og sanne måte å være på overfor Gud under lidelse og trengsel.  

Dette er en tolkning av Jesu kors innenfor rammen av Loven: Jesus fremstilles som mønster, eksempel, forbilde og ideal til etterfølgelse. Det er en enkelt side av den kristelige forståelse av Kristi kors, men på ingen måte det sentrale: det Lov-siden ikke Evangelie-siden. - Intet er farligere enn å ta litt av sannheten og utgi for hele sannheten, og det er nettopp det som gjøres her. Vi må bare føye til: det er ikke engang den vesentligste siden som utgis for å være hele sannheten.

For det sjette: Jesus var "en ny Sokrates."  Ifølge denne forståelse er Kristi kors et middel til å erkjenne Guds vilje og vesen, og på den måten et middel til å opprette et utsonet eller forsonet forhold mellom Gud og oss.

Dette er den tolkning av Kristi kors som siden Abelards tid danner grunntanken i den "subjektivistiske forsoningslære."  Den er blitt karakterisert - og kan best karakteriseres - ved å analogisere Sokrates og Kristus Jesus: Likesom Sokrates bare ved å spørre sine medmennesker ble anledning til og formidler av at det ble utløst en innsikt og erkjennelse i den han spurte; således utløser Kristi døds bilde hos oss en erkjennelse og innsikt som gjør at vi kommer i det rette forhold til Gud.

Det falske forhold til Gud fra menneskets side består da i at det ikke erkjenner (subjektivt) sannheten, og menneskets forening med Gud består i at det utløses en riktig religiøs erkjennelse (subjektiv) av Guds godhet og kjærlighet.  Denne utløsning av erkjennelsen er det bare Kristi kors som kan gi.

Denne tolkning er i hovedsaken felleseie for de forskjellige avskygninger av den såkalte "liberale" teologi, dvs. de idealistiske retninger innen teologien (Schleiermacher, Hofman, Ritschl, Barth, o.fl.).  Visstnok søker de mange talsmenn for denne forståelse å fremstille den som bibelsk. Men det er helt forgjeves.  Forsoningen blir gjort avhengig av et menneskes subjektive erkjennelse på en måte som er fullstendig fremmed for Bibelen, samtidig som den objektive kjensgjerning i Jesu lidelse og død fullstendig blir latt uten betydning objektivt sett. Det er tydelig nok at det bibelske forsoningsbudskap er platonisert slik at det er forvrengt, og på den måten blir et stykke religiøs idealisme.

(Idealisme betyr at mennesket blir det som det etter sitt vesen skal være ved å følge en bestemt erkjennelse og gjennomføre den konsekvent).

For det sjuende: Jesus var Stedfortreder.  Ifølge denne forståelse er Kristi kors en kjensgjerning som har frelsende betydning på den måten at Jesus ved sin død er en Stedfortreder til på Guds vegne å fullføre verdens forsoning med Gud, og en Stedfortreder til på menneskeslektens vegne å fullføre soning for synd. Denne objektive forsoning ved en Stedfortreder som lever, lider og dør på bestemt tid og sted, er Skriftens tolkning av Kristi kors, og vel og merke Skriftens Evangelietolkning. Ordet om Kristi lidelse og død blir det egentlige Evangelium, Evangeliet i Evangeliet.  - Fordi denne tolkning av Kristi kors er Bibelens tolkning, er den også Guds egen tolkning, og derfor er den den eneste riktige tolkning.

§ 110.  Den guddommelige tolkning av Kristi kors.

Hele NT tolker og forklarer Jesu lidelseshistorie i Hans kjøds dager - det som i Apostolikum heter: "Pint under Pontius Pilatus" -; men det er en eiendommelighet ved denne NT.tolkning og forklaring som det er meget farlig å overse: den skal betraktes og tolkes i lys av den gammeltestamentlige offertjeneste: i den åpenbares betydningen av Kristi død overfor Gud i evighetens lys.

Det som det først og fremst gjelder om for oss, er derfor å få en oversikt over Skriftens lære på dette punkt.  Derfor skal vi prøve å stille opp forsoningens forbilder og Kristi oppfyllelse i to side ordnede tekstspalter. 

Dette er altså Skriftens tolkning!  Og på grunnlag av den skal vi i det følgende prøve å se på Jesu lidelse og korsdød for å prøve å fremstille Bibelens lære om forsoningen.

§ 111.  Forsoning ved en Stedfortreder.

Forsoningen mellom Gud og mennesker er fullbyrdet ved en Stedfortreder, dvs. en mellommann som er Guds Stedfortreder overfor mennesket - fordi Han selv er Gud, og menneskers Stedfortreder overfor Gud - fordi Han selv er menneske.  Det er den dype mening med at. Han er Gudmenneske.  Bare på den måten kan Han i sannhet være Guds redskap overfor mennesker og menneskene redskap overfor Gud. I Kristi person samles altså alt til ett, både det himmelske og det jordiske, det guddommelige og det menneskelige.  Og i dette ligger forsoningens hemmelighet.

Kristi stedfortreden er både en handlende (som Yppersteprest) og en lidende (som Guds Lam) stedfortreden.  Og denne stedfortreden er i seg selv sonende.

Mt.5,17.

Luk.10,22;

Gal.3,12.

Rom.5,18-19.

l.Pet.2,24.
Johs.12,27,19.30;
Luk.22,37;
Jes.53,12;
2.Kor.5,21.
Jvnf.
Mt.3,13-17;

Jes.53,12; 
(Luk.22,37)
2.Kor.5,21;
(Gal.3,12;)

Jes.53,5.6. 

Rom.6,23;

1.Mos.2,17; 

Mt.27,46
(Salm.22,2)
Jvnf. Jes.53,8ff.
Gal.3,13; 
Rom.8, 3.  

3.Mos.16,20-22;

1 Joh.2,1f.

2.Kor.5,15;  

Mt.20,28;
Kol.2,14;  
l.Tim.2,6;  

Kol.2,14.

Smnl.2.Kor.5,18-20;    

§ 112.  Forsoning ved soning.

Soningen som Kristus Jesus har fullbrakt, kan sees fra litt forskjellige sider.

For det første er Hans handlende lydighet og syndfrihet ledd i Hans sonergjerning.  For med den har Han frivillig og på en fullkommen måte oppfylt hele Guds lov.  Ved denne lovoppfyllelse for Gud har Han vunnet seg Lovens egen livsrett og  rettferdighet for Gud, "for den som gjør alt det som Loven byr, skal leve ved det," sier Loven.  Ved denne oppfyllelsen av Loven overfor Gud gjennom et helt menneskeliv har altså Jesus gitt Gud fullkommen rett i Hans hellighets krav og stadfestet at Gud er en rettferdig Gud, når Han krever hellighet av mennesker.  At denne Lovoppfyllelse er stedfortredende, det innebærer da at Gud nå har fått rett av hele menneskeslekten ved dette menneske Jesus. I Jesus som Stedfortreder har hele slekten bøyd seg for Guds krav, gitt Gud rett i at Han krever det gode av oss og oppfylt dette Guds krav i og med den enes rettferdige gjerning og lydighet.

For det annet er Hans lidende lydighet og syndfrihet ledd i Hans sonergjerning.   Kristi lidelse har sin dypeste grunn i det at Han byr seg selv og stiller seg selv fram som et lam for å bære verdens synd, og den  at Gud tilregner sin Sønn all verdens synd.

Forbilledlig uttrykt beror Jesu lidelse på at Han som yppersteprest legger sin hånd på sitt eget hode, og bekjenner all verdens synd over seg selv, idet all synd etter Guds vilje nå  overføres på Ham.

Den umiddelbare betydning av dette er at Jesus er villig til å la det skje og at Gud faktisk tilregner Sønnen verdens synd, i den forstand at Kristus blir av Faderen betraktet som og uten avkortning behandlet som synder.

Skriftens uttrykk er: "Han ble regnet (tellet) blant overtredere." "Han ble gjort til synd for oss," - "Kristus er blitt en forbannelse for oss."

Ved å bli tilregnet alle menneskers synd på denne måten, stiller Jesus seg frivillig i det sonende forhold til Gud på vegne av en fortapt verden.

For det tredje er Hans lidende kjærlighet og lydighet sonende på den måten at alle konsekvenser av at Han er tilregnet synden virkeliggjøres på Ham.  Dom og straff kommer til en virkelig utførelse.

Skriftens vitnesbyrd om dette: "Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått lekedom". "Herren lot våres alles (alle menneskers) misgjerninger ramme Ham."

Ved å bære alle syndens følger på denne maten, fullfører Jesus soningsverket. For soning i dette ords enkle og likeframme mening er at en utstår den rettferdige straff og lider den fortjente gjengjeld.

En hovedsak ved Kristi soningsverk er nettopp at Han virkelig inntar en sonende stilling og virkelig utstår soningens lidelse. Om dette må vi si et par ord for å klargjøre det.

I og med at Jesus frivillig stiller seg i synderes kår og under synderes ansvar, for å tilregnes all synd i vårt sted, så stiller Han seg inn under Guds hellighets dom og vrede over synd.  Han er villig til å bære hele tyngden av denne hellighets brann  mot all synd.  Denne hellighets forhold til synden åpenbares i de følger den gir synden: døden: "den lønn som synden gir, er døden."

Dette betyr at når Kristus stiller seg inn under Guds hellighets dom, da byr Han seg frivillig fram til å smake døden for alle - og det døden i alle dens former. I den grad har Kristus lidt.

a. den legemlige død med dens atskillelse av sjel og legeme.

b. den åndelige død bort fra Gud med hele dens Gudfremmedhet og Gudforlatthet - inntil det å rope denne Gudfremmedhet ut: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg"?

c. den evige død bort fra Gud idet Han likefram er blitt forbannet bort fra Gud i synderes sted, og har fått synden fordømt på seg.

Det veldige ord at Kristus "ble gjort til synd" - som om det ikke lenger var annet enn synd hele dette Gudmennesket - er det klareste vitnesbyrd om at Kristus ikke er død bare en synders død, men er død den fortapte synders død.  Det gamle uttrykk "nedfor til helvede" er for så vidt helt riktig i bibelsk henseende:  Jesus har virkelig gått inn i og inn under selve synderens fortapelse.

Dette er angitt i selve forsonings-forbildet:  det til Asasel (den onde ånd) viede dyr, skulle overlates til seg selv i ørkenen, dvs. overlates til en fullstendig undergang istedenfor synderen.

Hva ligger da det sonende i i denne Jesu lidelse inntil døden på korset, ja inntil det å dø den fortaptes død?

Det sonende ligger framfor alt i det at Jesus har lidt og utstått det som enhver synder skulle ha lidt og ha utstått. Døden og fortapelsen er synderens rettferdige logg og fortjeneste (lønn).  På den måten har Jesus avsonet den dom og straff som rettelig kommer over synderen.

Men Jesu soningslidelse er dermed ikke bare en enkelt synders straff.  Hans lidelse har soningsverd for alle syndere, for hele verdens synd - i enhver fortid, enhver nåtid og enhver framtid. "En er død for alle." - Nå har naturlig nok Jesu lidelse og soning denne gyldighet for alle, ikke fordi Han ren kvantitativt har utstått den lidelsesmengde som alle syndere til sammen skulle ha utstått (uendelig lidelse), men fordi Hans lidelse og død har en særegen art (kvalitet) ved å være Guds lidelse og død, Gudmenneskets soning.

I og med at Jesu lidelse er Guds egen lidelse og død, er det egentlig det veldige som skjer at Gud selv lider døden i synderes sted under Guds hellige dom.  Dette blir da universalt gyldig for alle slekter og tider nettopp fordi det er Gud som i sin Kjærlighet lider og Gud som i sin hellighet får rett, Gud som soner synden og Gud som mottar sonofferet.  Og allikevel er ikke mennesket utenfor dette: Gudmennesket lider og soner for alle mennesker, og det kan være for alle fordi det er Gud selv som utøser sitt blod likesom det kan være for alle mennesker fordi det er et menneske blant mennesker som lider istedenfor mennesker. Fordi det sonende ligger i at Gudmennesket later sitt liv, lider døden, derfor er denne lidelse med rette å kalle en "løsepenge", en "gjeldsbrevs-utslettelse," en "gjenløsningsbetaling for alle." Kristi soning er en godtgjørelse av den syndeskyld som hele verden er nedsenket i for Gud: gjeldsbrevet står skrevet i Loven og Budene, hvert Bud vitner om en uendelig skyld og gjeld, straff-verdighet og forkastelses-verdighet.  Og vår gjeld står der ifølge Guds egen uforanderlige hellighet.

Kristi lidelse og soningsdød er dermed for verden blitt den "betaling" og "løsepenge" som godtgjør vår gjeld og dekker vår skyld. 

Skriftens måte å uttrykke seg på om Kristi soning er billedlig, fordi den bruker bilder fra det økonomiske samkvem imellom mennesker: gjeld - dekning, skyld - betaling, fordring (krav) - godtgjørelse, gjeldsbrev - innløsning, osv. Det er ikke den minste grunn til å ta anstøt av disse bilder og beklage seg over soningslærens "juridiske" form. Samlivet mellom Gud og menneske er åndspersonlig og etisk: om vi betrakter synden som overtredelse som skal straffes, pliktbrudd som må sones, ærekrenkelse som må gjenopprette e.l., det kan være ganske like sant og riktig alt.  Det er en fullstendig misforståelse å anta at et etisk forhold kan bestå eller gjenopprettes uten soning av en eller annen art.  Enhver bortforklaring av Jesu soning innebærer ganske enkelt en fornektelse av hele den Guds hellighet som Skriften åpenbarer for oss.

Å sone er å dekke.  Kristi soning skjuler og dekker den hele verden mot Guds hellighet og vrede.   Kristi lidelse, kors og blod innebærer dekning mot Guds dom, vern mot Guds gjengjeldende straff, skjul imot Guds vrede, gjemmested mot Guds hellighet, fristed mot hevn klippebolig mot fortapelsen. Kristi soning er Guds kjærlighets skjul og dekke over den hele verden imot Guds Hellighets ild.

På denne bakgrunn kan vi da nøyere fremstille hva forsoningen er.  For soning og forsoning er to helt forskjellige ting: soningen er forsoningens forutsetning, soningen er grunnen, og forsoningen er følgen.

§ 113.  Forsoningen med Gud i Kristus.

Først et par ord om hva forsoningen ikke er. - Selv om forsoningen er en følge av Kristi soningslidelse, er den på ingen måte en omstemning eller en art "sinnsforandring."  Forsoningen i Kristus innebærer ingen omstemning verken hos Gud eller hos menneskene.

Intet sted i hele Den Hellige Skrift kan vi finne noe uttrykk som overhodet antyder at Gud ved Kristi kors er blitt omstemt. Gud kan ikke omstemme, for Han er uforanderlig. Gud trenger ikke omstemmes, for Han er evig kjærlighet; - Hva skulle Gud vel omstemmes fra? Fra sin hellighet kan Han ikke omstemmes, uten overhodet å opphøre å være Gud. Fra sin vrede kan Han ikke omstemmes da vrede overhode ikke er en affekt eller "stemning" i Gud; men er det samme som Hans uomgjengelige grunnholdning til synden.

Heller ikke finner vi noe steds i Skriften noe uttrykk som viser at menneskene (verden) ved Kristi kors er blitt omstemt. Visstnok kan mennesket omstemmes, og trenger det. Men denne omstemning eller sinnsforandring (omvendelse) er ikke skjedd med alle på en gang ved Kristi død. Den skjer enkeltvis idet vi hører og tror den forsoning som allerede har funnet sted i Kristus.  Den forsoning som er fullbrakt i Kristus, er altså noe annet enn å bli omstemt fra Gudfiendskap til Gud-fremmedhet til Gud-fortrolighet.

Forsoningen er - positivt uttrykt følgen av at Kristus har sonet Guds hellige dom og vrede over slektens synd.  Kristi soning er altså kommet mellom Gud og verden - og er her et dobbelt "dekke": den dekker verden mot vreden og hellighetens nidkjærhet, og den dekker Guds Hellighet for verden - eller for å si det på en annen måte, den skjuler verden mot dommen, og den skjuler Guds hellighet for verden.

Forsoningen faller derfor helt ut sammen med at Guds hellighet som Loven vitner om, blir skjult for verden - og Guds kjærlighet, som Evangeliet vitner om, blir åpenbar over verden. Kristi soningslidelse godtgjør Guds hellighet så fullkomment, at den nå er blitt fullkommen "taus" overfor verden og ikke er noen fare for verden.

I forsoningen ligger derfor innesluttet en fullstendig annen måte å omgås på og forholde seg på fra Guds side overfor verden. Hvis ikke Kristi soning hadde funnet sted, ville all Guds kjærlighet ikke ha kunnet gagne oss; fordi Guds hellighet også måtte skje fyldest - om Han ellers er Gud. Men i og med at Kristus har sonet verdens synd, og gjort fyldest for hele Guds hellighet, så får Guds frie kjærlighet sitt frie løp, dvs. Gud kan tre i forhold til, innby til seg og omgås en Gudfiendtlig og syndig verden. Uten soningen måtte det bli sagt til verden: Bort fra meg, dere troløse og fordømte! I kraft av soningen kan Den Treenige Gud si til verden: Kom til meg, dere syndere, slik som dere er; Jeg vil være nådig mot dere. - Og dette bringer forsoningens art og vesen til uttrykk.

1 Sam.2,6;
Mt.10,28;
Luk.12,5;

Det er ikke så å forstå at De først med Kristi soning begynner å elske oss.  Han elsker oss fra evighet, ja, nettopp fordi Han elsker oss er det at Han har "sendt sin Sønn 'til soning for våre synderi." Gud elsker oss uten grunn fra evighet.

Det er Guds egen, evige hellighet som hindrer og forbyr Ham å ha samfunn med syndere.  Men da Han selv går inn under sitt eget hellige vesens Lov og art idet Gud selv blir menneske for å sone hellighetens Lov, så har Guds egen kjærlighet ryddet til side det eneste hinder som eksisterer for at Gud kan ha samfunn med syndere.  Og dette er Forsoningen.

Forsoningens hemmelighet kan da også uttrykkes på denne måten: Gud frelser verden fra Gud.

Visstnok sier Skriften at vi frelses fra synd, fra døden, fra djevelens makt.  Men det som gjør synden til vår undergang og døden til vår evige fortapelse og djevelen til vår elendighets forbannelse - det er Gud. For Gud er det som alene har makt til å gjøre levende og til å døde, til å kaste både sjel og legeme i helvede.  Støter Han oss ned i helvede, og etter sin hellighet må Han det, så er det ingen som kan frelse. For hvem redder av Hans  hånd?

Jvnf. 2.Mos. 33,20.
Dom. 6,22; 13,22;
Jes.6,5.

Det er noe fryktelig i Gud - noe som vi ikke kan forstå, og det er Hans evige hellighet. Det er den ild i Gud som fortærer alt og alle som reiser seg mot Ham eller faller fra Ham.  Det er det forferdelige som døder og dreper og tilintetgjør, og som ingen kan unnfly.  Dette forferdelige i Guds eget vesen - som gjør at vi ikke kan se Ham og allikevel leve - det er uutholdelig for oss mennesker.  Fra det er det vi trenger å frelses. Og dette er soningens verk: å skjule og dekke denne forferdelighet i Gud - likesom det er forsoningens verk: at idet soningen dekker helligheten, er bare kjærligheten tilbake som det som når fram til oss fra Gud.  I den forstand er det Guds kjærlighet som i Kristi lidelse soner Guds hellighet, og derved åpner kjærligheten seg selv en fri adgang til en fortapt menneskeslekt.

Den fremstilling som vi har gitt her virker tilspisset på grunn av sin knappe form; men den er allikevel Skriftens lære om forsoningen.  For Skriften viser oss klart: For det første at initiativet til Kristi soningsverk går ut fra Guds kjærlighet. (Jvnf. Johs.3,16; l Johs.4, 10; Rom.5,8; 2.Kor..5,18; Kol.l,19-20).

For det annet at Kristi soningsverk er fullbrakt ved Kristi kjærlighet. (Jvnf.Gal.2,20; Mt.20,28; Lfes.5,2; Åpb.l,5).

For det tredje at Kristi soningsverk er en fyldestgjørelse for den syndeskyld som vi står i til den hellige Gud etter Hans egen Lov (Kol.2,14; Rom.3,21).

Og for det fjerde at det er umulig derfor å unnfly Gud  hellighets dom og straff, hvis vi ikke tar imot den frelse som Gud i sin kjærlighet byr fra Guds hellighet ved Kristi soning. (Hebr.2,2-3).

For det femte at forsoningen består altså ikke i det at Gud har forsonet seg med verden (ingen steder i  Skriften sies at "Gud har forsonet seg med verden," e.l.)  - men i det at Gud har forsonet verden med seg i en Stedfortreder ved å fremstille alle i en, og ved i Kristi soningsdød å betrakte hele verden som død.  "En er død for alle, derfor er de alle døde." 2.Kor.5,15.

Kol. 1,23;
Ef.3,9. 4; 3,5;  

Hebr. 12,29.

Hebr. 10,27.

Forsoningens hemmelighet kan derfor også uttrykkes på denne måten: likesom hele verden er død i overtredelse og synd på grunn av Guds hellighets vesen, på samme måte  fremstiller  Guds kjærlighet hele verden som død i en Stedfortreder - I og med at Han således vil forbarme seg over fortapte syndere og levendegjøre de døde ved sitt Ord og sin Ånd.

§ 114. Forsoningen og Guds vrede.

Da soningen er en godtgjørelse av Guds evige hellighet, et dekke og skjul mot Guds vrede, ligger det nær å trekke den slutning at i og med forsoningen er Guds vrede opphørt.  Guds menighet synger jo også: "Gud er nå ikke lenger vred."  Denne uttrykksmåte kan misforståes som om det var ment en omstemning fra vrede til nåde.  Derfor må vi understreke at ved Kristi soning er Guds vrede og Hellighet tildekket, skjult, gjort ukjent, ja, gjort uerkjennelig.  Fra rent menneskelig-subjektivt synspunkt ~er derfor soningen ensbetydende med at vreden er opphørt. Men fra et guddommelig-objektivt synspunkt er soningen (og forsoningen) ensbetydende med at vreden er dekket og skjult ved at Kristus selv er kommet mellom vreden og verden.

Det er altså bare i Kristi forsoning vreden er skjult, og derfor trer den atter i kraft og åpenbares på ny der hvor denne soning opphører å være virksom. - Dermed blir det et spørsmål: hvor begynner og hvor opphører virkningen av Kristi soning, eller med andre ord hva er forsoningens omfang?

Nå er visstnok Kristi soning fullbyrdet historisk først for ca. to tusen år siden. Men dens gyldighet begynner ikke først fra Kristi dødsøyeblikk: etter den altseende Guds evige forsyn, er det regnet med gyldigheten av dette soningsverk alt fra Adams tid. Den trådte for så vidt i kraft ikke ved Kristi død, men ved Adams syndefall. Denne foregripende virkning i Guds forhold til verden og historien har Kristi soning nettopp ved det at det er en Gudmenneskelig soning, dvs. en soning som gjelder så vel evig som i tiden står fast i evigheten med Sønnens Guddom, og i tiden på historisk måte med Sønnens menneskelighet.

Den egentlige forskjell mellom GT. og NT. når det gjelder soningen og verdens forsoning med Gud ved Kristus, ligger da i det at før Kristi komme i kjød var forsoningsbudskapet nærværende i verdens og slektens historie gjennom løfter, forutsigelser og forbilledlige ofringer, mens det etter Kristi komme i kjød har vært nærværende gjennom tilsagn, oppfyllelse, Ord og sakramenter. Gud har med andre ord siden skapelsen og syndefallet forholdt seg til verden som en verden som har vært forsonet med Gud i Kristus. Ja, Han har endog latt dette forsonende forhold bli forkynt i verden siden Adams tid.

Når Paulus sier at Evangeliet om forlikelsen "er blitt forkynt for enhver skapning under himmelen," og dermed altså forutsetter at det også er forkynt før Kristi kjøds dager, da har Han dette for øye innbegrepet av alle former, og måter som Evangeliet overhode er blitt forkynt på (altså også løfter, forutsigelser, forbilder osv.). - På den annen side gjør Paulus uttrykkelig forskjell mellom åpenbaringsformen før og etter Kristi tid, når han sier at Evangeliet er en hemmelighet som "har vært skjult fra evige tider i Gud," og at denne hemmelighet i "de forrige tidsaldere ikke er blitt kunngjort således som det nå er åpenbart for Hans hellige apostler." Han forutsetter altså at Evangeliet også før har vært kunngjort, om enn ikke således (i måte, i form osv.), som nå.

Forlikelsen i Kristus har vært forkynt forbilledlig for Adam Smnl. l.Mos.3,15.21), ved Abels offer (l.Mos.4,4). Det er tilstrekkelig for oss her å peke på at forsoningshåp og forsoningserkjennelse har eksistert i slektens historie: om det religiøse forfall og loviskhet deretter har forvrengt innholdet av dette forsoningshåp, så rokker ikke det ved kjensgjerningen.

Av dette forhold, og ut fra det alene, kan vi forklare den kjensgjerning i Skriftens beskrivelse av Guds måte å være på over for verden, at Gud fra grunnen av forholder seg kjærlig, barmhjertig, langmodig, overbærende, tålmodig og miskunnelig mot verden. Dette er en følge av Kristi soning som Gud har foregrepet alt fra syndfallets tid. For så sant soningen er en sperring og dekning mellom Guds hellighet og verden, like sant er den også en åpning og avsløring av Guds kjærlighet, slik at den kan strømme ut over verden.  Derfor er Guds forhold til verden i Kristus fra grunnen av fri og uforskyldt kjærlighet.  Og ut fra dette har da Gud handlet med verden siden syndefallets dag.

Med dette har vi da Skriftens klare og enkle svar på spørsmålet: "Når begynner Kristi soning å virke i forholdet mellom Gud og verden?" Men så møter det oss et nytt spørsmål: "Hvor er så grensen for denne virkning?  Hvor trer vreden i kraft på ny - for så vidt som den må tre i kraft?"  

Guds vrede åpenbares og trer i kraft igjen over alt i historiens løp hvor budskapet om soningen og forsoningen blir foraktet og avvist.  Kristi soning dekker og skjuler all synd, og tillater den hellige Gud å omgås verden i kjærlighet på tross av all synd. Det er bare en synd Kristi soning ikke dekker: den synd mot Gud  å forakte denne soning og sette seg utenfor den. Guds evige hellighet er en fortærende ild, men "blodet slukker vredens ild." Korset er vern mot dommen. Derimot utenfor Kristi soning er det "bare en forferdelig gru for dom og en nidkjærhetens brann som skal fortære de gjenstridige."  Å gå utenom soningen er å gå inn under vreden.

Rom, 1,21ff.
Mt.12,3lff!
Hebr, 10,26 
jvnf.6,4; 
l.Johs, 5,16;

Hebr, 10, 29;

Hebr,6,6.

Av dette ser vi at Guds vrede aldri blir åpenbart på primær og uformidlet måte i verden - dvs. aldri uten direkte grunn i menneskers syndige vantro. Vreden åpenbares alltid sekulært dvs. etter at først kjærligheten har vært åpenbart og etter at først Guds kjærlighets innbydelse og tilbud er blitt avvist, og altså alltid som en følge av menneskers vantro.

Vi har tidligere talt om hvordan Guds vrede åpenbares og gjentar ikke det her.  Vi skal bare understreke i denne forbindelse at det frafall, den vantro som etter hvert nedkaller Guds vrede igjen over hele eller deler av menneskeslekten, uten unntak er et frafall fra en kunnskap og erkjennelse om Gud som er riktig etter sitt indre vesen. Når etter hvert slikt kunnskapsfrafall fører fra vantro til overtro, fra likegyldighet overfor Gud til dyrkelse av avguder, da drar det med indre nødvendighet vredens åpenbarelse på ny med seg.

Den utilgivelige synd kalles i Bibelen for "bespottelse mot Den Hellige Ånd" og "synde med vilje etter å ha lært sannheten å kjenne." Den kalles også "synd til døden."  En nøyere definisjon av hva bespottelse mot Ånden er, gir Skriften visstnok ikke.  Men de steder vi har henvist til viser med all ønskelig tydelighet at syndsforlatelse ved Kristi soning er utelukket når et menneske, et folk

1)   ved forkynnelse og sakramenter har fått den rette kunnskap om Guds nåde, og allikevel med vilje vender seg fra den. Dette er ensbetydende med å trå Guds Sønn under føtter og ringeakte det paktens blod som Han ble helliget ved."

2)  ved personlig erfaring, Åndens overbevisning og personlig sannhetserkjennelse har  "smakt Guds gode Ord" og allikevel bevisst og med vilje vender seg bort fra det,  Dette er ensbetydende med "på ny å korsfeste Guds Sønn for seg og gjøre Ham til spott."

Altså: hvert menneske og hvert folk som har mottatt undervisning om Kristi person og verk og vender seg fra det til selvlagde "livsanskuelser" eller selvvalgte 'ideologier" og religionsformer, blir gjenstand for vredens nye åpenbarelse.

Å angi positive kjennetegn på at noe menneske "synder med vilje" kan være meget vanskelig.  Men rent negativt kan vi si: å synde med vilje og bevissthet mot Kristi soning og Den Hellige Ånds overbevisning i erkjennelsen kjennes på at man mangler forståelse for omvendelsens nødvendighet og anser Guds åpenbaring i Kristus som et historisk menneskeverk på linje med religionsdannelse.

Guds vrede åpenbares fra himlen, tross Kristi soning og ver­dens forsoning i Ham.  Og blir på den måten et ledd i den Guds verdenshusholdning som er omtalt tidligere: vredens åpenbarelse fullføres i en Lovens husholdning over alle nådens motstandere og foraktere.

§ 115.  Forsoningen og syndenes forlatelse (rettferdiggjørelsen).

Skriften skjelner meget nøye mellom at syndere er blitt forsonet og at de er blitt rettferdiggjort for Gud.  Bare når vi har erkjent denne forskjell klart, har vi funnet nøkkelen til å forstå Guds nåde rett.  

2.Kor.5,18.19;
Kol .1,20. 22;
Rom.5,10;

Rom.3,26;
Rom.1,17;
3,22;5,1; 10,6;
Gal.3,8;
Fil.3,9  

Kol.2,13;  

Vi legger først merke til Skriftens måte å uttrykke seg på: Om forsoningen heter det at Gud  forlikte oss med seg selv ved Kristus," forlikte verden med seg selv i Kristus, "vi ble forlikt med Gud ved Hans Sønns død," "Gud forlikte alle ting med seg ved Hans korses blod," "Gud har forlikt dere i Hans jordiske legeme ved døden" (uttrykkene "forsone" og "forlike' er tilsvarende).

Om rettferdiggjørelsen heter det: "Gjør den rettferdig (frikjenner, tilgir) som har troen på Jesus."  Derfor kalles også syndenes forlatelse likefrem for "rettferdigheten av tro."

Av denne uttrykksmåte ser vi klart: 
Forsoningen er noe som er skjedd med hele verden under ett i Kristi død på korset i og med at alle mennesker og alle slekter til alle tider ble sammenfattet i Ham.

Rettferdiggjørelsen derimot er noe som utelukkende skjer med hvert menneske enkeltvis i og med at det ved troen mottar Guds nåde (formidlet ved Ordet og Sakramentene).

I kraft av forsoningen er det ikke gitt noen syndsforlatelse til verden som helhet.  Vi må med Skriften tale om en "verdens-forsoning," men det er utelukket å tale om noen "verdensrettferdiggjørelse."

Verdensrettferdiggjørelse ville være det samme som at verden hadde fått syndenes forlatelse ved Kristi død, slik at de som gikk fortapt ved sin vantro, de gikk fortapt med forlatte synder.  En slik tankegang tilintetgjør fullstendig det personlige barnekårs grunnlag som syndenes forlatelse i virkeligheten er, og utelukker frelsesvisshet i kraft av syndsforlatelse, og muliggjør at det menneske Gud kaller "levendegjort" ved tilgivelse av "overtredelse" allikevel skulle gå fortapt på tross av syndenes forlatelse - kort sagt: en verdensrettferdiggjørelse vil gjøre ende på alt som heter personlig kristendom og personlig barnekår.

Joh.  3,16-17.

1 Kor.3,11ff. 

Rom.5,8.

Hva er det da forsoningen gir og skjenker vérden, når den ikke gir syndenes forlatelse?

For det første gir den verden den herligste åpenbaring av Guds kjærlighet som dekker og skjuler den mot vreden og fortapelsens nødvendighet.

For det annet er forsoningen det faste grunnlag for at Gud ubrutt kan handle med sin skapning i kjærlighet, uansatt denne  skapnings personlig-etiske kvalitet.

For det tredje gjør forsoningen det mulig for Gud at Han uten å krenke sin egen hellighet kan søke omgang og samfunn med syndere, og innby og dra dem til seg akkurat slik som verden nå engang er.

For det fjerde opphever forsoningen at fortapelsen er nødvendig (syndighetens lovmessighet: av synd følger død); og åpner den personlige frelsesmulighet (barnekår av nåde: den som tror på Sønnens fullbrakte verk, har livet).

Dermed er forsoningen selve forutsetningen og det uforgjengelige grunnlag for personlig frelse, forutsetningen for at Gud kan rettferdiggjøre den enkelte.

Vi kan formulere denne forskjell mellom forsoning og rettferdiggjørelse på følgende måte:
Forsoningen faller sammen med Guds Sønns menneskevorden, lidelse og død; for med det blir alt vårt tilegnet og tilregnet Kristus.  Rettferdiggjørelsen faller sammen med at en synder blir antatt som Guds barn ved benådning; for med det blir alt som Kristus er og har tilregnet og tilegnet synderen.  I budskapet: "alt vårt er Hans" sammenfattes forsoningen; i budskapet: "alt Hans er vårt" sammenfattes rettferdiggjørelsen, gjenfødelsen og helliggjørelsen.  Kort sagt: barnekåret.

Hebr. 9,21.22;
Jvnf. 2.Mos. 29,21;
3.Mos. 8, 15.19.23-24;
16,14-16.1
18-19.;  

§ 116.  Forsoningens altomfattende betydning (universalitet). 

Det fortjener særlig oppmerksomhet at Skriften sier "alle ting er blitt forlikt med Gud ved Hans korses blod."

Dette trekk i Kristi forsoningsverk svarer til at det i de GT. ofringer skjedde en forlikelse (forsoning) ikke bare for mennesker, men overhode for alt det mennesker brukte i sitt jordeliv og i sin gudstjeneste:  Templet, alteret, alle redskaper i templet ble oversprengt med blod;  "nesten alt blir etter Loven renset med blod."  Ved denne blodbesprengning skjedde en helligelse, dvs. innvielse til tjeneste og bruk for Gud.

I lys av disse forbilder gjelder det da om Kristi forsoningsverk:  
Ved Kristi soningsblod er det i Guds øyne, for Guds åsyn skjedd en oversprengning til helligelse av uten videre alt det skapte, for at uten videre alt det skapte ved Kristus skal være innviet og gjort brukelig til å tjene Gud.  

Rom.8,28;  

Av den grunn kan overhode intet skapt skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus.  På den annen side kan alt det skapte tjene Gud i vår salighetssak.  Derfor sier Ordet: "Alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud."

Gud kan bruke, og bruker, alt det til sine barns og til sitt Rikes gagn og vekst.  Kraften i Kristi soning vigsler alt til å bli midler for Guds nåde og Guds Evangeliehusholdning.

Efes. 5,20.  

Rom. 8,1.

Dette gir oss det rette lys over lidelsenes plass i Guds verdenshusholdning.

I kraft av Kristi soning bruker Gud alle lidelser til det gode for oss (Evangeliehusholdningen).

Motgang som medgang, sorg som glede, trengsel som ro, sykdom som sunnhet, hunger som overflod, krig som fred, fattigdom som rikdom, død som liv, det onde som det gode - alt, uten videre alt, kan og må tjene Guds barn til gode i kraft av Kristi blods innvielse.  Derfor formaner også apostelen til at de kristne "sier Gud og Faderen takk for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn."

På den annen side må vi huske på om det som er tidligere fremstilt at alle ting som er viet ved Kristi soningsblod, allikevel på ny ved Guds dom og vrede over vantro blir midler til å forbitre og forherde mennesker, når vi vender oss bort fra den korsfestede Herre.

§ 117.  Forsoningen i Kristus som Fredspakt.

Ut fra det gammeltestamentlige forbilde om Nådepakter og Lovpakter (se §§ 55-57, kap.12) er Jesu Kristi person og verk i seg selv Guds Nådepakt med hele verden, et Guds "Fredsforbund" med den verden som Han har skapt.

Forsoningen i Kristus bærer alle Nådepaktens kjennetegn:
Det er en ensidig pakt.  I den binder Gud og forplikter Han alene seg selv ved frie, uavtvungne løfter og ubetingede tilsagn om uendelig velsignelse.  Til denne pakt innbyr, kaller, drar og lokker Han ved paktens egne "tegn," dvs. ved forkynnelsen av Evangeliet og forvaltningen av sakramentene (Dåp og Nattverd).  Og Han lover og forplikter seg selv til gjennom disse tegn å virke det nådeliv Han gir i Kristus.  Han knytter derfor ingen betingelser til sin Nådepakt om hvordan syndere må være personlig­etisk for å leve i samfunn med Ham.  Han begrenser enhver betingelse til en oppfordring om at vi skal bruke tegnene på Hans Fredspakt med oss, dvs. Ordet, Dåpen og Nattverden.  

Dette Fredsforbund som Gud på denne måten har inngått med menneskeslekten i Kristus, kan derfor ikke omstøtes ved noen synd eller skrøpelighet.  Før må himmel og jord forgå, før Gud i Kristus skulle støte fra seg en synder som hører og tror på Evangeliet om at Kristus dekker og skjuler ham mot enhver dom.  

1.Kor.1,18;    

2.Pet. 2,1.

1.Kor.1,18;
Rom.l ,16;

l.Kor.1,24;  

Jes.55,11.  

Gal.2,16;  
Rom.10.17;
Efes.l,13;
Gal.3,2;
Jvnf.Act.10,43;
Hebr.13,9;
1. Tess.1,6;
Efes.6,15;
1.Pet.l,23.3
Rom.5,l-2;

1.Kor.2,2.

Gal. l, 8-10.  

§118.  Forsoningsbudskapet som dårskap og som kraft. 

Gud har selv sagt til oss at dette budskap om Kristi soningsverk er "et anstøt for jøder," dvs. Evangeliet er et anstøt for det naturlige moralske menneske slik det er i sin loviske innstilling om å frelse seg selv.  Og Evangeliet er "en dårskap for grekere," dvs. for det naturlige menneskes rasjonalistiske innstilling om bare å gå med på det som kan innordnes under dets fornuftsresonnementer.  "Ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt," for dem som forakter og nekter "den Herre som kjøpte dem" - Men det selvsamme "Ord om korset" er "en Guds kraft for oss som blir frelst."  Dette "Ord om korset" er nemlig ett og det samme som "Evangeliet."   Og i Evangeliet formidles og virker Guds kraft etter Guds visdom.

Det er en forunderlig sannhet som vi aldri nok kan understreke, og aldri kan bli trette av å gi akt på:  Ordet, forkynnelsen, altså tale med menneskelige ord om forsoningen er kraft, dvs. er direkte virksomt og skapende.

Hvordan er det mulig?  Fordi det er Guds Ord. Noen annen forklaring gis ikke.

Hva det virker, fremgår klart av Skriften, så vel som av erfaringen: det skaper tro og overbeviser om nåden. Det meddeler Guds Ånd til personlig eie. det styrker hjertet.  Det gir glede i Guds Ånd. Det gir ferdighet til kamp. Det gjenføder, og virker et levende håp. Det gir fred med Gud, nådestand og stadig fortsatt adgang til nåden.

Derfor sier apostelen at han "ikke ville vite noe annet iblant eder uten Jesus Kristus og Ham korefestet," likesom han endog forbanner enhver, til og med engler fra himlen, som måtte ville forandre noe og trekke noe ifra i dette Guds fredsforbund med syndere i Kristus.

Til slutt skal vi bare bemerke - det blir utførligere fremstilt senere - at mennesker bare blir rettferdiggjort og antatt til Guds barn idet de hører om og tror forsoningen. Vi får syndsforlatelse hos Gud ved å tro på det som er syndsforlatelsens grunn og forutsetning.  På samme måte blir mennesker delaktige i vissheten om personlig frelse og barnekår ene og alene ved troens erkjennelse av forsoningens universalitet: idet vi tror oss inkludert i dette verk, er vi alt skjenket dens frukt: nådestand.  Å erkjenne det, er frelsesvisshet.  

Åpb.17,14.

Fil.2,6-11.

Johs.18, 36-37;

Mt. 28,18.
Salm.8,7;
Efes.l,22;
l.Kor.15,27;
Hebr.3,8.
Johs.5,27; 5,22; 
Jvnf. Act.17,31;
10,42

Mt. 25,31ff. 

Åpb.19,13f  

§ 119.   Jesu Kongeembete.

Skriften understreker meget sterkt at det er "Lammet", dvs. Stedfortrederen, som er den evige Konge.

"Lammet skal seire, fordi det er Herrers Herre og Kongers Konge."  Det er den fornedrede Jesus Kristus, Han som i sitt kjøds dager uttømte seg for enhver Herre- og Kongeskikkelse, som er blitt opphøyd over alt som er høyt, og har satt seg ved Majestetens høyre hånd.

Også i sin fornedrelsestid, under jordelivet, var Jesus Konge.  Men han lignet i denne tid en konge som reiser "inkognito," dvs. en som vel er Konge og har all kongelig makt og herlighet, men avlegger sin verdighets bruk, og er som alle andre mennesker.  Dette "inkognito" opphører i og med Hans oppstandelse og opphøyelse.  Skriften vitner sterkt om dette Jesu Kongeembete.

Når den kaller Kristus Jesus "Konge" og "Herre," da menes med det at Kristus har i sin hånd overfor den hele verden den styrende og dømmende makt, og Han er den høyeste anfører i strid.

Om den styrende makt har Jesus vitnet selv: "Meg er gitt all makt i himmel og på jord."  Faderen har lagt alt under Hans føtter, og ikke unntatt noe.

Om Hans dømmende makt: "Faderen har gitt Sønnen makt til å holde dom." "Han har gitt Sønnen hele dommen".

Jesu Kongemakt åpenbares altså i verden og i historien derved at Han styrer tidens og slektenes gang, og Han skal ved sin gjenkomet og verdensløpets ende åpenbares som Dommer over alle levende og døde.

Jesu Kongemakt åpenbares også ved at Han er "Anføreren" i strid: Hans kledebon er dyppet i blod, og Han kalles Guds Ord; på sin lend og sitt kledebon har Han skrevet navnet "KONGERS KONGE, HERRERS HERRE".  Med denne beskrivelse av Kristus siktes det til at Han fører sin stridende menighet i kampen mot dens fiende (åndelige, "ideologiske," politiske og kulturelle fiender av Kristus, respektive de kristne, kristendommen, kirken, misjonen).

Til et Kongeembete hører også et Rike, dvs. et område hvor makten utøves.  Dette Kristi Rike er aldeles ett og det samme som Guds Rike.  Da nå Skriften taler om "Guds Rike" i tre henseender, så er også Kristi Kongemakt i tre henseender eller områder? 

1) Guds universale Rike og Kristi universale Kongestilling,

2) Guds Nåderike og Kristi Nådemakt, 

3) Guds Herlighetsrike og Kristi Herlighetsmakt.

§ 120.  Guds universale Rike og Kristi Kongsmakt. 

Guds universale Rike har sine grenser der hvor Guds makt har sine grenser, dvs. at dette Rike omfatter overhodet alt det skapte.  Under Guds styre og makt, under Kristi Kongeembete ligger alle folk og tunger og ætter, ja, under Ham ligger endog Hans fiender.  Det gis intet "naturrike" av det skapte, intet "politisk" rike i historien, intet "forskningens og sannhetens rike" i kulturhistorien, intet "kunstens og det skjønnes rike," uten at det alt sammen må innordne seg i Hans universale Rike.  Ja, det gis intet "de onde ånders rike" engang, uten også det til slutt ligger som skammel for Hans føtter.

De nærmere detaljer i denne Kristi universale Kongsstilling i Guds universale Rike, har vi allerede gitt i vår fremstilling av Guds forhold til historien. (§§ 48-80, kap.10 - 16).  Alt som er sagt i dette avsnitt kan ses under synspunkt av den Kristi universale Kongsstilling som vi peker på her.

§ 121.  Guds Nåderike og Kristi Nådemakt.

I og med at Jesus ble verdens forsoner og stedfortreder, ble Han også hovedhjørnesten i et tempelbygg og grunnvoll for en riksdannelse, nemlig for det rike som i nærmere forstand er det særmerkte og egentlige "Guds Rike:" menigheten av troende, kirken av de gjenfødte, Guds folk av benådede syndere, Åndens nye Israel.  Og det er i forhold til dette "Himlenes Rike" at Jesu makt som Nådekonge åpenbares.  

Mt.28,18-20;

2.Kor.5,20;

Johs.15, 26;  

Hans Kongeverdighet i denne henseende åpenbares særlig ved at Han etter å ha fullført verdens forsoning:  

1) gir sine disipler, og gjennom dem alle troende, misjonsbefalingen, dvs. den kongelige befaling om å være sendebud i Kristi sted, og som sendebud erobre verden ved det åndelige våpen Ordet.

2) sender og utgyter fra Faderen Den Hellige Ånd for ved Ånden å iføre sine tjenere kraft og visdom, dugelighet og nidkjærhet, arbeidsutrustning og stridsvilje - til å erobre verden for Kristus.

Jesu kongelige nådemakt utøves således på grunnlag av Hans forsonings fredspakt med verden utelukkende gjennom Den Hellige Ånd, Ordet og troende vitner i Guds menighet her på jorden.  Da det nå er det vanlige i fremstillingen av troslæren å behandle nådemidlene (Ordet), kirke og trosliv under læren om Den Hellige Ånd, vil vi også følge denne skikk her. (Denne skikk skriver seg fra ordningen i den apostoliske trosbekjennelse).  Vi ønsker bare her å understreke sterkt at hele fremstillingen i det følgende hovedavsnitt kan og bør sees under det hovedsynspunkt at det er en fremstilling av Kristi kongsgjerning i Nådens Rike.  For det som etter Faderens virke er kall, dragelse og antakelse til Guds barn, det er etter Åndens virke helliggjørelse, og etter Kristi kongsgjerning en riksopprettelse og en riksoppholdelse.  I det følgende skal vi fremstille det under synspunkt av Åndens gjerning.

§ 122   Guds herlighetsrike og Kristi herlighetsmakt.

Når historiens løp er til ende skal Den Treenige Gud opprette sitt herlighetsrike på den nye himmel og den nye jord. Denne riksopprettelse ser Guds troende menighet fram til.  

Den er det levende håp, som vi vet vil bli innfridd og oppfylt ved Kristi komme.

Om dette herlighetsrike, og Kristi Kongestilling i det, skal vi tale utførlig i siste hovedavsnitt. For den alminnelige fremstilling av Kristi herlighetsstilling henviser vi altså dit.