Johs.12,31.

Åpb.12, 7ff;
12,13.

Kol.2,15;
jvnf.Mt.12,
28-29;
Hebr. 2,14;
jvnf.l .Mos. 3,15;

Rom.l,16.

Ef. 6,16.

På Golgata ble Satan avvæpnet.  Han ble beseiret av "Korsets fyrste."  Ved sin korsdød har Jesus frarøvet Satan hans våpen, ja mere: tilintetgjort ham selv idet Han "knuste hans hode."

De Skrifter vi har henvist til her, er alle sammen billedlige, og må derfor behandles med varsomhet, slik at vi ikke henfaller i altfor materialistisk forestilling om disse ting.  Det som disse billedlige uttrykk først og fremst vil si oss er dette: ved Forsoningen er Satans virkekraft blitt bundet, og han er uten egne, selvstendige midler idet Gud selv i Kristus har tatt hånd om alt det skapte, og dermed har Gud tatt hånd om alt det som djevelen kan bruke som sine midler.  Ved soningen har Kristus renset og helliget alle ting (jvnf. § 116, kap. 20), slik at alle ting kan tjene til gode og ingenting må tjene Satan.

Satans virkekraft er på den måten blitt rammet av en lammelse ved Kristi soning.  På hvilken måte kommer denne lammelse til syne historisk og psykologisk? Jo, i Evangeliets virkekraft! Den åndspersonlige lammelse som overgikk Satan i den personlige kamp mot Kristus i Hans lidelse, den blir opprettholdt av Kristus selv idet Han fra soningens stund legger hele soningens kraft i Ordet om soningen:  det som Golgata var for Satan personlig, er etterpå Evangelieforkynnelsen for hans virksomhet.  Båndet på Satan er Evangeliet.  For "Evangeliet er en Guds kraft til frelse," "troens skjold" (dvs. personlig tilegnelse av Evangeliet) slukker alle den ondes brennende piler.

Ut fra dette kan vi svare på spørsmålet om hvordan det virker historisk og psykologisk at soningen avvæpner og binder Satan.

Historisk bindes Satan der hvor Ordet gjennom misjonen og Guds troende menighet trenger fram.

Der hvor Ordet trenger fram på sin verdenserobring blir det åndskamp mellom det demoniske (repr. i hedensk sed og skikk, religion og overtro,  samfunnssyn og menneskesyn, forskjellige - slags ideologier) og det kristelige (repr. i kristelig sed og skikk, tro, menneskesyn, samfunnssyn osv.).  I denne åndskamp viser det seg om og om igjen at Evangeliet frigjør sjelene, opplyser fra mørket, binder det demoniske og skaper nye mennesker, ny tankegang, ny sed og skikk, "kristne folk."  "Kristne folk" er - noe disse "kristne folk" selv forstår sørgelig lite av i sin utakknemlighet mot Gud - nettopp slike folk i hvis folkeliv det sataniske er bundet i selve kulturlivet.

Med forfall og frafall i de "kristne folk" skjer etter hvert en Guds overgivelse av folket til Satan, altså en ny løsning av Satan i historien.  Følgene av denne Guds straffedom er klar nok (jvnf. § 80, kap. 16).

Act.26,18;

Jvnf. Job. 3,lfg.
Jer. 20,14ff.
Jer.15 ,19ff.

Jvnf. Act.5,3ff;
l.Kor.5, 4-5;
Luk.11 ,24-26;  

Psykologisk bindes Satan i det enkelte menneskes liv ved at det kommer til troen. For å komme til tro er det samme som å komme bort "fra Satans makt til Gud".

Satans bundethet på det sjelelige område viser seg fremfor alt deri  at det ikke finnes noen i hele verden eller utenfor et menneske, som er i stand til å skille det fra Gud eller virke slik på det at dets trosliv tar virkelig skade på roten.  Selv det dypeste syndefall som et menneske kan falle i, etter å være benådet av Gud, det å forbanne Guds gjerninger, gå i rette med Gud ved å anklage Ham, selv dette kan ikke varig skade den sjel som i sitt hjerte atter hører Evangeliet og vender om til Herren.  Selv den dypeste anfektelse og åndelige smerte inntil fortvilelsens grad formår ikke å skille et menneske fra Gud, så lenge dette menneske hører og mottar Guds fredspakt i korsets blod.  Satans bundethet på sjelelig område belyses også av Evangeliets virkekraft (jvnf. § 118, kap. 20).

Det menneske som hårdnakket står imot Guds fredspakt i Kristus, og ikke vil omvende seg til Gud fra de synder Ordet vitner om for samvittigheten, det menneske blir allikevel til slutt - som en Herrens rettferdige straff - overgitt til Satan.  Det viser seg i forherdelsens grad og varighet om en sådan overgivelse fra Guds side er midlertidig, eller definitiv.  

Gal. 5,1;

Rom.7,l-6.

Gal.5,13.  

Jvnf. Rom. 3,31.

§ 124.  Kristi soningsverk og de såkalte adiafora. 

Kristi soningsverk har avgjørende betydning for en kristens hele moralerkjennelse, livsholdning, kulturinnstiling og syndsbegrep.

For å få klarhet her, er det to grunnleggende kjensgjerninger vi må ha for øye: for det første at en kristen i kraft av soningen stadfester Guds buds innhold og autoritet, og dernest at en kristen også i kraft av soningen er frigjort fra menneskebud.

Soningen innebærer altså den absolutte stadfestelse av Guds bud i innhold og autoritet. (NB! stadfestelse er ikke identisk med oppfyllelse).  Visstnok gir forsoningen oss frigjørelse fra Loven:  Evangeliet likefrem opphever frelsesverdien, vår fortjeneste og ære ved å leve etter Loven, og avskaffer at det å oppfylle Loven er betingelsen for å bli frelst, og umuliggjør selve lysten og motivet i vårt hjerte til å ville frelse oss selv.  Men forsoningen gir ingen "frihet for kjødet", dvs. gir ingen som helst tillatelse til å tenke eller handle i strid med Guds bud, virker ingen lyst til å hengi seg til et egoistisk selvstyrt liv, og den skaper intet motiv til å forakte innholdet og meningen i Guds lov og bud.  På den måten stadfester altså en kristen Guds lov. 

For det annet frigjør forsoningen den troende i forhold til menneskebud og menneskevedtekt.  Den gir de troende samvittighetsfrihet med hensyn til hvordan de skal omgåes alle adiafora.  

Kol.2,16.
Kol.2,23

Jvnf. Kol. 2,21.  

Jvf.Rom.14;
1 .Kor. 10,27ff.  

Allerede i sin profetiske virksomhet førte Jesus skarp kamp mot menneskebud som trengte inn i forholdet til Gud. Slike menneskebud er enten direkte falske (jvf.Mt.5,43; Mrk.7,7-13) eller misvisende og forvrengende (jvnf. Mt.5, 21ff; 23,4-5) eller vilkårlige og oppdiktede (jvnf. Kol. 2,16-23).

Som slike menneskebud nevner Skriften uttrykkelig alle slags forskrifter og vedtekter om "mat og drikke" (hva som skal etes og drikkes, og hvordan en skal ete og drikke), om "høytider" (altså om festdager, fridager o.l. av nasjonal eller religiøs art), om askese (faste, selvplaging, avhold fra visse slags mat og drikke, sølibat, simpel klesdrakt), og ikke så få andre ting.  Som menneskebud må i sin alminnelighet regnes alle bud som handler om mat og drikke, seder og skikker; klær og opptreden uten uttrykkelig og klar begrunnelse i Guds Ord.

I alminnelighet kan det vel sies at evangeliske kristne har erkjent og tilegnet seg friheten i Kristus fra menneskebud, i og med den åndelige bundethet til Guds Ord.

Annerledes ligger det an med de såkalte "adiafora".

Med et "adiaforon" menes en såkalt "mellom - eller middelting" som Guds Ord overhodet ikke sier noe om, men som enhver troende mer og mindre blir nødt til å ta en viss stilling til i sin samvittighet   for eller imot -, fordi vedkommende ting får avgjørende betydning for hans trosliv.

Over alt og i alle livsforhold støter en kristen på slike adiafora.  I hovedsaken er de av to slag: adiafora på det moralsk-religiøse livsområde (også kalt kirkelige adiafora) og adiafora på det kulturelle livsområde (også kalt sosiale adiafora).  Vi må også understreke at adiaforas art, antall og omfang varierer meget sterkt fra folk til folk, fra landsdel til landsdel, fra generasjon til generasjon, fra et århundre til et annet, fra det ene kirkesamfunn til det annet.  Dette gjør det umulig å trekke noen absolutt grense mellom menneskebud og adiafora:  svært ofte vil adiafora være det samme som menneskebud.  Felles for alle adiafora er som regel at de volder strid om utvortes og mindre vesentlige ting. I aposteltiden var det et stridsspørsmål (adiaforon) mellom hedningkristne om de kunne kjøpe eller ete kjøtt son ble solgt i forbindelse med ofringer til avgudene.  I reformasjonstiden ble det et stridsspørsmål mellom katolikker og protestanter om det å være munk (frivillig fattigdom), leve ugift (sølibat), legemlige øvelser, rituelle seremonier i kirkene, bruk av bestemte liturgiske klær o.l.  Med pietismen er det innenfor den protestantiske kristenhet blitt et stridsspørsmål (et adiaforon) om hvordan en kristen skal forholde seg til verdslige fornøyelser som dans, kortspill og teater o.l..  Med den nyere reformerte helliggjørelsesbevegelse   (metodister, pinsevenner o.a.)  er det blitt et stridsspørsmål (adiaforon) om en kristen kan drikke vin, røke tobakk, gå i selskap hos verdslige mennesker, delta i det politiske liv osv.

Også på andre områder og i andre henseender er det blitt adiafora-spørsmål.  Således har den moderne ny-protestantisme (best kjent hos oss under navnet "liberal teologi") gjort endog "dogmene" (den rette lære) til adiafora, dvs. stridsspørsmål som enhver må ha lov til å stille seg fritt til, ja, en prest i en konfesjonsbundet kirke skal endog ha frihet til å virke som prest selv om han fornekter hele den kristne tro og hyller en buddhistisk eller hinduistisk oppfatning av tilværelsen.

Med de såkalte "adiafora" møter det oss en dobbeltvanskelighet.

1. Hvordan avgjør vi overhodet om en ting med rette kan kalles adiafora? - Når endog den "rene lære" kan relativiseres til et adiaforon, så blir det påtrengende nødvendig å finne et kjennemerke på det som virkelig er et adiaforon i bibelsk mening.

2. Hvordan skal vi som kristne stille oss til de ting som virkelig er adiafora?  

5.Mos.4, 2; 
l Kor. 4,6.

Jvnf. 1 Kor. 10,11.

Rom. 14,14.20.

Act. 10,11-15.

Som svar på det første av disse spørsmål, nevner vi:

Intet som har Guds klare Ord for seg eller mot seg  er noen mellomting (adiaforon).  Der hvor Skriften vitner for eller imot, har en kristen ingen frihet! Ellers kan han ikke si med sannhet om seg selv at han vil vandre i Guds Lov.  Her bøyer alt Guds folk seg.

Heller ikke er det som lar seg forklare og belyse ved treffende forbilder i Skriften noe adiaforon. En kristens erkjennelse er bundet til de analogier (det tilsvarende til det vi opplever) som Gud har gitt oss i Ordet.

Etter dette er adiafora alt slikt som Skriften verken vitner direkte eller indirekte (ved forbilder) om.

På det andre spørsmålet: hvordan skal vi stille oss til de virkelige adiafora? - er svaret:  Vi stiller oss til adiafora i vår tid akkurat på samme måten (analogt) som apostlene stilte seg til det som var adiafora i deres tid. 

Den apostoliske holdning til adiaforon er gitt i to grunnsannheter:  Kristi forsoning og kjærlighetens lov. Ifølge Kristi soningsverk er alt i himmel og på jord renset, dvs. gjort brukelige for Gud som midler for Ham.  Derfor "er ingen ting urent i seg selv - alt er rent".

Som følge av Kristi soning er derfor den forskjell som Moseloven setter mellom rene og urene dyr, av pedagogiske grunner, opphevet: ifølge Kristus eter vi med god samvittighet f.eks. svinekjøtt. -  På tilsvarende måte gjelder det om de tekniske og kulturelle ting, som f.eks. musikkinstrumenter, medisiner, radio, fly, film, osv., om sosiale innretninger, som f.eks. embeter, stillinger, partier og politiske institusjoner osv., - intet slikt er urent eller ondt i seg selv, men kan fritt brukes for Gud. 

På tilsvarende måte gjelder om så vel kirkelige som sosiale og politiske skikker, seremonier, fester osv., i seg selv er intet urent og fullt brukelig for Gud.  Intet arbeid er urent, ingen tjeneste er ond i seg selv.  

Det som gjør tingene, tjenestene osv. urene og onde, er utelukkende de mennesker som bruker dem.  Hjertenes ondskap gjør tingene urene og onde, ikke minst på den måten at mennesket slett ikke bruker, men misbruker tingene.

La oss ta en analogi:  Likesom Guds navn er en pryd i de            troendes munn når de bruker det til å be, takke og love Herren, så er det samme navn en vederstyggelighet i deres munn som misbruker det.  På samme måten er det med alt: mat og drikke, klær og innbo, tekniske instrumenter og midler, kulturelle institusjoner, sosiale og politiske innretninger, aviser, radio, sprengstoffer, kjemikalier osv.:  en velsignet ting i hendene på dem som bruker slikt rett, en forbannet ting ved alle dem som misbruker dem.

Om en ting blir misbrukt, er den derfor på ingen måte forkastelig i seg selv.  Men nettopp her oppstår de stadige samvittighetskonflikter for "de svake": de er ikke i stand til å skjelne mellom misbruk og tingen i seg selv, derfor forkaster de ikke bare bruken, men tingen selv; eller de tar anstøt av at tingen overhodet blir brukt. -  På den måten oppstår en mengde samvittighetskonflikter blant "svake" kristne, og vi få stridsspørsmål reist omkring nær sagt hver eneste ting i verden som mennesker kan bruke.  Noen holder på bruken til det ytterste, en del forkaster bruken med voldsomhet.  Den ene står imot den annen.  

l Kor. 10,22ff.

8, 8 ff;
Rom.14

Rom.14,21.

Rom. 14,23;  

I alminnelighet må det sies at grensen mellom det å bruke en ting og å misbruke den, kan være flytende og er et subjektivt skjønns- og vurderingsspørsmål.  Derfor gjelder det i forhold til ethvert adiaforon at den kristelige frihet prøves og bevises ved at den enkelte kristen er villig til å oppgi bruken, likesom han også på den annen side er villig til å fastholde den, selv om det skulle koste noe: den fullstendige indre frihet i forholdet er hovedsaken.  Det som en ikke kan oppgi, har makten over en.  Det som en ikke vil holde fast ved, har ingen verdi for en.  Intet skal ha makten over en kristen - uten Kristus.  Alt får sitt verd fra troen som bærer det.

Hvorvidt en kristen alltid skal være forpliktet til å avstå fra å bruke og omgås mellomting som "er til anstøt," kan diskuteres.  Paulus formaner den kristne til den ytterste hensynsfullhet på dette punkt.  Men vi må understreke at hans ord i de tilfeller Skriften fremstiller for oss bare vil være råd, ikke er pålagt plikt.  Det kan ikke være tvil om at det bak mange såkalte adiafora skjuler seg en hel hær av menneskebud. Og det er ikke en kristens plikt å etterkomme slikt. Undertiden blir det plikt å motsette seg dem.  Men ofte er det rådelig for freds og kjærlighets skyld å etterkomme dem.

Når f.eks. den kristne avholdsmann gjør det til synd overhodet å bruke vin, da er det menneskebud.  Når den høykirkelige ritualisme gjør det til synd å omgås en alterboks seremonielle forskrifter med noen frihet, da er det også menneskebud, osv.

Overfor ethvert adiaforon gjelder som åndelig prinsipp:

Det som vi ifølge Kristi Ånd kan gjøre og delta i med god samvittighet, det gjør vi - dog alltid under rimelig hensyn til våre medmenneskers føle- og tenkemåte   Og vi må aldri gjøre en slik bruk av vår kristelige frihet, at det kan føre andre "svake" kristne til å gjøre større bruk av deres kristelige frihet enn de egentlig har samvittighet til.