Til liv ved død

2 Kor 4:10 - 15

   10 Alltid bærer vi med oss Jesu død i vårt legeme, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. 11 For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. 12 Så er da døden virksom i oss, men livet i dere. 13 Men siden vi har den samme troens Ånd, slik det står skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg! - så tror også vi, og derfor taler vi. 14 For vi vet at Han som oppvakte Herren Jesus, Han skal også oppvekke oss med Jesus og stille oss frem sammen med dere. 15 For alt dette skjer for deres skyld, for at nåden må bli rik og virke rikelig takksigelse fra så mange flere, til Guds ære.

   Det første som springer oss i øynene her, er jo hvor totalt dette skiller seg fra mye av den kristendomsforståelse som råder i dag. Ja, det er jo faktisk helt motsatt! Og da skal vi være på vakt og ta det inn over oss, for det er en apostel som forkynner her. Og altså, i motsetning til mye av det vi får presentert i dag, taler han om liv gjennom død.
   Jesus talte jo om hvetekornet som måtte falle i jorden og dø, om det ikke skulle bli bare det ene korn. (Joh 12:24). Det var jo noe særskilt når det gjelder Jesus. Om ikke Han «falt i jorden» og døde, ville det ikke vært noen kristendom, noen frelse, noe evig liv og salighet. Han er førstegrøden - og Hans liv er det som også er vårt liv - det nye. Men for at dette livet skal få vokse frem i oss, er det også noe som må dø - nemlig du! Det som kalles det gamle menneske eller kjødet. Kjødet det er jo en betegnelse på det falne menneskets vesen. Det er i virkeligheten en forskrekkelig «gjøkunge» som ville skyve Gud selv ut av redet om det bare fikk anledning til det. Hør bare hva de «fromme» jøder sier, når det går opp for dem hvem Jesus egentlig er: «Men da vingårdsmennene så sønnen, sa de seg imellom: Dette er arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel, så kan vi overta arven hans!» (Matt 21:38; Mark 12:7: Luk 20:14).
   Ser du? De ville ha Guds rike for seg selv! De ville ikke engang dele med Herren! Tror du slikt skjer i dag? Er det Herrens vilje vi er opptatt av? Er det ikke heller slik at den enkelte organisasjon, det enkelte kirkesamfunn, og det enkelte individ lager seg sin egen kristendom, og ved det kaster Herren selv ut av vingården?
   Laodikeamenigheten som vi møter i Åpenbaringsboken er et sterkt eksempel på dette - de var så strålende fornøyde med sin kristendom, men Herren sto altså utenfor og banket på døren. En menighet som ikke ville dø for å leve! Hvordan er det da i ditt liv? Er du villig til å dø fra ditt eget for at Jesu liv må vinne frem i deg? En kan jo spørre: Er du villig til å gi slipp på noe som helst for dette nye livets skyld?
   Nå taler vi til kristne. Nå taler vi til dem som allerede har dette livet i seg. De andre må jo først komme til Herren for å få liv!

   Det er jo ikke noe populært budskap i kristenheten i dag dette - vi vil ha både i pose og sekk, vet du. Det er blitt slik. At det ikke er populært blant verdens mennesker, det kan vi jo forstå - men heller ikke midt i menigheten ofte! Skriften beskriver da også endetidens kristenhet på denne måten. I 2 Tim 4:3, skriver apostelen: «For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem.»
   Ser du? De velger seg sin egen kristendom etter eget forgodtbefinnende. Gud er avsatt!
   «Alltid bærer vi med oss Jesu død i vårt legeme, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. Så er da døden virksom i oss.» (v.10-12a).
   Jeg vet ikke om dette klør deg noe særlig i øret, men dette er altså den sunne lære.

   Er det ikke slik for deg, som har levd som en kristen i mange år, at du er inderlig lei av dette som stammer fra det gamle mennesket? Alt dette som bare vil sitt eget, og har det som det mest naturlige å bryte Guds bud. Samtidig har du en dyp og inderlig glede i dette, at du har fått del i et nytt liv i Jesus Kristus, din frelser og Herre. Et liv som aldri forgår, syndenes forlatelse og en vedholdende renselse fra all synd. Dette tunge - dette som med rette vil fordømme deg alltid, for alt dette som bor i ditt gamle menneske, det oppveies i mange fold av det nye som er gitt deg, og som Den Hellige Ånd stadig minner deg om ved Ordet. Ja, se da lever du nettopp i dette som apostelen beskriver her i teksten. Det som hører kjødet til utleveres til døden, så det nye menneske kan vokse frem.
   Det er jo det apostelen forkynner her. Det ene forutsetter det annet. Og på den annen side - dess mer du får leve ut ditt eget, og vokser i det, dess mindre får du del i det nye, den glede, fred og salighet som følger med det. Kun et gudfryktighets skinn! Det vil si, uten rot i virkeligheten!

   Men nå peker apostelen også på noe mer her - å få leve i denne sunne lære, vil ikke bare føre til liv for deg, men også for andre: «Så er da døden virksom i oss, men livet i dere.» (v.12).
   Dette er altså også en forutsetning for å bli et redskap til å bringe dette livet videre til andre. Skal jeg kunne forkynne dette i Ånd og kraft - med full overbevisning - ja, så må jeg jo leve i det selv!
   Og Paulus, som vi møter her, han var overgitt i Herrens hender - han visste at den nåde han hadde fått fra Gud, den hadde han ikke fått for å leve ut sitt eget, men for at han skulle forkynne evangeliet. Derfor sier han også: «For om jeg forkynner evangeliet, så er det ikke noe å rose meg for. Det er en nødvendighet som ligger på meg, for ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!» (1 Kor 9:16).

E.K.

   Til dette var det jo han fikk nåde! Ikke så at Paulus ble utvalgt til å være noen trell for Herren i den negative forstand - nei, hør bare hva han vitner, blant annet: «Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han som elsket meg og gav seg selv for meg.» (Gal 2:20).
   Han som elsket meg! Ja, hadde en slik kjærlighet til meg, at Han gav seg selv for meg! Og som han sier i Fil 1:23: «Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre.»
   Det er ikke noe alminnelig Herre-trell forhold du møter i disse ord av apostelen. Nei, det er aldri noe tap å følge Jesus. Denne avkledning og avleggelse - eller dødelse om du vil - av det gamle menneske, skjer nemlig ved at Jesus blir mer og mer åpenbar for deg. Han vokser og du avtar!

   Det er så mange som strever med å legge av seg så mange ting - og så opplever de at det slett ikke lykkes - nei, det blir heller som å helle bensin på bålet ofte. Det blir bare verre. Fristelsen blir bare større. Nei, vi kommer til Jesus med det, ikke sant? Han som elsker oss, og gav seg selv for oss. Det er der det mister sin glans og sin kraft. Jesus er den som vil deg vel, forstår du - men det er så vanskelig for deg å forstå, at det skulle være noen velsignelse i å miste ditt eget, ikke sant? Derfor er gjerne din bønn: Jesus hjelp meg! Hjelp meg til å bli slik og slik. Gi meg kraft og støtte så jeg kan ...!
   «- så jeg kan!» Ja, det er nettopp saken! Det hadde smakt meg så mye bedre om jeg hadde kunnet stille med noen seier - om det så skulle være ved Guds hjelp, ja, så var det da noe. Men å måtte komme like fattig alltid, og ha sitt alt i en annen - å nei! Kjenner du hvordan det gamle menneske krymper seg overfor et slikt budskap? Og der hvor det overhodet ikke er noe lutret liv, der slår det ut i regelrett opprør, og som vi har sett så ofte - forfølgelse! Og det er ikke noe underlig ved det - det møter jo sin dødsdom!  Det er som et menneske som stiller seg frem for en domstol overbevist om å få noen ros og anerkjennelse, og så får det en dødsdom i stedet. Ikke rart det blir reaksjoner.
   Men du - du har vel kommet til sannhets erkjennelse og blitt frelst, er du ikke? Det er vel derfor du er her nå? Da kjenner du vel til den veien jeg har talt om i dag? Ja, du kjenner den godt!

   Hvis du skal ta frem de ting som betyr mest for deg her i verden - hvilken plass kommer Guds rike på da? Ja, det er ofte ubehagelig å møte sannheten, men det er nødvendig! Kristenlivet er ingen hobby! Det gjelder liv eller død - evig liv eller evig død! Jesu favn er åpen! Veien oppad er fri! Den er banet ved Jesu vunder og sår - de Han fikk for deg. Og ikke fordi du var så verd å berge, men for dine synders skyld! Han er den som elsker deg - tross alt - og gav seg selv for deg. Han er den som endatil kalte Judas sin venn!

   Kanskje er det slik i ditt liv, at du er i behov av å vende blikket mer mot denne velsignede frelser og Herre, enn hva du til nå har gjort? Bli hjertelig klar over hvem Han er, Han som har kjøpt deg fri med sitt blod, og se alt annet i forhold til det.
   Om du var en som kun hadde levd for å tilfredsstille egne lyster og behov, uten den minste tanke på Ham som har kjøpt deg så dyrt - hvordan er det da mulig at du nå kalles til en evig himmel og salighet uforskyldt av nåde? Svaret er gitt! Svaret er Ham som kaller på deg! Lær Jesus mer å kjenne, det er det største som kan skje deg her i livet!
   «For vi vet at Han som oppvakte Herren Jesus, Han skal også oppvekke oss med Jesus og stille oss frem sammen med dere.» (v.14). Se hvilket mål Han har satt for deg! Du vil vel ikke gå glipp av dette? Å bli oppvakt fra døden i Jesus, i en evig salighet! Gud, Faderen, skal gjøre det, leser vi, med alle som har tatt sin tilflukt til Sønnen - til Hans frelsergjerning på jord.
   Og så slutter teksten med dette: «For alt dette skjer for deres skyld, for at nåden må bli rik og virke rikelig takksigelse fra så mange flere, til Guds ære.» (v.15). Herren vil ha huset fullt! Og døren heter Nåde! Nåde for Jesu skyld! Å, at dette skal være så vanskelig for mennesket! Det viser hva som virkelig bor i mennesket.

   Men så er det ikke noen av oss som har fått del i dette ved noe av oss selv, men som vi leser her: «Vi har den samme troens Ånd.» (v.13). Vi har fått troens Ånd ved hørelsen av Guds ord! Takk Gud!