Paulus har vært ute og sådd og høstet. Det har blant annet ført til denne menigheten i Korint. I Guds ord finner vi det vi kaller høsttakkefest - man takket Gud for den grøden man fikk høste inn, men var det stor grunn til å takke Gud for korn og most, så var nå grunnen mye, mye større, til å takke Gud for mennesker. For sjeler. Og det gjør da også apostelen, som vi hører det her: «Jeg takker alltid min Gud for dere, for den Guds nåde som er gitt dere i Kristus Jesus.» (v.4).
   Jeg takker alltid! Han så virkelig stort på denne frukten av Guds ords forkynnelse. men merk deg at han her ikke takker dem, han takker for dem. Han takker Gud for dem. Og hva er det han takker Gud for? Jo, for den Guds nåde som er gitt dem i Kristus Jesus!
   Han takker for nåden! Det er nåden - Guds nåde - han ser som grunnen til at denne menigheten er til. Det er altså denne Guds nåde alene, som er grunnen til hver eneste sanne kristen på denne jord. Og kaller man seg en kristen av noen annen grunn enn den nåde som er gitt oss i Kristus Jesus - ja, så er man ingen kristen, men en falsk bekjenner med en falsk bekjennelse! Man sier seg altså å være noe man i virkeligheten ikke er.
   Men altså, fordi dette alltid er årsaken til kristenliv, takker ikke Paulus de kristne for den tilstand de er i, som om det var noe å rose dem for, men han takker Gud!

   Ja, det er kristenlivets fødsel - den skjer ved Guds ord. Sannhets ord, som han skriver, apostelen Jakob. (Jak 1:18). Det er altså nådeordet som bevirker den nye fødsel. Fødselen ovenfra, som det kalles. Født av Gud!
   Men hva da med veien videre? Det er vel noe annet som må bevirke det? Da beror det vel på oss? På ett vis kan vi si det, at det beror på oss - men her skal vi være forsiktige, for det er her det er snart å gå seg vill!
   Guds ord kommer med noen sterke formaninger til oss her - og vi skal ta for oss noen av dem. Først Jesu alvorlige ord til oss: «Se til at ikke noen fører dere vill!» (Mark 13:5). Se til! Se du til! Her legges det jo noe på deg. Men å bli ført vill, det er jo å bli ført bort fra noe - ut av noe du nå er i. Før du ble en kristen, da var du jo nettopp villfarende. Du kjenner ordet: «Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei.» (Jes 53:6). Men, sier Ordet om deg som er kommet til tro: «Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod.» (Ef 2:13).
   Ved Kristi blod! Det var altså ved det du kom nær til. Da må jo også det å bli ført vill, være å bli ført bort fra det. Eller at betydningen av det svekkes for deg. Eller at det kommer andre ting inn, som også gir deg frimodighet innfor Gud!
   Det står om Jesus i blant annet Mark 8:15, at Han bød dem (disiplene) og sa: «Se til å ta dere i vare for fariseernes surdeig og for Herodes' surdeig!» I det vi kaller 1930 oversettelsen av Bibelen leser vi i Luk 12:1: «Ta dere først og fremst i vare for fariseernes surdeig, som er hykleri!» Her lyder det noe sterkere, ikke sant? «Ta dere først og fremst i vare for...!» Og så står det at denne surdeigen er hykleriet.
   Leser du grunnteksten, vil du se at ordet for hykleri og skuespill, er det samme. Altså, i det øyeblikk du går ut over det du virkelig er, driver du et skuespill. Det er med andre ord - hykleri!
   Apostelen Johannes skriver til menigheten: «La det som dere har hørt fra begynnelsen, bli i dere. Dersom det dere hørte fra begynnelsen, blir i dere, da skal også dere bli i Sønnen og i Faderen. Og dette er løftet han gav oss: det evige liv.» (1 Joh 2:24-25).
   Og hva var det Apollos vannet med? Nå har vi ikke noe ord av Apollos, men vi forstår det ut fra hva Paulus forkynner i 1 Kor 2:2: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.»
   Nei, det er klart, vi skal ikke svikte Guds ord, sies det gjerne, når slikt kommer på banen - vi skal bare bruke ting til å få folk inn under hørelsen. Ja, da bør det iallfall vises stor forsiktighet, for det er fare for at folk blir sittende igjen med det som brukes for å få dem inn i forsamlingen, og ikke Ordet! Det Ordet som likesom skal snikes inn bakveien på et vis. Og kommer folk med i forsamlingen - det vil si, slutter seg til menigheten - uten å være født av Gud, ved Ordet, da er vi ute å kjøre, for de vil naturlig nok ønske å tone ned dette som de selv ikke er født ved, og kun kjenner som en dom over deres eget kristenliv.

E.K.

   Paulus taler jo til galaterne om dette, ved et forbilde: «Men vi, brødre, er løftets barn, likesom Isak. Men han som var født etter kjødet, forfulgte ham som var født etter Ånden. Og slik er det nå også.» (Gal 4:28-29).
   Hvordan forfølger de oss? Ikke nødvendigvis ved å gå direkte på oss - selv om heller ikke det er uvanlig - men ved å forfølge frelsesordet, ordet til dom og oppreisning. De vil hele tiden legge en demper på det! Og så kan det bli både kirkevekst og menighetsplantning, men om det er noe Gud kjenner igjen som sitt, se det er et annet spørsmål.

   Hva er det du klynger deg til i dag, med tanke på ditt kristenliv, og din evige skjebne? Er det ordet om korset? Ja, der vokser Gud rike frem! Det synes ikke slik, når jeg ser på meg selv, sier du kan hende. Nei, om du kunne se det, da var det neppe en vekst som var av Gud. Men du er bare blitt så avhengig av Jesus etter hvert, ikke sant? Så avhengig av nåden! Nei, du kan verken registrere eller konstatere noen vekst hos deg, men Jesus har vokst for deg! Se det er kornet som spirer og vokser seg høyt!
   Skal jeg bli fornøyd med min elendighet da? Nei, det skal vel godt gjøres. Men det er det som hele tiden driver deg til Jesus, ikke sant? Som Paulus sier: «Men Han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg.» (2 Kor 12:9). Og i 2 Kor 12:10: «For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk!»

   Du må være klar over det, at når Paulus her taler om skrøpelighet og svakhet, så var det ikke bare noe tenkt noe, men han følte og opplevde denne skrøpelighet og svakhet som svært så reell. Men i dette var han altså vel til mote - for han kjente Guds vei! Og han visste for visst og sant, at Herren aldri vil forlate den som flyr til Ham i sin svakhet, skrøpelighet og synd, men nettopp ta imot dem, og også bruke dem midt i deres svakhet og brist.
   Når alle menneskelige muligheter var ute, og lå i grus for Sara og Abraham, da - nettopp da - brukte Gud dem, og oppfylte sitt løfte. Og med det viste Han oss, at Han ikke er avhengig av naturen, men står over den. Når Han kalles Herren, så vil det si, at alt er underlagt Ham og Hans makt!

   Alt det som har med Guds rike å gjøre - det ser så skrøpelig ut i verdens øyne: En korsfestet mann for eksempel - ved Ham skal verden frelses! En flokk med ulærde fiskere, som klart hadde åpenbart sine skrøpeligheter på forskjellig vis - ved de skulle Han utbre sitt rike. En lærd mann - Paulus - må si om det: «Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For Hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus.» (Fil 3:8). Osv.
   Det er i tilfelle ikke din svakhet som er et hinder for Herren, men din styrke! Og så er vi altså så vrangsnudde at vi søker det som kun vil bli et hinder for oss - for vi tror instinktivt at det er dette Herren vil ha. Da skal vi lære av apostelen: «Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg.»

   Ja, det er visdom! Så spørs det da om vi har fått del i denne visdom - eller om vi fortsatt er verdsligvise!