Det er svært det vi leser om her i det siste vers i teksten vår: «- vreden som kommer.» (v.10b). Vi takker Gud for at det ikke er alt som står - ikke i dette verset og heller ikke i Skriften forøvrig - men at det er en i tilværelsen som frir fra den vrede som kommer. Tessalonikerne ventet på Ham, Guds Sønn fra himlene - Han som Gud oppvakte fra de døde, Jesus - og hva gjør så Han? Jo, Han frir oss fra vreden som kommer!
   Men like fullt er det tale om en vrede som kommer. Det er virkelighet, det er framtid. Det kan være i det neste nu, og det kan være atskillige år frem i tid - det vet bare Gud - men det kan vi vite, at den er på vei, og nærmere nå i kveld enn den var da du sto opp i morges. Den er altså i bevegelse hele tiden, og det stadig nærmere! Herren spøker jo ikke med oss - Han forkynner oss sannheten. Og så er også dette sannhet da. Det står i Skriften om Lots svigersønner, at da han forkynte Guds dom over byen, tenkte de han drev gjøn. (1 Mos 19:14). Men det gjorde han altså ikke, og de gikk under med byen.
   Byen Soar ble utpekt som redningsstedet den gang, og er dermed blitt et forbilde for oss på den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Fly dit og bli berget!

   Mennesker har komplisert denne Guds vei til redning gjennom hele historien. De har lagt noe til. Ja, det er vel og bra med alt hva Jesus har gjort ferdig for deg, men nå mangler det bare at du blir Hans etterfølger! Og så får du forskjellige forklaringer på hva det innebærer å være Hans etterfølger. Ja, de taler gjerne store og gode ord om Jesus og Hans gjerning, men om du ikke gjør slik og slik i tillegg, så hjelper det deg ikke. Er det sant? Er det virkelig noe som mangler i dette Jesu verk da? Dette verk som Han selv kaller fullbrakt! Hva kan mangle det som er fullbrakt? Det må du ha en god forklaring på, ikke sant?

   Vi skal la disse tessalonikerne få være forbilder for oss her - for det er de nemlig. De ble nettopp etterfølgere både av apostlene og Herren selv, leser vi i teksten vår. Det var jo ikke lite! Og hvordan ble de så det? Jo, «idet de tok imot Ordet!» (v.6). Hvilket ord? Ordet om det som var fullbrakt for dem av en annen! Hva mer var det sa å kreve av dem? Når alt var fullbrakt, og tilregnet dem? Det svaret er jo gitt!
   Alt det gode vi leser om dem her, det er en frukt av dette! Paulus skriver om galaternes reaksjon på evangeliet: «Hvor dere den gang priste dere salige! For jeg gir dere det vitnesbyrd at hadde det vært mulig, så hadde dere revet ut øynene deres og gitt meg dem.» (Gal 4:15). Det var jo noe til gavmildhet overfor apostelen! Var det disse galaterne som nå var blitt så gode mennesker? Nei, det var en direkte frukt av deres møte med Guds godhet mot dem! Det er altså, i egentlig forstand, en Guds gjerning vi leser om, når vi leser om disse menneskenes handlinger.
   Så også med tessalonikerne her - de var et resultat av evangeliets åpenbaring for hjertene deres! Ordet var blitt mottatt.
   Han sier noe som umiddelbart fortoner seg underlig for oss her, apostelen: «Vi vet jo at dere er utvalgt, brødre, dere som er elsket av Gud.» Denne innsikt hadde Paulus, når han vurderte disse menneskene, og deres status innfor Gud. Og så gir han en begrunnelse for denne innsikt: «For vårt evangelium kom ikke til dere bare i ord, men også i kraft og i Den Hellige Ånd og med full overbevisning.» (v.4-5).

E.K.

   Han målte det på den inngang evangeliet fikk hos dem. Den velvilje de møtte det med, og mottok det med. Den Hellige Ånd var til stede, og virksom på en særlig måte der. Noe vi kan oppleve nå og da, på en del møter og enkelte steder!

   Du som har tatt din tilflukt til den Herre Jesus - til Hans vunder og sår - du som ikke har noe håp om noe som helst hos Gud, ut over det som er gitt deg i Ham som en uforskyldt nåde - hører du hva som er sagt her? «For dem som Han forut kjente, dem har Han også forut bestemt til å bli likedannet med Hans Sønns bilde, for at Han skulle være den førstefødte blant mange brødre. Og dem som Han forut bestemte til dette, dem har Han også kalt. Og dem som Han har kalt, dem har Han også rettferdiggjort. Og dem som Han har rettferdiggjort, dem har Han også herliggjort. Hva skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle, hvordan skulle Han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham? Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør. Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er oppstått, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd? Som skrevet står: For din skyld drepes vi hele dagen, vi blir regnet som slaktefår. Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved Ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom 8:29-39).
   «Dem som Han forut kjente,» leser vi her. Hva vil det si? Jo, Han kjente deg fra evighet av! Han utvalgte deg i Jesus fra evighet av! Og så kommer Han til deg og forkynner deg det! At du er forut bestemt til å likedannes med Hans Sønns bilde, og derfor har Han kalt deg, og rettferdiggjort deg, og herliggjort deg! Skal gjøre? Nei, har gjort! Dette kommer til deg som gave alt! Og ingenting i tilværelsen kan skille deg fra dette, sier Ordet her!
   Og så går du så ofte omkring og tenker: Skal undre meg på om det holder! Hva er det i tilfelle som ikke holder? Har det hele plutselig begynt å bero på deg nå? Skal du frelses etter lovens krav og vilkår nå? Nei visst, du vet da vel det, at ditt ikke holder. Men det er da heller ikke det Herren har grunnet frelsen på!
   Fortsett du å takke Gud for den fullkomne frelse Han har tilveiebrakt for verdens mange syndere, og la det få rive deg løs fra alt som vil føre deg bort fra Ham! For verden er en fiende av Gud! Disse tessalonikerne omvendte seg til Gud fra avgudene, for å tjene den levende og sanne Gud. (v.9). Men ikke noe kan fordømme den som er i Jesus Kristus, for Han tok hele - hør: hele - fordømmelsen, for all synd begått på denne jord!
   Ja, kan du ikke gå glad bort nå, så er det iallfall bare én å skylde på.