La oss begynne med et spørsmål: Hvor vil du møte Gud? Eller du som er en kristen: Hvor møter du Gud?
   Du møter det hos verdslige som i det hele tatt har noe håp og regner med en Gud – denne holdning, at det er klart at Gud er god, så selvfølgelig skal det nok gå bra.
   En slik «Gud er god tro,» uten noen forankring finner du svært så utbredt. Men hvordan vet du at Gud er god? Hvor har du det fra?
   Eller hos bekjennende kristne: Jesus elsker deg, det er jo klart det, så det går så bra så. Ikke noe å bekymre seg over her. Han kan vi be til, og Han kan vi tjene, og Han gir livet innhold og mening, og Han vil sørge for oss på alle vis osv., i samme lei. Det er mye fint og alt er rett, men det er enda ikke evangeliet, og det i seg selv fører ikke frem.
   Hvor møter du Gud? Og hvor kan du møte Ham uten å gå til grunne? For det er jo nettopp fortapelsen det for et menneske, å møte Gud som en synder.
   Det var derfor Jesus svettet blod i Getsemane – Han skulle møte Den Hellige Gud som synder. Det er det som har vært vårt store problem siden fallets dag – hvordan komme i et rett forhold til Den Hellige Gud!

   Folk frykter for mye i dag – atomvåpen, overbefolkning, sykdom, forurensning osv., og det er jo svære ting alt sammen, men Jesus svettet blod i angst, da Han skulle innfor Gud med synd. Sier det deg noe?
   Men her er noe forunderlig, som den som er uten det sanne lys ikke forstår noe av. Det står om Jesus i Joh 1:9: «Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden.»
   Ja, det kalles Han – det sanne lys – og det kom til verden. Og det er selve redningen for oss! Det tales og vitnes så mye om å komme til Jesus, og at jeg kom til Jesus og lignende – men budskapet er, at Jesus er kommet til oss.

   Du som er en kristen – hvor hadde du vært, dersom vi ikke hadde denne boken iblant oss, dersom du ikke hadde hørt forkynnelsen? Hva ville du da visst om Gud og Hans frelse? Totalt mørke!
   Ser du ikke da, at det er Herren som har kommet til deg? «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere,» sier Jesus i Joh 15:16.
   Skriftens vitnesbyrd om mennesket i dets naturlige tilstand er at det er mørkt og blindt for den åndelige virkelighet. Det er bare ett håp – at det sanne lys kommer. Vi kan ikke tenne noe lys selv.
   Og nå sier Guds ord, at det er kommet til verden. Har du fått motta det?
   Ja, mennesket er blindt for det som har med Gud å gjøre, men også for sin egen sanne tilstand. Det er ute av stand til stille den rette diagnose. Lyset må komme til. Se Peters møte med Jesus, Den Hellige i Luk 5:8: «Men da Simon Peter så dette, falt han ned for Jesu knær og sa: Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann!» Det var altså det han så nå.
   Per Nordsletten skriver i en av sine mest kjente sanger: «Kan du have meg kjær, rett så heslig jeg er?»
   Det sanne lys som opplyser hvert menneske, kom nå til verden. Hører du vitnesbyrdet om det? Dette ser ikke et menneske uten ved Den Hellige Ånd.
   At vi kommer til kort – ingen er jo feilfrie osv., ja, det kan vi være med på, men at selve hjertet er gjennomfordervet! – Nei! Guds ord forkynner jo at den som synder skal dø, og den som gjør rettferdighet skal leve. Dette er jo Guds ord!
   Ja, det er Guds ord, men vi leser i Luk 18, om to menn som gikk opp til templet for å be. Den ene var en toller! Hva ville han i templet? Hva hadde han å komme med? Bare synd! Merk deg det!: Bare synd! Han kom faktisk inn for Gud med bare det som var Gud imot. Ingen formildende omstendigheter her. Han hadde sett dypt i dette med synd og nåde – lov og evangelium. Og hør hva han begjærer – det eneste som kan berge ham. Han har bare ett håp – nåde!
   Han ber ikke om kraft eller hjelp til å seire – nei, det har han gitt opp. Nå ber han bare om at Gud i sin miskunnhet må se i nåde til ham. Og årsaken ligger i det han vitner om seg selv: «Gud, vær meg synder nådig!»
   Han så at det var noe han var, og ikke bare noe han gjorde. Ingen hjelp i kraft da, vet du! Det kan jo ikke forandre hvem du er, ikke sant?
   Slik var det også for meg en lang tid – gikk og tumlet med kristenlivet og drømte om bedre dager, når jeg bare ved Guds hjelp og kraft fikk kvelt det ene og det annet. Ja, Gud skulle riktig forandre meg – jeg måtte bare finne nøkkelen til hvordan det gikk for seg. Og jeg ba følgelig om kraft og hjelp. Men oppdaget bare at jeg syndet mer enn før, det var iallfall ingen hjelp i min såkalte helhjertede overgivelse og stålsetting av viljen. Nei, jeg oppdaget til min store skrekk at synden var noe som befant seg på innsiden, og at det var det som gav seg utslag i det ytre. Det var en kilde der inne som rant over nå og da.
   Det ble altså spinkle saker det jeg kunne stille opp med da. Når synden ville ha sitt, da fikk jeg vær så god bare gå. Jeg fikk oppleve det Paulus skriver i Rom 7:14: «- jeg er kjødelig, solgt til trell under synden.»
   Til slutt måtte også jeg slå meg for mitt bryst som tolleren – ett eneste håp tilbake: Nåde!

   Jeg tumlet riktignok med dette å skulle være en kristen, men da Herren møtte meg fikk jeg se, midt i alt mitt strev, at jeg nøyaktig som den fortapte sønn, ennå var langt borte.

E.K.

   Hvorfor hadde jeg ikke sett det før? – var langt borte! Herren måtte komme til meg. La oss si det helt rett etter Skriftens vitnesbyrd: Han jeg trengte var kommet!
   Så er ikke frelsens dag, den dag jeg får allting rett, men at Jesus har vært her og utøst sitt blod til syndenes forlatelse.

    Også i dag må jeg slå meg for mitt bryst og bekjenne min synd, når jeg ser på meg selv. Men du hvor forunderlig – den Gud som har felt denne knusende dommen over meg, Han er det også som har frikjent meg. Ja, det er sant – Han har åpenbart meg min synd, med det ene mål for øye, at jeg skulle bli frelst på den sanne grunn, nemlig Jesus Kristus og Ham korsfestet.
   For frelsen er for syndere. Jeg vet at Gud er hellig, og den som skal ha med Ham å gjøre må være hellig – og så ser jeg på meg selv og ser bare synd. Akkurat som bruden i Høysangen vitner: «Jeg er sort! – solen har brent meg sort!» Solen, det sanne lys! I omgangen med Ham fikk jeg se at jeg var sort. Men hun sier mer bruden: «sort, men yndig!» Merkelig!
   Til tross for min synd har jeg frimodighet til å trede inn for Ham. Ja, kom til meg, sier Jesus til den trette – for jeg har gjort alt ferdig. Alt!
   Det er jo det som er innbydelsen: Se, alt er ferdig! Ikke at du må komme og omvende deg, gi deg helt over osv. – nei, se på Golgata kors, det er innbydelsen! Innbydelsen ligger i selve budskapet om Ham. Den Guds godhet som åpenbares der på korset, er hva som driver et menneske til sann omvendelse.
   Herren gjorde alt ferdig før du hadde evnen til å gjøre noe som helst.

  Men hva med meg, da, som faller igjen og igjen? Ja, hva sier Jesus til det? «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.» (Luk 5:32). Og i Matt 18:21-22: «Da gikk Peter til ham og sa: Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg tilgi ham - inntil sju ganger? Jesus sa til ham: Ikke sju ganger, sier jeg deg, men sytti ganger sju!» Om så på den samme dag! Det må ikke djevelen få ta ifra oss, om han kler seg i åndelige gevanter aldri så mye! Det må vi rope til Gud om!
   Men skrekk og gru, vi skulle jo ikke synde, det er ikke noe å ta lett på, men en forferdelig ting – se bare på Golgata.
   Men det du gjør, sier eller tenker, er tross alt bare de ytre utslag av det som hele tiden ligger der inne – den iboende synd, kalles det. Det bare bobler over nå og da. Du blir ikke noen større synder fordi det bobler over, og heller ikke noen mindre om det ikke gjør det. Du trenger nåde for hva du er!
   Du er en mye større synder enn du tenker, og dine gjerninger viser. Det skulle du sett om det fikk slippe løs uten hemninger. Bare Gud ser dybden i det.
   Men det var for slike syndere Jesus kom. Hva gjør vel det fra eller til, om du kan forandre noe på disse ytre gjerningene? Det vil si, for Gud – for medmennesker derimot kan det bety mye. Du selv er jo fremdeles den samme uansett.
   Men når situasjonen i utgangspunktet er så håpløs, sett fra den siden – Hva da? Det gjorde meg godt å lese vers 10 i teksten vår: «- og vente på Hans Sønn fra himlene - Han som Gud oppvakte fra de døde, Jesus, Han som frir oss fra vreden som kommer.»
   Jesus – Guds frelse! Det står ferdig for hver eneste en av oss. Han som frir oss fra vreden som kommer!
   Det er vel Han du venter på? Hvor møter du Gud?
   I 2 Mos 25:21-22, leser vi: «Så skal du sette nådestolen oppå arken. Og i arken skal du legge vitnesbyrdet som jeg vil gi deg. Og jeg vil komme sammen med deg der. Fra nådestolen mellom begge kjerubene som er på vitnesbyrdets ark, der vil jeg tale med deg om alt det jeg vil pålegge deg å si til Israels barn.» Der vil jeg osv.
   Vi leser om det i Rom 3:23-26: «- alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av Hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Ham stilte Gud til skue i Hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi Han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort. Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så Han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus.»
   Jeg vil komme sammen med deg der. Noe annet sted møter ikke et menneske den sanne Gud og overlever.
   Har du hatt med det sanne lys å gjøre, så du har fått fly til nådestolen? Og hvordan er det i dag? – i denne stund?

   I Hebr 9:26b, står det: «Men nå er Han blitt åpenbart én gang ved tidenes ende for å bortta synden ved sitt offer.»
   Hvordan vet du, at Gud er god? Les 1 Joh 4:9-10: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.»
   Du må altså til Ordet! Guds ord forkynner en kommende vredesdom, for syndens skyld - og jeg frykter for at den allerede er begynt å bryte inn over vårt land og vårt folk.
   Men Guds ord forkynner også Jesus – Han som frir oss fra vreden som kommer!