Vi vil gjerne være noe vi mennesker. Slik har det vært fra fallets dag av. Før det ulykksalige fallet i synd - som var en direkte følge av at mennesket lyttet til, og faktisk trodde løgnens ord - fylte Gud, Herren, hele synsfeltet hos mennesket, for å si det på den måten. Det vil altså si at det kun var Herren som var noe. Alt godt hos dem selv, og i alt rundt dem tilskrev de Herren alene. Og da kan jeg jo spørre deg som er tilstede her nå: Merker du noe til det fallet? Er ditt sinn og din tanke til enhver tid - det vil si alltid - i samsvar med Guds?
   De skulle virkelig bli til noe i følge slangens ord og løfte. Ble de det? Nei, det var nettopp løgnens ord. Og den som følger løgnens ord blir alltid skuffet!
   Men vi som er her nå, vi kaller oss gjerne Guds folk - kristne. Vi er vel blitt enige med Guds ord - sannhetens ord, ikke sant? Men er du virkelig det? Nå leste vi nettopp Guds ord - sannhetens ord, og vi skal ta det for oss igjen, så du kan prøve deg selv, om det virkelig er dette ord du tror, eller om du i stedet besnæres av løgnens ord, som de som falt.
   Vi spurte ble de noe? - Og vi lar Ordet svare på det. Du som er en kristen - og altså er utvalgt av Gud - hvem og hva er du egentlig? Hør!: Det dåraktige i verden! Det svake i verden! Det lave i verden! Det som er foraktet! Det som ingenting - ingenting - er! Er du umiddelbart enig - eller begynner det å svi i kinna?
   Vel, det sto nå: Ikke mange vise etter kjødet, og ikke mange mektige og av høy ætt. Det vil altså si at Han utvalgte også slike. Ja, du vil nok gjerne være blant dem, men det er jo dem Gud ikke ser stort på. Og hvilken prosess ligger foran dem? Paulus skriver om det: «La ingen bedra seg selv! Hvis noen av dere regner seg for å være vis i denne verden, la ham da bli en dåre, for at han kan bli vis!» Hvorfor? «For denne verdens visdom er dårskap for Gud.» (1 Kor. 3,18-19a).
   Nei, vi ble ikke vise ved å følge djevelens fristelse - vi ble dårer. Og denne dårskap viser seg særlig i en ting i følge Guds ord: «Dåren sier i sitt hjerte: Det er ingen Gud.» (Slm. 14,1).

   Er vi enige, så langt, så kan vi jo gå videre. Det er slik Herren taler til oss mennesker. Han må først ta ifra oss vår visdom og forstand - det vil si, det vi tror om oss selv, bygd på feil grunnlag. Da kan Han få opplyse oss.
   Nikodemus kom til Jesus om natten, og hør hvor store tanker han hadde om seg selv: «Rabbi, vi vet at du er en lærer kommet fra Gud, for ingen kan gjøre disse tegn som du gjør, uten at Gud er med ham.» (Joh. 3,2).
   Det høres ut som om det er Jesus alene han opphøyer - men Jesus ser det vi ikke ser. At han kan si disse ting, viser at han tror seg å sitte inne med en klar åndelig forstand. Men Jesus sier på en måte i sitt svar: Hva vet du om dette? Hvor har du din åndelige forstand fra, du som kun er et kjødelig menneske i all din religiøsitet? Men Han gjør det på den måte, at Han stiller en åndelig sannhet - som er ukjent for Nikodemus - frem for ham. Og dermed er Nikodemus på elevplassen, hvor han hører hjemme - og Jesus kan gi ham de ord, som siden åpenbart ble ham til frelse. For det står fast: «Den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut.» (Joh. 6,37). Han vil heller ikke støte deg bort, som søker Ham her og nå. Du vil få det du trenger, selv om du kanskje lik Nikodemus, ikke ser det med det samme. Men Han vil aldri sende den fattige tomhendt bort! Den rike derimot ...!

   Så leser vi noen ufattelig, herlige ord i denne teksten, for den som ikke finner noen grunn i seg selv. Ja, ikke bare leter forgjeves etter en god grunn, men tvert imot kun finner det som støter ham eller henne bort fra Gud: «For det er Hans verk at dere er i Kristus Jesus!» (v.30a).Hørte du virkelig det? Det er Hans verk! Det er Hans verk at du er en kristen! Tror du verket da er bra nok? Holder det da?
  Ja men, har jeg ingen del i dette? Bidrar jeg ikke med noe? Beror det da overhodet ikke på meg? Nei, det sto jo her: «- for at intet kjød skal rose seg for Gud.» (v.29). Intet! Heller ikke ditt! Berodde det på så mye som en flis hos deg - ja, da hadde du jo noe å rose deg av. Men det har du altså ikke! Det er Guds verk - og Hans alene - at jeg er en kristen. Dette kan jeg jo hvile på! Ser du det?

E.K.

   Ja men, det er noe som stadig forvirrer meg: Skriften fremstiller for meg alle disse åndelige kjempene - Samson, David, Abraham osv. Kan jeg da være en slik pusling, vil ikke Gud at jeg skal vokse til å bli som dem? Det er en ting du må merke deg - det er kristelige forfattere som har gjort disse så store, ikke Skriften. Skriften legger tvert imot deres svakheter frem for oss, uten å skjule noe. La oss bare ta disse tre vi nettopp nevnte - deres svakheter kan du selv lese om, her skal vi nevne det positive: Samson, han hadde sin styrke i håret. Høres ikke det merkelig ut? Jo, som det meste i Guds rike. Men det viser oss at denne styrke var av Gud, og ikke av Samson. Hva er det Gud roser hos David? Jo, at han tok sin tilflukt til Herren i alle ting. Og hvem trenger å ta sin tilflukt til en annen? Er det en sterk person? Hva var det Abraham ble rost for? For sin tro. Men det vet du jo - nettopp av Skriften - at troen er en Guds gave. Med andre ord, ikke noe av mennesket selv, men av Gud. Vi leser fra Rom. 4,2: «Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han jo noe å rose seg av. Men det har han ikke for Gud.»
   Du skjønner - det er ikke Abraham som skal bli stor for deg, men Herren som kan gi slike gaver til falne og skrøpelige mennesker. Du skal altså ikke fortvile på grunn av den skrøpelighet du finner hos deg selv. Det er nettopp der Herren får sin mulighet til å virke!
   Hva sier Jesus til deg nå?: «Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre.» (Joh. 15,4-5). Og: «Likesom Faderen har elsket meg, så har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet.» (Joh. 15,9).
   Hør nøye etter nå, min venn - for det jeg nå spør om, det er viktig! Det vil si, svaret er viktig. Hvor finner du denne kjærlighet Han kaller deg til å bli i? Det skriver apostelen Johannes om i sitt brev: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» (1 Joh. 4,9-10).
   Hvem har bruk for noe slikt? Så vær frimodig du arme og elendige!

   Hva er det jeg hviler på da? Jo, vi hørte at det er Hans verk at vi er i Kristus Jesus. I Kristus Jesus! Merk deg det! Hva trenger jeg arme, syndige menneske, for å nå himmel og salighet? For å nå livssamfunn med den levende Gud, og forbli i all evighet. Altså for å eie det evige liv, som er i Gud! Det er store ting vi taler om nå, ikke sant? Langt over vår fatteevne. Hva trenger jeg? Jo, nettopp Kristus Jesus, som - og nå må du høre godt etter! - for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning.
   Trenger du visdom fra Gud? Han - Han - er blitt deg det! Trenger du rettferdighet? Han - Han - er blitt deg det! Trenger du helliggjørelse? Han - Han - er blitt deg det! Trenger du forløsning? Han - Han - er blitt deg det!
   Si, hva trenger du mer? Hva leter du etter hos deg selv? Overlat det til dem som er i mørket! Eller som vi begynte med: Tror du ennå løgnens ord, og følgelig regner med at du skal finne noe edelt på bunnen av dette hjertet ditt, bare du nå får spadd til sides alt dette grumset?
   Gud - vitner Skriften - er fornøyd med Jesus. Og tenk om det var det hele! Ja, da kunne vi nok beundre Jesu prektighet og hellighet osv, men vi var jo like fortapte! Du må høre det forløsende ord: Han er fornøyd med Ham, i ditt sted!
   Frelsen er i Jesus Kristus! Amen! Og takk Gud for det!