«Uten meg kan dere intet gjøre.» (Joh 15:5). Uten meg! «Siden åpenbarte Jesus seg igjen for disiplene ved Tiberias-sjøen, og han åpenbarte seg da på denne måten.» (v.1). På denne måten! Denne gangen åpenbarte Han seg slik - en annen gang på en annen måte. Men hver gang ender det med det samme syn som vi ser hos Johannes her: «Det er Herren!» (v.7). 
   Hør hvordan Johannes omtales i teksten her: «Den disippel som Jesus elsket.» Det er noen mennesker som har oppnådd et særlig fortrolig og inderlig samfunn med Herren. Johannes var en slik en. Ved det siste nattverdmåltid - hvor Judas åpenbarte sitt sanne ansikt - omtales han slik: «- han som ved nattverden lå opp til Jesu bryst.» (Joh 21:20).
   En annen av den sorten er jo Maria - hun som satt ved Jesu føtter og lyttet til Hans ord. (Luk 10:39). Hennes søster, Marta, var en av dem som aldri oppnådde noe slikt, for hun gjorde seg i stedet strev og uro med mange ting. Peter var en annen, for han var mer opptatt av hva han skulle gjøre for Jesus, han også, enn av Jesus selv. De mange oppnår aldri et slikt forhold til Herren, fordi de er for fokusert på andre ting - til og med i motsetning til Marta og Peter, som tross alt var opptatt med å tjene Herren, er de fokusert på ting av denne verden. Og forholdet til Jesus blir et slikt distansert forhold.

   Det er underlig å legge merke til en del mennesker som er veldig opptatt av kristelige ting - og også av Bibelen og det som står skrevet der. De kan gjerne ha lange utredninger om kristelige ting, om hvordan menigheten skal være og fungere, om nådegavene, om de siste tider osv., alt mens du må registrere at de har et distansert forhold til Jesus selv. De kan likesom ikke si så mye om Ham. I beste fall bare om en del av de ting Han lærte oss. Noen skal jo komme frem for Ham på den siste dag, og si: «Vi åt og drakk for dine øyne, og du lærte på våre gater.» (Luk 13:26).
   Ja Jesus, vi kjente jo til deg! Vi gikk jo på møter og hørte din lære - ja, vi gikk til og med til nattverd! Men hva sier Han?: «Jeg sier dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Gå bort fra meg, alle dere som gjorde urett.» Disse menneskene lever nøyaktig der hvor en del skriftlærde jøder levde på Jesu tid: «Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem - og disse er det som vitner om meg.» Dere gransker! Det manglet altså ikke på åndelig iver - men de fant ikke Jesus selv. De kunne mye om Messias - Han som skulle komme, men de kjente Ham ikke selv! Som Jesus sier her om Skriftene: «De vitner om meg!» Om meg! Og så fortsetter Han med dette fryktelige vi hører fra Hans munn gjentatte ganger: «Men dere vil ikke komme til meg for å få liv.» (Joh 5:39-40).
   Men dere ville ikke! Denne Herrens klage møter vi mer enn en gang i Skriften. Ville ikke! Altså et bevisst valg! Slik er det også med den samme type mennesker i dag - om det rykker dem noe for nær, og begynner å kle av dem deres eget, for å forene dem med Kristus, så fortapte og hjelpeløse de egentlig er i sitt eget, så trekker de seg bort. De vil gjerne holde på med disse åndelige ting fortsatt, men Skriften betegner det som å unndra seg til fortapelse! (Hebr 10:39).
   Johannes lå opp til Herrens bryst! Jesus, det er deg jeg må ha! Jeg kommer til deg for å få liv!
   Det er jo også det Jesus vil vise disiplene - og oss - ved den hendelsen som er beskrevet i teksten vår her: Uten meg er det fåfengt alt det dere foretar dere! Om det så er en livslang og alvorlig granskning av mitt ord! Du kan nok bli klok i mange åndelige ting, men du har ikke funnet livet! Og hva gagn er det da, når regnskapet til slutt skal gjøres opp! Fåfengt! Forgjeves! Jeg forsøkte å kle meg selv med så mye forskjellig - men jeg ville ikke bli avkledd slik at jeg måtte komme til Jesus for å få liv, alene i Ham! Å nei, det ble for forsmedelig! Så ble du kan hende professor i teologi, men i himmelen satt det en som ikke kjente deg! Han som kom for å søke og frelse det som var fortapt! Han som kom for å kalle syndere!

E.K.

   Jesus åpenbarer seg for oss på forskjellig vis i gitte situasjoner. Så kjenner du igjen Jesus - Han som Skriftene vitner om! Du hører Hans røst til deg! Hans budskap til deg: «Og som Han hadde elsket sine egne som var i verden, slik elsket Han dem til det siste.» (Joh 13:1). Ja, ikke engang korsets død ble for mye for Ham! Ikke engang en angst som syndebærer, som forårsaket at Hans svette ble blandet med blod! Tenk at det var for deg! For din sjel! Kanskje du også føler trang til å legge deg opp til Hans bryst da.
   Dette kaller Skriften å bli vis til frelse! Hva skal all annen visdom og kunnskap være god for, om du mangler den som berger din sjel fra fortapelsen? Om du lå i sjøen midt ute på havet, med avgrunnen under deg, så var det vel bare én ting du begjærte - det som kunne berge deg i den situasjon du var. Alt - absolutt alt - annet ville der og da miste sin verdi - ja, åpenbare sin mangel på verdi!
   Det er dette Jesus viser disiplene i teksten her også - uten meg kan dere intet gjøre! Og så ser vi Peter her - han hadde jo Jesus kjær hele veien han også, men dette at han var så fokusert på sitt eget forårsaket et heller distansert forhold til Herren allikevel. Det hindret dette inderlige forholdet. Altså, det Peter var trodde var av det gode - nettopp det holdt ham borte fra det Herren ønsket for ham. Men se på Peter nå - nå når alt hans eget har gått i knas for ham: «Den disippel som Jesus elsket, sier da til Peter: Det er Herren! Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg - for han var naken - og kastet seg i sjøen.» (v.7). Kastet seg i sjøen! Kunne ikke komme fort nok inn på stranden - hvor Herren var!

   Hør du! Kjenner du Jesus? Mange går - i kristne forsamlinger til og med - ikke kjenner de Herren, og ikke kjenner Han dem. Det har vi Hans ord på, så det behøver vi ikke være i tvil om. Men også mange, som tross alt lever med Herren, og er kjent av Ham, er på så mye lenger avstand fra Ham enn de behøvde å være. Opptatt med så mye annet! Jo, du lever med Herren, men det er en farlig plass å leve! Og Han vil ha deg nærmere! Det skjer ved evangeliet! At det mer og mer går opp for deg, hva Herren har betalt for at du skulle få være i Hans himmelske rike for evig. Han har ikke spart noe for å gjøre det mulig. Begynn å se nærmere på det, min venn! Å, det blir et rop - et nødrop - i den troendes indre, når han begynner å ane og se hvor langt borte fra Jesus han er, midt i sin kristelige hverdag!
   Hva består min kristendom av? Er det en masse tanker? Teorier? Er det en måte å leve på? Er det i det hele tatt noe annet enn Jesus selv?

   Vi holder på med vårt vi også. Kanskje trenger også vi Jesu spørsmål: «Barn, dere skulle vel ikke ha noe fisk?» (v.5). Kanskje det skulle få også meg og deg til å begynne å rope? Komme til Ham for å få liv! Glemme alt annet - og alene komme til Ham for å få liv! Det er nemlig det Han er kommet til jord for å bringe deg - evig liv, i seg! Som vi leser det i 1 Joh 5:11: «Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans Sønn.» Han har gitt oss det! Ikke skal, men har! Og det er gitt oss i Hans Sønn! Derfor heter det også: «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.» (1 Joh 5:12).

   Leser vi noen vers videre, etter vår tekst, ser vi: «Da de var steget på land, så de en kullild der, som det lå fisk på, og brød.» (v.9). Det lå allerede brød og fisk ferdig for dem! Herren hadde gjort det i stand. Og hør hva Han sier: «Kom og få dere morgenmat!» Og videre: «Jesus kommer og tar brødet og gir dem, og likeså fisken.» (v.12-13). Det er Han som sørget for fangsten, og det er Han som gir dem mat!
   Det dreier seg ikke om alt det de skal gjøre for Jesus, men om alt det Han har gjort for dem! Da blir det liv!

   «- og Han åpenbarte seg da på denne måten!» (v.1).