|
De elendiges Gud! Det er et ord, et vers i
Skriften som appellerte så til meg for mange år siden, og er ett av
de som har fulgt meg siden, nemlig, Sal 68:11: «Ditt folk bosatte
seg i landet. I din godhet gjorde du det i stand for den elendige,
Gud!»
For den elendige!
Han gjorde altså dette landet slik at det var godt for den elendige
å være og leve der!
«Det er min trøst i min elendighet at ditt ord har holdt meg
i live,» leser vi i Salme 119: 50. Vi merker oss at salmisten sier:
«- i min elendighet.»
Guds ord kom altså til ham
som trøst og kraft, håp og liv, i hans elendighet og
holdt ham i live. Det var ikke det at hans elendighet ble borte i
samlivet med Herren, men det kom noe til ham i hans elendighet.
Han fikk noe utenfra, noe utenfor seg selv. Han fikk
se Guds godhet og nåde nettopp mot den elendige - fikk se Guds
verk.
Det er en veldig motstand mot dette fattigdoms og elendighetssynet
i dag. Skal det moderne menneske nåes, sies det, så må det lysere
og triveligere ting til. Det er bare en ting å si til dette: Vi må
vokte oss at vi ikke rives med av den strømmen, som ikke er noe annet
enn det naturlige menneskes tankegang om Gud og Guds rike, og som
gjør seg gjeldende - ja, nærmest er enerådende, langt inn i de kristne
rekker i dag. Ja, det er stort sett hva man hører i forkynnelsen.
Noe lyst! Ja vel, men det er bare ikke
lyst, at vi mennesker er så åndelig syke at vi må dø og gå fortapt!
At vi må møte Guds dom, og ikke Hans velvilje.
Vi må helt tilbake til begynnelsen for å finne svaret
på dette, som for det naturlige menneske, med sitt positive syn på
seg selv, er noe av en gåte. Svaret finnes i 1 Mos - hvor mennesket
falt i to fristelser. De tvilte, under satans innskytelse, på Guds
ord og forlot det for å ta seg til rette og selv bli som Gud.
Selv bli som -. Det er den «rikdom» mennesket må miste
for igjen å kunne bli rike i Gud. Derfor priser også Jesus
de fattige i ånden salige. Og det er det første Jesus sier,
når Han åpner sin munn for å holde Bergprekenen. Det er som når du
skal inn i et hus, inn til alt det som er der inne, så må du begynne
med døren. «Da åpner Han for alle små, Sitt søte paradis,» synges
det i julesangen, og det er nettopp det vi er vitne til her i den
første saligprisningen. De små!
Men her er straks ulven ute: Nei, nei, du må ikke tro
det slik! Du må da vite at du må forandre deg først! Komme til Jesus,
den Hellige Guds Sønn, slik som du er! Og så du da, som skal ha vært
en kristen i lange tider, og se hva du har ført det til! Hvor er frukten?
Kan hende er det nettopp her du befinner deg i
dag. Kjenner deg nettopp så liten, stilt overfor dette idealet
som står for deg. Så lite åndelig, så lite kristelig, så arm. Du har
mest lyst til å krype sammen nede ved døren. Innenfor må du,
men ikke helt frem. Ikke helt frem til Jesus. Å, det
er de, som lik de ti spedalske, står og roper på Jesus langt bortefra.
Men at du føler deg langt
borte fra Ham, betyr ikke det samme som at Han er langt borte fra
deg! Du skulle lære av skjøgen evangeliene forteller om, som trengte
seg forbi alle fariseerne og helt frem til Jesu føtter. Hvordan
gikk det, ble hun vist bort? Nei, hør: - Luk 7:48-50: «Og Han sa til
henne: Dine synder er deg forlatt. Da begynte de som satt til bords
med Ham å si ved seg selv: Hvem er denne, som endog tilgir synder?
Men Han sa til kvinnen: Din tro har frelst deg. Gå bort i fred!»
«Engstede hjerte opp av din
smerte, Glemmer du aldeles bort hva du har?» er Rosenius' spørsmål
i sangen. Men jeg er ikke sikker på om jeg har, sier du
kan hende! Nei, du skal se at du er den eneste på jord, Gud ikke har
gitt dette! Og hva var det så Han gav? Han gav det Abraham slapp å
gi; sin Sønns blod, Lammets blod, til en soning for alle dine synder.
Dine, min venn!
E.K.
|
Stilt overfor evangeliet har mennesket to veier for seg: Vil jeg ha
Lammets blod, eller mine synder (les gjerne egenrettferdighet), vil
jeg ha mitt liv, eller vil jeg ha liv i Ham.
Det ene har du fra din naturlige
fødsel av, det andre har du i Ham. Du har det i Ham, så sant som Gud
har gitt deg det i Ham. Men det er umulig at et menneske kan gå på
to veier, eller i to forskjellige retninger, samtidig. Slik er det
jo også i forhold til lov og evangelium: «To veier ligger foran deg,
på en må du gå.»
I rent menneskelige forhold, sier vi gjerne i slike sammenhenger:
«Men jeg kan jo ikke dele meg i to.» Likevel så er det nettopp det
mange forsøker på i åndelig sammenheng. Ikke minst fordi det ikke
er gått opp for deg, at lovens vei er en helt annen vei, enn
evangeliets. Få med deg det, i din forstand i det minste; en
helt annen vei! Paulus sier det slik i Gal.3:12: «Og loven
har ikke noe med troen å gjøre.»
På lovens vei, er det jo ganske umulig at den fattige,
den som ingenting har, skulle kunne bli frelst. Det er jo innlysende,
i og med at loven krever. Og hva skal en kreve av den som ingenting
har? Loven spør etter de som er rike nok! Det var jo dette
som fikk Maria til å bryte ut i lovsang: «Han har sett til meg i
min ringhet.» Hun var jo vokst opp i lovens folk. Gud tar
seg av de fattige og små, og det er nettopp hva jeg menneske
er.
Det er ikke noe annet som
kan bringe frem den sanne lovsang i dag heller. Evangeliet
som forkynnes nettopp for fattige. Maria var her som en av dem som
reiser seg i forsamlingen og sier: «Nå ser jeg!»
Vi skal lese igjen dette Jesu ord, og stille et spørsmål,
og det vil vi gjøre fordi svaret er så salig – v.3: «- «salige
er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.» Og
da vil jeg stille spørsmålet: «Er denne saligprisningen endegyldig?»
Kan den aldri forandres? Kan det aldri hete: «Salige er de rike
i ånden?»
Det er vel slik du gjerne ville kjenne deg nettopp nå,
som en kristen; Rik, en god kristen, åndelig og lignende. Men prøvd
på denne Jesu saligprisning så ser du at du da ville være falt ut
av nåden. Himlenes rike er ikke for slike som er rike i seg selv.
Men når det gjelder de fattige i seg selv (i ånden), så heter det: Himlenes
rike er deres!
Det er altså et kjennetegn
på en himmelborger dette, at han aldri blir rik - det vil si, fornøyd,
med seg selv.
Først her kan vi bli rike i Gud. Slik som jeg er,
altså. Så lenge du strever på den andre veien, med å bygge opp ditt
eget, så er det eneste Gud kan gjøre for deg, å gjøre det tyngre.
Sett nå at du lastet opp
på hestesleden en tung bør, men det gjør ikke så mye, for det er silkeføre,
og hesten springer av gårde som om det ikke var noe å dra på, men
så har det tinet på veien her og der, slik at det er bare flekker,
og du får et rykk, men så går det greit et stykke igjen, men de bare
flekkene dukker stadig oftere opp og blir stadig større, og til sist
er det helt bart. Kan du se hesten for deg da, i forhold til da den
sprang ut? Hva ville vi gjort da? Vi ville ha lesset av, for å gjøre
det lettere for hesten å ta seg frem. Slik er mye av den åndelige
trøsten som tilbys oss gjennom forkynnelsen i dag også. Man får trøst
på lovens vei! Men slik ville ikke Herren ha gjort det. Han
ville bare lesset på mer, inntil hesten sto bom fast, og så ville
Han tatt over selv.
Her er ikke spørsmålet om du er kristelig nok
til å komme helt frem til Jesus, men om du er fattig nok. Som
vi hører av Hans egen munn i teksten vår her: «- salige er
de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.»
|
Julenatt
/ ottesang
