En kvist av Isais stubb! Det var likesom det som var igjen av det sanne Israel på den tid - en stubb! Du har sett hvordan disse stubbene står igjen på marka, etter at hoggeren har vært der.  Det store stolte treet er borte, og bare denne ynkelige stubben står igjen der og blør. Det ser ikke mye oppløftende ut. Men så viser det seg plutselig, at det er ikke nødvendigvis dødt for det - røttene er nemlig intakte, og så skyter det små kvister opp av denne stubben.
   Det er dette bildet som brukes her, om ingen ringere enn Guds fødsel på jord - en slik kvist som skyter opp av en ynkelig stubb! Det er ikke noe stort for øyet, det Gud gjør. Han går ikke inn for å imponere mennesket - han spiller overhodet ikke på de strengene. Han åpenbarer seg midt i skrøpelighet, og bruker det som ingenting er. Skal Gud kunne ta noe i bruk - ja, så må Han først gjøre det ubrukelig!
   Han kunne ikke dømme verden og verdens vesen, dersom Han var slik selv. Men det er Han altså ikke!
   Guds ord taler om et fall mennesket kom inn i. Det forlot noe, for å oppstå i noe helt annet. Og fristelsen det falt for var: «Dere skal bli som Gud!» (1 Mos 3:5). Siden har mennesket alltid stilet mot det høye - plassert seg selv i sentrum, kriget for å legge stadig større områder av denne planeten under seg osv.
   Men så skulle det altså komme en og lære oss noe helt annet. En som skulle gå omkring som en tjener for oss alle, en som endatil var villig til å gi sitt eget liv for at vi skulle få leve, en som ikke engang hadde det Han kunne helle sitt hode til, men hadde gitt avkall på alt for å vinne oss - som bare ville vårt eget - for himmel og salighet! Med andre ord, en som kom for å frelse syndere!

   Har du ikke merket deg det, at når du skal ha med Gud å gjøre - det første som da slår inn hos deg er: Jeg må være noe! Jeg må holde mål! Hva da, når det begynner å gå opp for deg dette: Jeg kan ikke bli noe i denne sammenheng! Jeg kan aldri holde mål for Gud! Ja, hva da? Da må det nødvendigvis komme inn noe annet som kan berge deg i den situasjonen. Og når det ikke finnes noe slikt hos deg, hva kan det da være? Det må altså være noe utenfor deg, noe atskilt fra deg. En egen størrelse.
   Det er dette vi leser om, blant annet i teksten vår - denne kvist som skyter opp av Isais stubb! Der skyter din frelse opp av Isais rotskudd. Det er det du er vitne til, når du får festet blikket på Jesus - det er din frelse som kommer til verden, sendt deg fra Faderen. Din frelse blir forberedt og forutsagt i og av Gud - den er altså forutbestemt - din frelse blir født deg i Betlehem, din frelse vokser opp i Nasaret, i hedningenes Galilea, og blir gjort klar for sin endelige oppfyllelse. Til sist går din frelse opp til korsets tre og dør din død, legges i din grav, for så å gjenoppstå derfra i herlighet - til vår rettferdiggjørelse, som vi kan lese om det. (Rom 4:25). Siden stiger denne frelse opp til himmelen og treder frem for Faderens trone i selve helligdommen. Og du må merke deg hva jeg hele tiden taler om nå - nemlig din frelse!

E.K.

   Ser du, en fullt ferdig frelse helt frem til himmelens helligdom, men alt uavhengig av deg - alt fullført utenfor deg! Denne frelse er jo - som du nok allerede har registrert - en person. Det er Jesus, Guds Sønn og Guds lam!

   «Han skal dømme de små i samfunnet med rettferdighet og skifte rett med rettvishet for de saktmodige på jorden,» leser vi. (v.4).
   Det er ikke de store Han er opptatt med. Han imponeres som allerede nevnt ikke av det som er stort i menneskers øyne. Så skal heller ikke du la deg drive bort fra Ham på grunn av noen følelse av uverdighet - det kan vel ikke gjelde meg slik som jeg er osv. Nei, det er jo for så vidt sant det - det kan ikke gjelde deg, slik som du er, men nå er det altså ikke det Herren regner med heller, men hva Jesus faktisk har gjort for deg. Å, om det kunne gå inn! For da er jo min frelse fullkommen! Det er jo Herren selv som har fullført den!

   Men hva med de såkalt store på jorden? De som er for store i sine egne tanker om seg selv, til å søke noen frelse hos andre - for ikke å snakke om en slik frelse, som beror helt og fullt på en annen. «Han skal slå jorden med sin munns ris og drepe den ugudelige med pust fra sine lepper.» (v.4).
   Hvis en har kommet på den tanke at Gud er ufarlig, så har man forregnet seg stygt. Han er tvert imot den som skal dømme levende og døde! Men Han har opprettet et tilfluktssted på jord, et sikkert rom vi kan fly til og bli berget, vi som kjenner at dommen rammer oss: Dette tilfluktsrom heter Jesus! Det er altså det Han er - den du kan fly til og bli berget. Og som vi ser av teksten vår - det var ikke noe vi brakte til veie på noen måte, men en kvist som skjøt opp av seg selv, og det endatil av noe som så ut til å være dødt! En stubb! Noe som mennesker ikke lenger regnet noe med! Det har alltid vært Guds vei det - og du som ikke vil gå deg vill i alle de merkelige åndsretninger vi støter på i vår tid: Det er Hans vei også i dag!

   Dette skuddet fra hans (altså Isais) røtter, det var jo David - han som ved siden av Josef vel er det klareste forbilde på Jesus i Skriften. Og så leser vi i Luk 1:26-27: «Men i den sjette måned ble engelen Gabriel sendt av Gud til en by i Galilea som heter Nasaret, til en jomfru som var trolovet med en mann som hette Josef, av Davids ætt. Og jomfruens navn var Maria.» Av Davids ætt! Av Isais rotskudd, kan vi si. Gud gjennomfører med 100% presisjon. Det blir som Han har sagt!
   Og til sist: Det blir det også hva deg angår, du som har tatt din tilflukt til Ham! Selv om du kan synes det ser mørkt ut så ofte, fordi du svikter på så mange måter. Da skal du få holde fast på, at Han svikter ikke Han, men «er vi troløse, så forblir Han trofast. For Han kan ikke fornekte seg selv.» (2 Tim 2:13).