Er det noe som er utbredt blant kristenflokkene i dag, så er det dette som heter læreindifferens.
   Et noe vanskelig ord for noen, kan hende, men det betyr altså lærelikegyldighet. Det betyr altså ikke så mye hva som blir forkynt, om det stemmer helt med Guds ord, bare det nå blir sagt «noe godt» om Jesus, eller at de legger særlig vekt på ting som også du synes er viktig, som f.eks. de metoder som brukes i den kristne virksomhet, alt dette moderne som bringes inn i menigheten, nødvendigheten av gjenfødelse, nødvendigheten av Ånden, synet på Israel, homofili, samboerskap osv. Eller som vi ser det i mye av den moderne karismatikken, hvor det knapt tales om synd og nåde, lov og evangelium, syndserkjennelse og syndsbekjennelse, for ikke å tale om syndenød, at du ser deg fortapt i alt ditt eget - nei, det er bare tale om å være «åpen for Ånden,» så Han kan få fylle deg, og så kan du gå videre derfra.
   Det man ikke nødvendigvis er klar over, idet man blir likesom blendet av dette som er rett, er hvor forkynnelsen i sin helhet fører deg hen. Fører den deg ut i friheten i Kristus, eller fører den deg inn i åndelig trelldom!
   Er dette viktig? Er dette veldig, veldig viktig? Ja, det er jo det, ikke sant? For det er jo ikke underholdning det er tale om - det er tale om å lære veien til himmelen å kjenne, og hvordan man unngår en evig fortapelse! Om jeg da sier til deg at veien til Trondheim går i den retningen, dersom den i virkeligheten går i en annen - ja, da har jeg jo ført deg inn på en vei hvor du ikke når målet. Og jo lenger du går på den veien, jo lenger bort fra målet kommer du! Fordi starten var gal, blir alt som følger på galt! Og det vet jo de som navigerer, at bare en cm feil i utgangspunktet kan føre til en bom på flere hundre kilometer, når de endelig når land. Og da står det om vår, og våre nærmestes sjel blant annet! Du vil vel ikke ta sjansen på det?

   At Samuel - som jo ikke kjente Herren - ikke forsto hva som foregikk her, det kan vi forstå, men når presten Eli heller ikke forsto før tredje gang, forstår vi at dette som står: «- hans øyne hadde begynt å bli sløve,» har en dypere betydning enn dette at hans fysiske øyne var begynt å bli svake. Det er jo noe som normalt hender med alle eldre. Det var det åndelige synet som hadde forlatt presten Eli.
   Hvor mange ganger må Herren rope på deg, før du forstår at det er Ham? Hvor mye lys må du ha, før du ser at det er av Gud? Vi må jo bare beklage at mange som går i forsamlingen ikke ser ved høylys dag. Uansett hvor klart det blir lagt frem for dem, vandrer de likevel videre i sitt eget, som om de ingenting hadde hørt.
    Apostelen skriver til Hebreerne: «For skjønt dere etter tiden burde være lærere, trenger dere igjen at noen lærer dere de første grunnleggende ting i Guds ord. Dere er blitt slike som trenger til melk, ikke fast føde.» (Heb. 5:12). Altså, dere springer etter den ene Eli etter den andre for å få svar, og de fleste Eli'er i dag befinner seg jo nettopp i samme situasjon som denne gamle Eli, deres øyne er begynt å bli sløve, om det finnes noe åndelig øye der i det hele tatt. Jeg vet jeg sitter i glasshus når jeg kaster denne steinen, men våkn nå opp! «Dere burde etter tiden være lærere,» skriver apostelen. Hva er det vi har brukt tiden til? Kan du virkelig peke ut veien til himmelen for en synder? Kan du peke ut veien videre for den som er kommet til Jesus?

   Nå skal du få høre en historie fra den første kristne tid, som det er vel verd å legge seg på hjerte og sinne: «Det var en jøde ved navn Apollos, født i Aleksandria, som kom til Efesus. Han var en veltalende mann, og han var sterk i Skriftene. Han var opplært i Herrens vei, og da han var brennende i ånden, talte og lærte han grundig om Jesus, enda han bare kjente Johannes' dåp. Han begynte å tale frimodig i synagogen. Da Priskilla og Akvilas hadde hørt ham, bad de ham til seg og la Guds vei nøyere ut for ham.» (Apg 18:24-26).
   Hør nå godt etter hva som sies om denne mannen: Veltalende mann! Sterk i Skriftene! Opplært i Herrens vei! Brennende i ånden! Talte og lærte grundig om Jesus! Talte frimodig!
   Hvem i dag ville våge å si at det var noe galt her? Men dette ekteparet, Priskilla og Akvilas - da de hadde hørt ham, bad de ham til seg og la Guds vei nøyere ut for ham.
    Denne mannen var altså i behov av en nærmere utleggelse av Herrens vei! Han så ikke klart, derfor ble det ikke klart det han forkynte heller. Og dette oppfanget de! Her er noe som «skurrer,» sier vi gjerne. Det var noe som «skurret» i Apollos' forkynnelse!
   Det står jo også i teksten, hva som var årsaken til det: «- enda han bare kjente Johannes' dåp.»
   Hva var Johannes' dåp? «De ble døpt av ham i elven Jordan, idet de bekjente sine synder.» (Matt 3:6; Mark 1:5). Idet de bekjente sine synder! Men var de dermed frelst? Om du begår en forbrytelse mot norsk lov, blir du frikjent fordi du tilstår? Nei, du gjør jo ikke det! Du blir ikke frikjent fordi du bekjenner dine synder for Gud heller! Skulle det ikke mer til, behøvde ikke Jesus ha lidd og dødd. Nei, ut i det vannet gikk de med sine synder, og så kan du se for deg, at der lå de og fløt, all denne skitten - ut i dette vannet stiger det så en som suger det alt opp i seg, stiger opp av vannet igjen og begynner sin uunngåelige vandring mot Golgata, nettopp med grunn i det som skjedde der i Jordans vann. Der tok Han på seg dine synder - ja, din synd - den du så ofte ser i ditt eget bryst!
   Dette er noe annet, forstår du! Dette handler ikke om hva du har gjort - det handler om Jesu gjerning for deg! Om ikke du lærer å skille her, står du fast! Du kan ikke leve med Jesus på noe annet grunnlag! Du er en trell om du lever med Ham på et annet grunnlag! Du er en gren på Ham som visner! Du er tjeneren - eller trellen - som ikke blir i huset til evig tid (Joh 8:35), men kastes ut når det endelige kommer! Det er alvor dette!

E.K.

   Jeg bøyde meg! Jeg døpte meg! Jeg gav meg over! Jeg bestemte meg! Jeg tok et standpunkt for Jesus! osv. Hva er det for noe alt sammen, annet enn nettopp Johannes' dåp? Hva er det for noe alt sammen, annet enn en vei som trenger korrigering? Slik som Apollos trengte det!

   Jeg finner deg vansmektet ute i ørkenen - du ber meg om vann, og jeg gir deg det. Er det noe å takke deg for? Er det dette du vil vitne om siden, når du berget livet - jeg ba om vann? Nei du, hadde ikke jeg kommet der hvor du lå, ville du ha dødd! Det er vel det du har å vitne om? Jesus fant meg, da jeg var for blind til å finne Ham! Ja, jeg ønsket ikke engang å finne Ham, men det var en som rørte ved meg. Jeg var en av disse Herren taler om hos profeten Jesaja, som ikke spurte og ikke søkte: «Jeg bød meg frem for dem som ikke spurte. Jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Jeg sa til et hedningefolk som ikke var kalt ved mitt navn: Se, her er jeg, her er jeg!» (Jes 65:1). Hvem blir stående igjen med æren her - hedningen?
   Paulus tar dette opp i Rom 10:20: «Og Jesaja drister seg til å si: Jeg ble funnet av dem som ikke søkte meg, og jeg åpenbarte meg for dem som ikke spurte etter meg.» Det er jo dette som mangler i vår tid! Denne åndelige forståelse! Dette åndelige syn! At alt, herfra til evigheten, beror på Herren, og Herren alene!
   Når Jesus sier: Bli i meg! Bli i min kjærlighet! så er det nettopp dette det er tale om! Bli i det åndelige syn! Dersom du har fått det da! Men i stedet for å legge seg til ro i denne hvile som Han er for oss, hører du straks innvendingene fra dem som fremdeles er i mørket: Ja men, vi må jo ville! Vi må jo bekjenne! osv. Ja vel, så får de gå noen runder til da, og så får en håpe at de er mer mottakelige neste gang. Men det tragiske er jo - det lærer ikke minst Jesu liknelse om de ti jomfruer oss - at svært mange av disse, som har hengt seg opp i slikt, ikke våkner før det er for sent!

   Det var en svært vanskelig tid for Guds folk, den tiden vi leser om i teksten vår. Hør bare: «Herrens ord var dyrt i de dager, av syner var det få.» (v.1). Er det en god beskrivelse av vår tid også, mon tro? Herrens ord var dyrt! Det var altså ikke å finne på et hvilket som helst gatehjørne i Israel! Og i gudshusene var det iallfall ikke å finne - for der var det Elis sønner som rådde med hor og grådighet! Det var sjeldent å høre! Og Herren hadde ikke mange Han kunne åpenbare sitt ord for - så også av syner var det få. Så Eli gikk der og utførte sine innarbeidede ritualer, og det var stort sett det hele.

   Det kan ofte bli sagt en del urettferdig om Eli. At han ikke refset sine sønner for eksempel - at han ikke sa ifra, men det gjorde han da virkelig - det kan du lese om i 1 Sam 2. Han sa klart ifra til dem!
   Hva var det Eli var i behov av? Hva skulle han ha gjort? Mange vil svare: Han skulle tatt hardere i! Han skulle ikke gått over dem med harelabb! osv. Ja, tro på lovens tordentale er utbredt blant oss også den, men Elis sønner kunne ikke reddes, for det var Herrens vilje at de skulle dø, står det. De hadde nemlig vanæret offeret! Vi skal merke oss det - for hvilket offer er det som er blitt forkynt oss? Nei, det Eli var i behov av, det var Herrens øyensalve så han kunne se igjen! Så han kunne skjelne! Så han kunne kjenne Herrens røst - Herrens kall igjen - uten at Han behøvde å rope tre ganger!
   Da kunne Eli ha talt til folket. Nå måtte Herren reise opp Samuel, i stedet! For som det står - tross Elis' og hans sønners svikt - «Guds lampe var ennå ikke sloknet!» Det var ennå lys i Israel! «- og Samuel lå i Herrens helligdom, hvor Guds ark var.» (v.3).
   Ligger du i Herrens helligdom? I tilfelle - hvorfor ikke? Var det ikke inn dit Jesus bar deg? Står det ikke det, at «Han (Faderen) oppvakte oss med Ham og satte oss med Ham i himmelen, i Kristus Jesus?» (Ef 2:6). Jo, det gjør det! Hvorfor ligger du i tilfelle utenfor helligdommen da? Er det noen syner og åpenbaringer å få noe annet sted? Nei, du skal få tro det Ordet forkynner! Du skal gi akt på offeret! Som Paulus skriver til korinterne i forbindelse med nattverden: «For den som eter og drikker, han eter og drikker seg selv til dom dersom han ikke akter på Herrens legeme.» (1 Kor 11:29). Herrens legeme - det vil si, det Han gav for oss, offeret!

   «Samuel kjente ennå ikke Herren, for Herrens ord var ennå ikke åpenbart for ham.» Herrens ord var ennå ikke gått opp i Samuel. Denne lampe som lyser på et mørkt sted! Det var ikke noen morgenstjerne i hjertet, bare tjeneste! Men takk Gud for Hans nåde - Han etterlot ikke Samuel i den situasjonen, selv om Han nå hadde ropt to ganger uten at gutten forsto, men hør!: «Da ropte Herren tredje gang: Samuel!» (v.8).
   «Da kom Herren og stilte seg der og ropte nå som før: Samuel, Samuel!» Nå som før! Er ikke det så ofte tilfelle med oss også? Takk Gud, for at Han er trofast! «Og Samuel sa: Tal, din tjener hører! Da sa Herren til Samuel:» (v.10-11). Ja, da sa Herren til Samuel!
   «Hør! Så skal deres sjel leve,» sier Herren ved profeten Jesaja. Hva er det vi skal høre? Hva vil Han si oss? «Jeg vil opprette en evig pakt med dere, og gi dere Davids rike nåde, den visse.» (Jes 55:3).
   Det skulle vel være verd å legge øret til? Og det er ikke mer du blir bedt om heller her!