Frykt ei, jeg er med deg!

Rom 8:15; Gal 4:6

   Rom 8:15 Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far!

   Gal 4:6 Og fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far!

   Barnekårets Ånd er det samme som Hans Sønns Ånd, det vil si, Jesu Ånd, og dermed det samme kår overfor Faderen som Jesus har. I Mark 14:36, hvor Jesus var i stor nød innfor Gud i Getsemane hage, hører vi Han bruke nettopp dette utropet, som åpenbarer barnekårets Ånd: «Og Han sa: Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta denne kalk fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil!»
   Der kommer det jo som et nødrop til Gud, og presten Olav Valen-Sendstad skriver om dette Abbaropet, at det er et rop som trenger seg frem fra et beklemt indre. Det vil jo nettopp si – et nødrop! Og hvem er det du roper til i nød? – det er jo ikke en du er redd for! Det er ikke den slags frykt for Gud en kristen har i sitt hjerte, nei, du roper til Ham nettopp fordi du har innsett at Han vil deg vel på alle måter, og er der for å komme deg til unnsetning!
   Du har ikke lenger trelldommens ånd! – det var ikke den Han gav deg. Han kalte deg ikke til seg for å gi deg trelldommens ånd – nei, den hadde du jo allerede, den hører ditt gamle menneske til. Det er den som ble gitt deg av en ganske annen enn Gud, på fallets dag, og fødte nettopp trellefrykten i deg som naturlig menneske, det vil si, den frykt for Gud som får deg til å søke skjul for Ham. Vil du se den åpenbart, så se på de to første som falt i synd, de sprang inn i skjul, da Herren kom vandrende i hagen, og da Han kalte dem frem, forsøkte de å skjule seg bak noen fikenblad. Forsøkte å bøte på skaden ved noen egeninnsats. De var nå ødelagt rett og slett – de var ikke lenger de som var skapt i Guds bilde, men var blitt noe ganske annet. Og det er du og jeg også, slik som vi er av vår naturlige fødsel, og i denne skapningen sitter trellefrykten for Gud. Dette hjerte roper nærmest som den besatte du leser om i Mark 1:24 og Luk 4:34: «Du er kommet for å ødelegge oss!»
   Hvorfor tror du så mange mennesker idag vil ha Gud ut av alle samfunnsinstitusjoner - ja, ut av samfunnet i det store og hele? - jo, fordi de er inntatt av den samme tro, frykt og fiendskap som disse demonene: «Du er kommet for å ødelegge oss!» Du vil ta fra oss vår frihet! - og så er det nettopp frihet mennesket ikke har, men er bundet av sine lyster.
   Det er av den grunn David ber i Sal 51:12: «Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inne i meg!»
   Skap i meg! Altså noe helt nytt! Noe det ikke er forutsetning for å utvikle av det som allerede er der! Nei, det må fødes et nytt hjerte, et hjerte som ikke frykter Gud på den måten, men tvert imot flyr til Ham med frimodighet fremfor alt annet, fordi dette nye hjerte ser, at Han er den som vil deg vel. Et Åndens lys over Golgata overbeviser deg om det – hør! – igjen og igjen! For du ble ikke syndfri etter ditt gamle menneske ved denne nye fødsel! – det var ikke det du er av naturen Han forandret og bygde noe på, men Han gav deg noe helt nytt, et nytt liv i sin Sønn, Jesus Kristus, du ble en ånd med Ham! Du fikk barnekårets Ånd så du kjenner Herren på en helt ny måte.
   En sann troende sørger over sin synd, og kan også forferdes over hva som egentlig bor i ham, men det nye som har skjedd, bevirker at en ikke flyr bort fra Gud, som Adam i sin nyvunne blindhet gjorde, men flyr tvert imot til Ham, for hos Ham er tilgivelsen, som vi leser det i Sal 130:4: «Men hos deg er tilgivelsen, for at vi skal frykte deg.»
   Det er et vers som virkelig kaster lys over hva den sanne gudsfrykt er, for du er jo ikke redd for en som gjerne vil tilgi deg, som har utøst sitt blod og gitt sitt liv i en smerte vi ikke kan forestille oss engang, for å gjøre denne tilgivelse mulig. Nei, en frykter for å komme bort fra Ham, eller at Han skal bli skjult for en, for dette ditt største behov som synder, nemlig tilgivelse, syndens forlatelse, er det ingen andre som kan gi deg.

E.K.

   Som Peter, der Han vitner hva Faderen har åpenbart ham i Joh 6:68-69: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige!»
   Ja, hvem vil du ellers gå til?

   Kan jeg være en kristen slik som jeg er, spør det gamle menneske i deg, i engstelse gjerne. Det følger angst på synden i det nye menneske, men det er fordi en spør det gamle menneske til råds i dette. Det nye menneske, det som er etter Gud, det løfter blikket og takker Gud for at dette er en foreløpig ting, at du må slepe på dette gudfiendtlige kjød, som Skriften kaller det.
   Som det står i en sang: «Frykter jeg min tro å miste, Jesus holder fast!» Du ser vedkommende ser hen til Jesus i denne engstelse! Det er Den Hellige Ånd som bevirker det!
   Å ja, det gamle menneske i oss forårsaker mye sorg og angst i en kristen langs vandringen gjennom dette livet, men Jesus holder fast! Det er vel Han du regner med, ikke sant? Eller er du redd for at Han ikke rik nok på nåde, så Han kan tilgi deg enda en gang? Er det din evne til å leve som en rett kristen du er begynt å regne med?  Hva regner du med da? Du regner vel med det som ble fullbrakt for vel to tusen år siden? Der Han bar nettopp dine synder, som så ofte bekymrer deg, på sitt legeme opp på korsets tre!
   Den Hellige Ånd er gitt deg for å overbevise deg om nettopp det, og for å bevare deg i den overbevisning, for det er du ute av stand til selv.
   Ja, den egenrettferdige kan nok finne trøst og ro i sitt eget, men ikke den som av Ånden og Ordet er blitt overbevist om hva som bor i ham eller henne, som en følge av fallet – nei, der må kraftigere lut til, nemlig Åndens vitnesbyrd ved Ordet, om det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det Gud har beredt for dem som elsker Ham.

   Apostelen Johannes bringer noe velsignet frem i lyset for oss i det han skriver i 1 Joh 4:18-19: «Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. For frykten har med straff å gjøre, og den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærligheten. Vi elsker fordi Han elsket oss først.»
   Han skriver om noe som driver frykten ut, nemlig det han kaller den fullkomne kjærlighet. Men hvor finner du den? – hvor ser du den? Vel, det ligger jo også skjult, men åpenbart i det vi nettopp leste: «Vi elsker fordi Han elsket oss først.»
   Hvor åpenbares det fremfor noe annet sted, at Han elsker deg, tross alt ditt eget? Jo, på Golgata, ikke sant? Hvor var du hen der med din fromhet og godhet og kjærlighet? Nei, der ser du den fullkomne kjærlighet som driver frykten ut!
   Og merk deg det, nå til slutt: Du er aldri elsket av Gud, på grunn av noe ved deg, men alltid på tross av. Det er viktig å være klar over, når Satan og ditt gamle menneske vender blikket ditt mot deg selv i denne aller viktigste saken, hvordan skal jeg nå målet?
   Det er ikke ditt hjerte, som skal svare på det, og slett ikke Satan og hans mange falske predikanter, men Guds Ånd, Han som også bærer navnet sannhetens Ånd! Han møter du i Ordet!