Dette vil jo snart kunne forstås som at Jesus fører sine disipler inn på lovens vilkår, og lovens vilkår er så ens med vår tankegang og forståelse at vi vanskelig kan skille det ut, og se det hele fra et evangelisk synspunkt. Men det er nettopp hva vi er i behov av, om vi skal kunne orientere oss uten å fanges inn av lovisk tankegods.
   Men dette er jo umulig for et menneske uten å være opplyst ved Den Hellige Ånd. Du kan ikke se og forstå noe ut fra et evangelisk synspunkt, uten å være opplyst nettopp ved evangeliet. Det er ikke noe mystisk ved dette, for Ordet taler klart om det, men vi har ikke den sans naturlig at vi kan oppfange og romme det.

   Her taler Jesus om kjærlighet, men ikke da en hvilken som helst kjærlighet, men en ganske så bestemt – en kjærlighet av en art, så den elsker både Gud og mennesker, og vi skal prøve om vi ved nettopp Den Hellige Ånds opplysning kan se den og hvor den stammer fra.
   Han taler jo her i teksten om alle disse utslag hos de troende som frukt! Men da må det jo være frukt av noe! Av noe! Det vil si at det er noe denne frukt springer ut av, den oppstår jo ikke av intet! Det er som med den frukt vi høster, den flyr jo ikke rundt i luften som om den oppsto av intet – nei, den er jo knyttet til et tre. Og da er det jo treet som er det interessante her – det er nemlig treet som bærer frukt, frukten i seg selv er jo bare en følge! Da er det jo om å gjøre at treet er godt om frukten skal bli god, ikke sant!
   Hva vitnes i Skriften om det gode tre, for å bli i bildet? Vi kan lese hva apostelen Johannes skriver i sitt brev - 1 Joh 4:8: «Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet.» Dette treet er altså kjærlighet! Da må jo nødvendigvis frukten være det også!
   Men hvordan oppstår nå denne kjærlighet i et menneske? Det er jo ikke der naturlig, så vi kan si at mennesket er kjærlighet, og dermed vil bære god frukt! Og så leser vi denne kjærlighetens lovsang i 1 Kor 13:1-3: «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Og om jeg gir alt det jeg eier til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.»
   Her beskrives min situasjon som naturlig menneske, for jeg har jo ikke denne kjærlighet! Hør!: «- lydende malm eller en klingende bjelle.» Voldsom eller fin lyd – det gjør ingen forskjell, det blir ikke noe budskap til frelse! Videre: «- da er jeg intet!» Kan det bli mindre? Støv som blåses bort med vinden! Ikke noe som består! Og til sist: «- da gagner det meg intet.»
   Det blir ikke noe av verdi, samme hva jeg ellers foretar meg, til og med de største offer! Og det gis bare en begrunnelse for denne elendighet – kjærligheten er ikke der!
   Svar meg nå: Hva vil du gjøre med det? – for det var deg jeg talte om nå ut fra Guds ord! Hva vil du konkret gjøre med det? Vil du løpe noe sted for å kjøpe? For det er nemlig det de fleste gjør, når de møter på denne veggen, de forsøker å kjøpe det de mangler ved egne fromme og gode gjerninger - lese mer, be mer, gi mer og lignende. Men nå hørte du jo nettopp at det gagner deg intet, om du ikke har del i denne kjærlighet! – den må altså være der først!
   Apostelen Paulus skriver om hele sin tjeneste i 2 Kor 5:14a: «For Kristi kjærlighet tvinger oss!» Kristi kjærlighet! Den var altså i Paulus – ellers kunne den jo ikke ha tvunget ham til noe som helst! Den var altså i Paulus' bevissthet! - han kjente den, var fokusert på den, med andre ord!

E.K.

   Johannes skriver også om kjærligheten til brødrene – den som også Jesus taler om i teksten vår – i 1 Joh 5:1: «Hver den som tror at Jesus er Kristus, er født av Gud. Og hver den som elsker Faderen, elsker også den som er født av Ham.»
   Hver den som tror at Jesus er Kristus! – nå nærmer vi oss, ikke sant? Hvor fikk Paulus del i denne kjærligheten? I Gal 2:20, skriver han: «- Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han som elsket meg og gav seg selv for meg.»
   «- Han som elsket meg og gav seg selv for meg.» Dette var det som drev trellefrykten ut av Paulus, og erstattet den nettopp med denne kjærlighet vi taler om nå, som vi leser om det i 1 Joh 4:18-19: «Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. For frykten har med straff å gjøre, og den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærligheten.» Og så kommer løsningen, svaret på det vi spurte om: Hvordan får jeg del i denne kjærlighet? Vers 19: «Vi elsker fordi Han elsket oss først!» Han først!
   Har det blitt virkelighet for deg, at Han elsket deg før du hadde gjort noe som helst - ja, mens du ennå var en synder uten tro, som fulgte din egen lyst helt og fullt!
   Om du ikke har sett inn i denne evangeliets herlighet, så har den ennå ikke fått drive trellefrykten ut av deg! Ditt største behov er rett og slett å se at du arme synder som du er, er elsket av Gud! – og hvor ser du det? – jo, det ser du på Golgata! – der henger Han nettopp i ditt sted! Det er denne fullkomne kjærlighet du ser der, som bærer frukt i ditt liv! Men skal det skje, da må du ikke se etter frukten hos deg selv, som om du kunne vurdere kvaliteten av den, men nettopp se hen til Ham som er opphavet til den sanne frukt!

   I Matt 25, kan du lese om to flokker som skal stå fremfor Jesus en dag, en til venstre og en til høyre. De til venstre bar ingen frukt for Ham, men mente selv at de gjorde det: «Når så vi deg, og ikke osv.» De på den høyre siden derimot, de var av dem som bar frukt for Herren, men hør nå hva de selv sier: «Når så vi deg, og osv.» De var ikke klar over fruktene, men de var klar over hvem de trodde på – og for dem sto porten åpen.
   Nå kan du se på noen av formuleringene i teksten vår – først av alt: «Bli i min kjærlighet!» «Dette har jeg talt til dere for at min glede kan være i dere, og deres glede bli fullkommen.» Altså en frukt av det Han har talt til dem! «- dere har jeg kalt venner,» - og så gir Han begrunnelsen for det – «for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere.» Du ser alt kommer som en følge av noe, med andre ord som frukt av! «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt!» Bestemt dere til! Du ser igjen – av Ham! «Faderen skal gi dere alt det dere ber Ham om i mitt navn.» Hans navn som er den kjærlighet du ser utfolde seg på Golgata, hvor Han gjør opp for all din synd! – ikke fordi du var så god, og lød Ham, men for din synd! Når du har sett inn i, og er blitt plantet i denne kjærlighet, kan Han endelig si: «Dette er mitt bud til dere at dere skal elske hverandre.» Dette kan Han ikke si til noen andre, enn dem som er kommet til tro på Ham ved evangeliet!

   La ingen lede deg til å bygge på fruktene, de synlige utslag av troen, men på Jesus alene! I Ham er det alt, og ut av Ham springer det alt!