En som på rett måte utdeler sannhetens ord. Her kaller han evangeliet ved ett av dets mange navn - sannhetens ord! I Ef 1:13 gir han en enkel, men utdypende forklaring på hva dette sannhetens ord er – dette ord som vi ifølge apostelen Jakob 1:18 er gjenfødt ved – bare hør hva han skriver til de troende i Efesus: «I Ham har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse, ja, i Ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt.»
   Dette mektige sannhetens ord en synder gjenfødes ved, og i tillegg gir Den Hellige Ånd, er evangeliet om din frelse! Den frelse du ser åpenbart i Jesu Kristi stedfortredende gjerning!

   Her vil jeg stanse for noe veldig viktig, og spør: Hva er det som konstituerer deg som kristen? Altså, ved hva er du det? Hvordan ble du det? Skriften svarer iallfall klart nok på det her – ved at du hørte sannhetens ord, evangeliet om din frelse til tro! At du fikk alt det du manglet for Gud, i Ham! Merk deg – i Ham!
   Hva er det egentlig du sier, når du vitner: Jeg er en kristen? Du definerer deg selv som en kristen, ikke sant? Hva vitner du da, når du sier dette? Jo, jeg er en fortapt synder i meg selv, som har fått alt i en annen! For det er å være en kristen nemlig!
   Er det den definisjonen du stort sett møter i Kristen-Norge i dag? Nei, du møter gjerne den mest utbredte og farlige vrangforestilling av alle – nemlig at jeg ved min kristne tro er blitt noe annet i meg selv, enn den øvrige befolkning! Altså om du følger den helt ut, vil du finne den samme fordømmelige konklusjon, som du finner hos fariseeren fremme i templet, som Jesus taler om, han som ba: «Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker!» (Luk 18:11).
   Men han var jo det! – og det er du også! Det er derfor du fortsatt synder, og må be som i kirkebønnen: Har syndet mot deg i tenker, ord og gjerninger! Da vitner du sant, nemlig! Og i Fader Vår: Forlat oss vår skyld – skyld – som vi forlater våre skyldnere!
   Er du ikke da som andre mennesker, når du må be slik? Jo, selvsagt!

   Hva er det da å være en kristen, når det ikke er dette, at du i deg selv nå er blitt et bedre menneske? Jo, det er å ha fått liv i en annen! Det er å eie det som er i en annen, i stedet for ditt eget! Det er nemlig ikke noe av dette du har fra den naturlige fødsel, som kan entre Guds rike – nei, det må alt bli igjen på utsiden. Til og med ditt legeme, skal ikke fornyes, men du får et nytt, et herlighetslegeme, som det står. Livet i deg nå, er ikke det naturlige, men Kristi liv! Som han skriver det til galaterne Paulus - Gal 2:20: «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han som elsket meg og gav seg selv for meg.»
   Forstår du det jeg sier nå? Er det her du lever? Så er altså ikke helliggjørelsen at ditt gamle menneske blir fromt og hellig, men som apostelen også skriver til galaterne i Gal 4:19: «Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere!»
   Ikke inntil du blir så hellig at du kan entre Guds rike ved det – nei, den hellighet fikk du helt og fullt, da du kom til tro på Ham! Nei, inntil Kristus vinner skikkelse i dere!
   Han skal vokse, jeg skal avta!

 E.K

   Ja, men dette kan jo ikke jeg skryte av for min egen del – det er jo ikke av meg! Nei, hør du, fordi jeg fremdeles er en synder, det vil nettopp si, som andre mennesker er jeg også i dag, som kristen, helt og holdent avhengig av det som er gitt meg i Kristus!

   Du ville kanskje si som enkelte gjør: Det er klart vi er annerledes enn verden, det står jo i 2 Pet 1:4, at vi har fått del i guddommelig natur!
   Ja, det er så sant som det står, men hvor finner du denne guddommelige natur? – hvor er den å finne? Det står om Jesus i Kol 1:19: «For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i Ham.» I Ham! Og i Kol 2:9: «For i Ham bor hele guddommens fylde legemlig.» Igjen: I Ham! Og så fortsetter det i vers 10 samme kapittel hos kolosserne: «Og i Ham er dere blitt fylt!».
   Skal du bli fylt av Ånden, ja, så er det denne Kristi fylde det er tale om, men det innebærer jo død for ditt gamle menneske, for det er ikke du som blir stor – som vi ser hos en del som roper høyt om Åndens fylde – men det er Kristus!

   Disse som er blitt noe i seg selv, ved sin kristendom, eller iallfall håper og arbeider på det – de sanne levende og frigjorte kristne får ikke samfunn med dem, for de registrerer at de har klatret over muren i stedet for å ha gått inn gjennom døren, som er Jesus, med sine sår og vunder.
   Noen er jo tvers igjennom egenrettferdige, det er nåtidens fariseere og ingen kristne, men så er det noen som kalles kjødelige kristne. De har bøyd seg for nødvendigheten av Jesu offer, men har ikke alt i det. De henger fast i forskjellig som hindrer dem i å se den fulle og hele frihet i Kristus. De ender ofte i en kvalmende kristelighet, selv der hvor det ikke er ønsket fra deres side. Kjødelighet kan en finne i svært så opplyste kristne, som du finner det hos Peter der han sitter på taket i Joppe – han hadde virkelig fått se inn i evangeliet, vandret med Jesus etter Hans oppstandelse osv., men hadde ikke sett at Gud ved Jesu offer hadde renset hedningene – i Ham var de rene, så Peter selv om han var jøde, kunne fritt gå inn i hedningens hus. Før denne Guds åpenbaring satt han ennå fast i dette.
   Vi skal være forsiktige med å dømme mennesker etter hvor dypt de eventuelt ser i evangeliet - har de fått bruk for Jesus frelseren, ser de dypt nok.

   Du sier: Jeg er en kristen? Så fint da! Og dersom det virkelig er sant, står du ren og hellig for Gud. Men du er ikke noe fremfor hedningen der ute, ved hva du er i deg selv, for den samme gave er gitt dem, den er bare ikke blitt mottatt ennå. Forhåpentligvis er det flere som får motta etter som tiden går. Nei, du er det i Kristus! Og da roser du deg som apostelen Paulus - Gal 6:14: «Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors!»
   Har du noe mer å rose deg av som kristen, ville jeg satt stor pris på om du kom og fortalte meg hva det var, etter møtet.
   Nei, jeg håper for din skyld, og alle som måtte høre deg, at du er en som vi hører om i vers 15 i teksten vår - en som legger vinn på å kunne fremstille deg for Gud som en som holder prøve, en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, en som på rett måte utdeler sannhetens ord.
   Sannhetens ord - altså evangeliet om vår frelse!