|
Paulus - som den velsignede apostel og vel den største misjonær
som har betrådt denne jord - viser oss her, at dette som har
med Guds rike å gjøre, det er ikke noe vi råder
over. Det må gis oss - den største og mest åndelig
utrustede, må til enhver tid få det av den Ånd som
nå bor i ham ved troen på Jesus. Du blir aldri mer enn
et redskap for Guds Ånd! - et rør Han kan tale gjennom!
Se nå en forkynner som sitter og forbereder seg
til et møte - er han en sann forkynner, så er Guds Ånd
der og gir ham ord, og syner og åpenbaringer i Ordet - men om
ikke den samme Ånd går med ham til møtet og bringer
det allerede gitte ord gjennom ham fra talerstolen, så hjelper
det ikke. Det må være av Ånden hele veien! Derfor
begjærer apostelen denne frimodighet i Ham - i Jesus, Han som
han skal forkynne!
Å sitte å forberede seg til møte og
så oppleve at en virkelig får noe, det gir stor frimodighet,
du vet da at du har fått noe av Ham å gå med. Det
kan mange kristne oppleve - å få et ord å gå
med kalles det gjerne - men om ikke Herren får bevare deg i
den ydmykhet som sann erkjennelse av at alt beror på Herren
også når det skal tales, så kan du få en skikkelig
nedtur - en kraftig minnelse om at det ikke beror på deg og
dine evner, men alene på Ham. Kraftig nedtur! - vel Han pleier
ikke være så hard med oss, Han kommer i hu at vi er støv
- takk Gud for det! - men såpass at du husker din plass, for
å si det på den måten.
Det kan vel høres noe negativt dette, når det sies på
denne måten, men det er tvert imot en stor velsignelse å
få se inn i, og dermed hvile i dette, at alt beror på
Ham, for Han er ikke en sviktende stav, men den trofaste Gud, som
har omsorg både for den som vitner og de som hører vitnesbyrdet.
Det beror ikke på meg - og jeg må si oppriktig av hjertet:
Takk Gud for det! - Han vil gå med! - og Han vil gjøre
verket!
Men hør du!: Så lenge du får vandre
i den frimodighet Han gir ved Ordet, og i den sannhets erkjennelse
at det alt beror på Ham. Jeg tror at det dessverre er mye kristen
virksomhet som ikke har sin grunn - sitt utspring - i dette, og derfor
slett ikke er kristen virksomhet, men rett og slett menneskeverk fra
ende til annen.
Jeg sitter jo i glasshus når jeg sier dette, men
dette er noe jeg har sett, og som jeg selv frykter å falle i
- for ikke å si bli værende i. Det står så
alvorlig og tragisk om Samson i Dom 16,20: «Men han visste ikke
at Herren var veket fra ham.»
Han trodde selv at han hadde del i den samme kraft, men der tok han
altså feil - skjebnesvangert feil, for hans vedkommende!
Paulus hadde selvsagt innsikt i disse ting - og her i
teksten lar han deg se noe inn i hvor han levde i sin tjeneste, og
i sitt forhold til Herren! Han var nettopp hva navnet hans betyr:
Liten! Liten og hjelpeløs i egne øyne! Det skal
Paulus ha - denne tidligere stolte fariseeren og skriftlærde,
at han steg så dypt ned, og ble totalt hjelpeløs i seg
selv overfor de åndelige ting - men altså ikke uten et
voldsomt møte med Jesus selv ute på Damaskusveien, og
siden en vedvarende torn i kjødet, pluss bevisstheten om en
evig Guds kjærlighet rettet mot hans person fra mors liv av.
Ser du den deigen? Denne kombinasjonen av surt og søtt.
Kanskje har du ikke fått det i samme grad som Paulus
fikk det, men enhver levende troende kjenner til dette.
For å bli værende i denne innsikt i evangeliets
hemmelighet, en innsikt som vil ha som følge at du får
de rette ord å bære det frem med, skammet ikke Paulus
seg for å be de troende i Efesus, og sikkert andre steder også,
om forbønn. Be for meg!
Enhver som ber om forbønn, vitner ved det om at
han trenger hjelp! - at han ikke takler situasjonen selv! Herren må
gi meg det, ellers har jeg intet! - for det jeg har, det har jeg i
Ham, ikke i meg selv!
Det sies om Spurgeon, han syntes så mektig og autoritær
og selvbevisst der han sto og forkynte, men han var i virkeligheten
en svært plaget og ydmyk mann, som gikk skjelvende opp på
talerstolen. Han fikk hjelp der han sto. Det er denne hjelp apostelen
higer etter her i teksten - higer så etter at han ber menigheten
om forbønn!
E.K.
|
En kan oppleve det, når en reiser omkring, at forsamlingen ofte
oppfatter forkynneren som en entertainer nærmest, en som er
drillet i å spille denne rollen - og i mange tilfelle kan det
vel også være slik - men hvis det er en sann forkynner,
og Guds Ånd skal få gjort noe fra eller til i forsamlingen,
så beror det ikke på forkynnerens dyktighet, men på
Han som virker med.
Nei, her er ikke tale om en halvtimes eller en times
underholdning og interessante tanker et menneske kan komme opp med,
men ord som blir avgjørende for om du skal tilbringe evigheten
i himmelen eller i fortapelsen. Da forstår vi at det er viktig
hva vi får høre, ikke sant? Her er ikke bare tale
om å stryke til en eksamen, her er tale om å gå
evig feil! Inn i en tilværelse det ikke er noen som helst mulighet
å vende tilbake fra i evigheters evighet. En salig sannhet og
virkelighet for den som går inn i himmel og salighet, men en
evig ve og gru for den som går feil!
Blir det om å gjøre for deg da, at den forkynneren,
pastoren eller presten du går for å høre virkelig
forkynner Guds ord, og ikke noe svada av egne tanker og syner? Blir
det om å gjøre for deg da, når du setter deg ned
for å lese i Guds ord, at du må forstå det rett?
Du ser vel hva det står om? Blir du åndelig nøyeregnende?
- åndelig påpasselig? Det er du kalt til, nemlig! Da er
du kommet dit hvor Paulus befant seg, da han skrev dette du leser
i teksten vår. «- at det må bli gitt meg ord når
jeg åpner min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre
evangeliets hemmelighet»
Å du hvor han fryktet for å ta feil her,
både for sin egen del, og for dem som hørte ham!
Når jeg står for en forsamling med Ordet,
spør jeg nå og da - ja, ofte igrunnen: Enn du? Hva med
deg? Altså, hvor står nå du i forhold til dette
du nå har hørt? Det burde i grunn være helt unødvendig,
for en troende burde alltid ha Guds ord for seg som et speil: Hvordan
ser jeg ut i dette speilet som nå holdes opp for meg? Hvordan
er det fatt med meg, når det gjelder dette? Men vi sover så
ofte! Sover så tungt, at Guds ord ikke får oss i tale
egentlig.
Det lå så på apostelens hjerte at du
måtte få høre evangeliet i sannhet til frelse -
og dette begjær i ham, det hadde han fra Ham som var større
enn ham selv, nemlig Herren. Det er et begjær i Herrens hjerte
- en attrå i Ham, nemlig at du skal få høre evangeliet
til frelse! Så om vi mennesker kan tukle med og forkvakle Hans
ord, så gjør ikke Han det! Han gir deg klaret vin! Ikke
noe grums i Hans evangelium! Jesu offer til soning for all verdens
synd! - til forsoning overfor Ham vi har syndet imot og falt fra!
Vi har alle i utgangspunktet drukket av sprukne brønner som
ikke holder vann! Måtte ikke det være tilfelle nå!
Hvis du venter på at du skal bli noe så åndelig,
fromt og kristelig at du skal kunne stå for Gud ved det - ja,
om du knytter det minste håp til noe som helst annet enn at
Kristus Jesus gav seg selv for deg, da drikker du av en sprukken brønn!
Du kan lese om personer, menighetsforstandere og menigheter som hadde
flust med åndelige gaver, og jeg vet ikke hva - men som var
forkastet eller i ferd med å bli det, for «- jeg har imot
deg at du har forlatt din første kjærlighet,» sier
Herren. (Åp 2:4).
Ja, du ser hva det står og faller med! Å,
at vi måtte være fornøyd med det Faderen er fornøyd
med - Jesus Kristus og Ham korsfestet!
Hør det igjen og igjen - og la det nå få
synke inn såvidt mulig! - Faderen er fornøyd med din
frelse! - for din frelse er ingen annen og ingen ringere enn Jesus
selv!
Hvorfor skulle ikke også du være fornøyd
da?
Jeg håper og ber om at du ser dette, min venn!
|
Kristi
åpenbaringsdag
