Den som har ører å høre med, han høre! – slik avsluttes denne teksten vår, og spørsmålet som umiddelbart oppstår er – ja, hvem kan høre dette? Det er jo et alvor så stort, det fører tanken like til det Jesus sier om kamelen og nåløyet i tre av evangeliene - umulig for mennesker! Vi kan altså ikke bidra med det aller minste, for det er det fullkomne som kreves!

   Les denne teksten og tenk så på all denne tale iblant oss om at jeg har bestemt meg for å følge Jesus og lignende. Men er ikke dette nettopp hva Jesus kaller å komme til Ham? Jo, det er jo det, men den søm «hører» hører jo kun et vitnesbyrd om en selv. Men da er du jo altså av dem Jesus taler om er, og da har Han et budskap til nettopp deg her – vers 26-27: «Om noen kommer til meg, og ikke hater sin far og mor og hustru og sine barn og brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel.»
   Er det deg dette? Eller som vi hører av vers 33: «Slik kan ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt han eier.» ALT!
   Har du oppfylt dette? Må du svare nei, hvordan kan du da være en Jesu disippel? – svaret er jo gitt! – du er ingen disippel av Ham! Å komme til Jesus er nemlig døden for det gamle menneske, det som Skriften også betegner som kjødet – det kan ikke følge Ham og ikke tjene Ham! – det kan rett og slett ikke leve godt med Ham, men det lyder over det, som Jesu tale til Peter i Matt 16:23: «Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.»
   Dette gjelder alt kjød! Det kreves en total overgivelse! Total – merk deg det ordet! Noe mindre duger ikke! Dette fordi du innser at den du står overfor er for stor og høy for deg på alle måter! Han viker ikke en millimeter på det krav du møter her!
   Vi erkjenner jo, dersom vi virkelig hører hva som blir sagt til oss her, at dette jo er umulig for oss, og hvorfor gir vi ikke da bare opp? Nei, da oppdager vi dette underlige at vi får ikke til det heller, og i dette viser synden – som her er troen på sitt eget – sitt sanne ansikt. Dette som er årsaken til all den åndelige og religiøse egenrettferdighet som utspiller seg iblant oss og dessverre i oss.

   Herren alene må ved sin Ånd og ved sitt Ord føre oss på denne smale vei gjennom porten, hvor ikke noe av vårt eget kommer igjennom!

   Dette med den ønskelige overgivelse og oppgivelse peker Jesus på i de to tilfellene som er nevnt her. Nærmest et «ta til vettet,» som vi sier på folkelig språk – se hva du står overfor og kalkuler ut fra det! Hvem vil ikke sette seg ned og regne etter om han er i stand til å fullføre det han har satt seg fore – har jeg de nødvendige ressurser? Bare en dåre, ikke sant? Og for den andres vedkommende – hvem vil ikke overveie, når han står overfor en slik overmakt? Noe annet vil jo være den rene galskap!
   Så kommer det betimelige spørsmål: Har du regnet på, hva det vil koste deg å følge Jesus? En forkynner som hadde møteuke i Kragerø for mange år siden nå, sa ved et tilfelle: Det koster ingenting, og det koster alt! Og vi kan tilføye – begge deler er like sant! Han har kjøpt deg denne retten og denne plassen med sitt eget blod, det vil si, uten noen betaling eller bidrag fra din side, men ditt eget kommer ikke inn! Du må miste alt ditt eget for å kunne gå inn på blodets regning! Det er bare slik denne veien inn i saligheten er! – ikke noe urent kommer inn!
   Vi bærer altså på noe som ikke hører himlen til og derfor må overgis til døden! Derfor leser vi et annet sted om å fornekte seg selv, hver dag ta sitt kors opp og følge Ham! (Matt 16:24). Og hva skjer vel på et kors? – jo, du dør! Å fornekte deg selv er du kalt til – gi det fullstendig opp som udugelig i denne sammenheng!

E.K.

   Sett på denne bakgrunn Jesus stiller opp for oss i teksten her, kan vi spørre: Ser det da ut for at det står vel til med kristenheten i vår tid!
   Ikke av frykt for å ikke holde mål skal en piskes ut til aktivitet og gjerninger – det kan jo umulig være den hvile Jesus kalte de som strevde og hadde tungt å bære til, i Matt 11:28. Nei, den fullkomne kjærlighet åpenbart på Golgata kors, er hva som driver frykten ut av de sanne disipler!
   Nei, tvert imot vår selvvalgte utfoldelse, er vi kalt til selvfornektelse, overgivelse til døden av dette gamle menneske, så Kristus i stedet kan vokse for oss – som også døperen Johannes forkynte: Han skal vokse, jeg skal avta! Ta deg gjerne det som motto, og be Herren om at du ved Hans nåde, og imot all natur, må få bli bevart i det!

   Som en direkte følge av den veldige utglidning både i lære og liv i dagens kristenhet, ropes det gjerne på loven i konservative kretser, som den som skal løse disse problemer. Men saken er den, at om den ikke forkynnes i sin fulle konsekvens fører den til en enda farligere åndssituasjon, nemlig at den kun makter å skape fromme og pyntelige treller som gjerne er vakre å se til i det ytre, men aldeles uten det sanne liv i hjertet, som bare det fulltonende evangelium kan føde. Loven er ikke gitt for å skape noe, men tvert imot for å døde noe, døde ditt gamle menneske som ennå har håp om at det kan bli en kristen, iallfall ved Guds hjelp. Nei, den er gitt for å gi deg en lukket munn og stille deg skyldig innfor Gud! Men det kan bare loven virke der den forkynnes som loven, det vil si, som åpenbaring av Guds hellighet, og ikke som leveregler! Du er i behov av noe langt mer enn et rettskaffent levesett, du er i behov av selve livet – og det finner du kun i Jesus!
   Det står i Sal 103:14, at Gud kommer i hu at vi er støv, og nettopp det skjer der hvor loven har fått utføre den gjerning den er gitt til, at også du kommer i hu at du er støv! Det vil medføre at du ikke har knyttet noe som helst håp til ditt eget, men kun til Ham som er gitt deg som stedfortreder i alle ting. Du har innsett, fordi du har med hellighet å gjøre, at det nettopp er umulig for deg å i det hele tatt bli en kristen, og også videre å være det. Å være en kristen er ikke noe vi får til, men er helt og fullt en gave av Gud gitt deg i en annen, som er den eneste som har kunnet oppfylle Guds lov. Du har fått se at Gud har reist en nådetrone i himmelen til hvilken den fortapte i seg selv kan fly og finne nåde til hjelp i rette tid! (Hebr 4:16).
   Er du fortsatt i tvil om du kan bli en kristen ut fra noe i deg selv, så bør du blant annet lese teksten vår en gang til under bønn om at du må få se hva somvirkelig står der: «Slik kan ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt han eier!»
   Ingen av dere! – her er også du inkludert, vet du!

   Herren har ikke kalt på deg for at du skulle ha det vondt – ja, vondt i denne verden, det er så, men ikke i ditt forhold til Ham, men som Peter skriver i 1 Pet 1:8: «Ham elsker dere, enda dere ikke har kjent Ham. Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser Ham. Og dere fryder dere med en usigelig og herliggjort glede!» Glede! – den glede som bare evangeliet kan virke der hvor det får skinne inn i en synders hjerte – du er tilgitt og elsket av Gud, se bare på Golgata!
   Men igjen – du får aldri stå for Ham i ditt eget, det må du tvert imot oppgi! «Se, se, se og lev! Det er liv i å se på det Golgata kors, ja, just nu er det liv og for deg!»
   Vi trenger å stanse alvorlig opp for Jesu ord til de nidkjære i sin tid - Joh 5:39-40: «Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og disse er det som vitner om meg. Men dere vil ikke komme til meg for å få liv.»
   Måtte ikke det gjelde noen av oss! Måtte ikke det gjelde deg!