Når vi hører om denne hendelse i Jesu liv, at Han ble fristet av djevelen, så tenker vi gjerne at det kun var disse siste tre store fristelser vi leser spesifikt om her i teksten – men nå forkynner Ordet oss her i vers 2, at Han gjennom alle de førti dager i ørkenen ble fristet av djevelen på forskjellig vis!

   Har satt som en overskrift over denne teksten: Fristet – men ikke over evne! – og det føler jeg virkelig en trang til å takke Gud for, at det virkelig er sant om denne hendelsen i Jesu liv! Han hadde altså den nødvendige evne til å stå fristelsene imot, selv om det kostet Ham dyrt, spesielt på grunn av den fysiske tilstand Han ble hensatt i da Han ikke fikk ta til seg mat og drikke i så lang tid. Han seiret over den onde selv i sin dypeste svakhet med andre ord.
   Men hvorfor noen dyp takknemlighet fra vårt hjerte overfor det som skjer her? Jo, kjenner du, om så bare det aller minste til din natur i sannhet, så innser du straks at det hadde ikke blitt førti dager med fristelser, men enn ikke en engang. Vi faller så snart, og hadde vår frelse berodd det aller minste på vår seier over den onde, da hadde vi vært evig redningsløst fortapte!
   Men nå la Herren i sin nåde ikke denne oppgave på meg og deg, men på seg selv – og da det var en stedfortredende seier, det vil si, en seier i vårt sted, så har Han også fortalt oss om den – det var jo ingen andre til stede under det som gikk for seg her.
   Denne fortellingen står altså skrevet der for at du – nettopp du – skal vite at dette har Han utført for deg! Du har en fullkommen seier over den onde i Ham, som du ser her, og siden på et kors ute på Golgata!
   Dette skal du få være 100% fokusert på, for på grunn av denne Hans seier, har djevelen ikke den minste anledning til å anklage deg for noe som helst, det er jo alt gjort opp for av en annen – og Gud farer jo ikke med noe svik, når Han meddeler deg dette. Bare tanken er jo blasfemisk - at Gud skulle kunne lyve - Han som sa om seg selv: Jeg er Sannheten! - og Joh 3:33, forkynner oss, at «Den som har tatt imot Hans vitnesbyrd, har stadfestet at Gud er sanndru.»
   Du kan stole på Ham!

   Hør denne gjennomgripende hovmodigheten fra denne onde, falne skapningen i vers 6 her: «Og djevelen sa til Ham: Til deg vil jeg gi makten over alt dette og disse rikers herlighet. For til meg er det overgitt, og jeg gir det til hvem jeg vil.»
   Hvilken helsvart dag må det ikke ha vært for ham den dagen der ute på Golgata, da det gikk til fulle opp for ham at denne makten han mente å inneha var for evig tatt fra ham! – og han hadde selv vært med å bidra til det uten å være klar over den snaren som lå der for ham.
   Slik går det når du tenker at du er klokere enn Herren selv! – og det er svært så mange som har etterfulgt ham i dette dessverre! Men nå skal ikke du være blant dem! – se nå på hva Jesus var villig til å lide for at du skulle være fri for all plage som synden og frafallet hadde forårsaket!

E.K.

   Fristet – men ikke over evne, ja, det ser vi her, at det kan trygt og sant sies om Jesus, men det vet vi også av egen erfaring – det vil si, at det er blitt sannhet for oss – at det kan ikke trygt og sant sies om oss, og derfor er veien for oss her å ta vår tilflukt til denne Hans seier! – Her som i alt annet som har med Guds rike og vår frelse å gjøre – det er gitt oss i Ham, og det skal vi være evig takknemlige for!

   En stygg fristelse her, som også kan ligge nær for oss – å skulle få andre tegn på at Gud er med oss, enn det Ordet forsikrer oss om – at Gud må gi oss et tegn på og lignende.
   Det er noe å tenke på overfor de menigheter vi ser i dag, hvor Ordet er nærmest lagt helt til sides i prekenen, og erstattet med tegn og manifestasjoner og følelser eller rett og slett bare å få opp en stemning. Det er nå bare en ting  si om dette – det er ikke egentlig noen preken, og en menighet som har sitt liv i slikt noe, er ingen Guds menighet, men en forkrøplet etterligning!
   Hør hva Jesus sier her, og la det få synke inn – vers 4: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert Guds ord.»
   Brød, ja – hvert menneske verdslig som kristen er avhengig av det, for det timelige liv, men det betyr ingenting for det åndelige, der gjelder kun Guds ord – og der skilles de verdslige fra de kristne! Merk deg det! – Guds menighet, det vil si, Guds folk, lever av Guds ord alene! Da taler vi om deres åndelige liv! – ikke noe kan erstatte det, for hør hva Jesus sier om dette Ordet i Joh 6:63: «Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv.»
   Det er Ånden som gjør levende, sier Han – ja, men ved hva? – jo, ved det Ord Han taler til oss. Som Han sier om Åndens tale i Joh 16:14: «Han skal herliggjøre meg, for Han skal ta av mitt og forkynne det for dere.»
   Men djevelen forsøkte å felle Jesus ved Hans umiddelbare behov, nemlig sulten – altså, ta deg til rette nå!

   Det står noe om denne sleipe åndsmakt sist i teksten vår, som vi skal ta med oss nå til slutt – vers 13: «Da djevelen hadde fullført hele fristelsen, gikk han bort fra Ham inntil en laglig tid.»
   - inntil en laglig tid. Han holdt seg i skyggene kan vi si, og voktet på om Jesus viste noe svakt punkt eller et svakt øyeblikk. Det kom aldri, men hva med du og jeg? Du skjønner at vårt eneste håp er at vi blir værende i Ham!
   «Det jeg sier til dere, sier jeg til alle,» hører vi Jesus si i Mark 13:37: «Våk!»
   Det er en dør som alltid er åpen for deg – det er den døren Jesus åpnet deg med sitt eget liv og død! Der kan du få gå inn og ut på Jesu regning - Hans blod har åpet deg adgang der, og ikke noe kan lukke det igjen ifølge Hans eget ord i Åp 3:8.