En kjærlighet til lovens ord som lyser som en sol her i dette vitnesbyrdet – og en tenker naturlig at vedkommende åpenbart har holdt disse Guds bud på en slik måte at han er fornøyd med det, at han altså gleder seg over den egne rettferdighet loven har ført ham til, men det er absolutt ikke tilfelle, og vi skal få det bekreftet med hans egne ord.
   Men først – i våre sammenhenger kjenner vi vel til dette som forkynneren Per Nordsletten skriver i en av sine sanger: «Lov jeg har deg kjær, for Jesus deg oppfylte!» I våre evangeliske sammenhenger, griper vi gjerne straks til siste del av verset her – for Jesus deg oppfylte! Og det er jo ikke underlig det, særlig der hvor det er tale om en som er satt fri fra lovens bann ved evangeliets ord – han eller hun vil jo prise Jesus i høye toner for denne lovoppfyllelse! Jesus kunne jo vitne for sant det vi nettopp leste i salmen her - tenk bare på det Han sier i Joh 8:29: «Han som har sendt meg, er med meg. Han har ikke latt meg bli alene,» - og så må du høre godt etter - det som ingen av oss her kan si - «for jeg gjør alltid det som er til behag for Ham.»
   Men så er det også dem som loven aldri har fått utført sin gudgitte gjerning på, slik at de flyr til denne Jesu lovoppfyllelse som til den eneste redning for sin sjel de kjenner! Derfor har de et heller lettvint forhold til loven, som noe de ikke behøver å forholde seg absolutt til.
   La oss ta noen eksempler – og da taler jeg til deg som en som lever i et sant forhold til Gud – og da kan jeg jo først spørre: Hvorfor er du kommet i et slikt forhold til Gud? Ikke hvordan, men hvorfor, denne gang!
   – Vi taler gjerne om å fly til Gud, fly til klippen, det vil si, til noe som er bestandig, stødig, noe som holder, noe trygt og fast å stå på – men hvorfor det? Jo, fordi din egen grunn smuldrer opp under deg, og du ser ned i avgrunnen! Det er ingenting der å holde fast i! Som en skriver i en av disse bedehussangene våre – mye visdom i dem, forresten – «På den smale vei til kilden alt mitt eget dømt jeg så. Mine planer, mine ønsker ved min fot i aske lå.»
   Ikke noe å bygge på der altså! Men hva var det som åpenbarte min egen grunn, min egen kraft, som sandgrunn? – Jo, det var jo nettopp loven, der den ble åndelig for meg! For det er nettopp hva den er, forstår du – åndelig! – og det vil si at den er av Gud, og dermed ikke noe du bare kan kimse av, som vi gjerne sier.
   Så la oss spørre: Hvorfor kjenner du på en dom i ditt indre, om du har begjært en annen enn din ektefelle? Det må skyldes en opplysning du har fått, ikke sant? Noen har opplyst deg om at dette er synd imot Gud! I dag ligger det så nært å gå inn på pornosider på internett – hvorfor kjenner du deg så dømt etterpå? Og en ting til – er du klar over at de du treffer der inne, det er forvillede mennesker, som du ikke skulle utnytte på denne måten, men som en kristen skulle du forkynne slike evangeliet om Jesus! Hvem er det som taler til deg på dette viset? – og vi spør: Hva om loven ikke var der? Da ville du levd imot Guds hellige vilje med god samvittighet, ikke sant?
   Ble du litt glad for lovens bud nå? Uten deres kontinuerlige påminnelse om synd, ville du aldri få et sant forhold til Jesus og Hans syndenes forlatelse, vet du! «Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro,» forkynner apostelen oss i Gal 3:24. – ikke som en engangsforeteelse, men alltid!
   Har du stjålet noe, eller jukset i en handel – hvorfor da denne dommen i din samvittighet? Jo, det er en som har sagt deg at dette er synd!

E.K.

   Loven er altså ikke gitt til å gjøre deg rettferdig ved dine gjerninger og livsførsel – for en sann og opplyst kristen står dette som like umulig som at han skulle klatre opp bratteste veggen av Galdhøpiggen med bare nevene! Det håpet er slått i hjel og begravd, og det er nettopp loven som har vært drapsmannen! Men det er ikke dermed sagt at han ikke vil rose lovens bud – de er erkjent som gode og hellige og ikke minst opplysende og driver ham derfor til Jesus, hvor han får motta det hele som gave! «Fly til den fristaden skjønne, Frelserens vunder og sår!» - men skal det kunne skje, da må jo noen kunne forkynne deg denne fristaden, så Den Hellige Ånd kan få overbevise deg om, at den er opprettet for nettopp slike som deg! Og hva skaper dette behovet for å fly dit, spør vi igjen!

   Du kan ikke lenger trives i synd og de mange ting i denne verden, for loven har åpenbart deg hva det er og hvor fåfengt det er – det kan ikke hjelpe deg, ikke engang om du vant hele verden, sier Jesus! Du er blitt overbevist om at det er livet i Gud du må – da eier du nemlig alt om du så mister alt annet! – og dette livet er i Hans Sønn, Jesus Kristus – ja, gitt deg i Ham!

   Hør alt det fine salmisten vitner om lovens bud og hva de har gjort for ham – han er i den samme åndelige stilling som Paulus beskriver i Rom 7:22: «For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov.» - med glede! Men likevel i en forferdelig fortvilet situasjon, for han så på all denne herlighet som åpenbartes der som blomster i en hage, hvor han selv sto på utsiden av gjerdet! Han eide det ikke! – han var ikke selv i besittelse av det han så og begjærte! Hør bare hva han vitner til sist i vers 176: «Jeg har faret vill. Oppsøk din tjener som et tapt får! For jeg har ikke glemt dine bud.»
   Faret vill! – et tapt får! Høres det ut som et frelst menneske? Nei, et frelst menneske er ikke mulig før det kan vitne med Per Nordsletten: «- for Jesus deg oppfylte!» Du kan si at de på dette stadiet oppfyller loven i sitt hjerte, i den forstand at de gir den rett og ikke lenger står den imot, men har ikke oppfylt den i gjerning!
   Hva sier Paulus - han som i følge Rom 7:22, i likhet med salmisten vår her, sluttet seg med glede til Guds lov etter sitt indre menneske? Rom 7:15: «Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg.» Og vers 19 i samme kapittel: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.»
   Ser du forskjellen på det indre og det ytre her - og ikke minst - kjenner du deg igjen i det?
   Du er ikke rettferdig for Gud fordi du vil loven - ikke engang om du elsker loven, men når du har gjort den!
   Du er som troende, ikke skyldig loven noe som helst – nei, du er kalt til frihet i Kristus! – alt – gjentar: alt! er oppfylt, din gjeld er betalt! Men den står der og minner deg på, hva synd er! – ikke minst den synd at du vil rettferdiggjøre deg selv ved den. Der blir den aldri din venn! Men som apostelen skriver i Rom 7:7: «Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra! Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære!»
   Du og jeg er ikke gode - nei, vi er syndere!